Njord

Njord (norrønt Njǫrðr, muligens fra urnordiske Nerthuz, oldgermansk *Nerþuz, således beslektet med navnet Njord, se Nerthus) er sjøfartens eller havets gud i norrøn mytologi. Han er guden som rår for vindens gang og kan stille storm og slukke ild. Han er guden man kan blote til for lykke på havet, for god eller trygg seilas, for godt fiske, for lykke på jakt, for rikdom til havs og lands og løsøre.

«Njord lengter etter havet», illustrasjon av W. G. Collingwood (1908).

Njord er av vaneslekt og bodde opprinnelig på Vanaheim^[1]. Etter fredspakten med æsene (se vanekrigen), regnes han blant de ypperste av dem og bor så på Noatun (Nóatún) (som betyr skipstun, altså havn) som ligger ved sjøen. I innlandet i dagens Finnmark er det område som også heter Noatun, men det er av moderne opprinnelse.

Han er far til Frøy og Frøya som resultat av et mytologisk samliv med sin egen søster, som muligens også ble kalt Njord. Søster-bror-forbindelsen kan like gjerne være androgyn, at søster og bror er ett, tokjønnet. Njord vil da være både mor og far for sine barn. Njord blir deretter også gift med jotnedatteren og skigudinnen Skade (norrønt Skaði) via en munter feiltagelse.

Ekteskapet med Skade

Mytene forteller at æsene hadde drept Skades far Tjatse (Thjazi). Væpnet dro Skade til Åsgard for å kreve bøter for drapet. Æsene ville tilby henne forlik ved å tilby henne et ekteskap med én av dem, men hun måtte selv velge ved kun å se føttene, mens gudenes ansikter var skjult. Hun velger et par vakre ben i den tro at det må være Balder, gudenes vakre yngling, men det er feil; hun har valgt Njord hvis bein var vasket rene av sjøen. Forpliktet til løftet blir Skade og Njord motvillige ektefeller.

Ekteskapet blir motsetningsfullt: Skade ville bo i Trymheim i Utgard, hvor hun kom fra, mens Njord ville fortsette å bo på Noatun. De ble da enige om et kompromiss: de skulle skiftvis bo sammen i ni dager og netter på hvert sitt sted, men likevel gikk det tungt for dem. Njord mistrivdes på fjellet. Ulvens tuting var fæl i kontrast til svanenes sang. Skade likte seg dårlig ved sjøen hvor sjøens brus og måkenes skrik ikke ga henne nattesøvn. Kvadet forteller at Njord sier:

Jeg er lei fjellet,

var ikke lenge der,

bare ni netter.

Ulvetutingen

ille låter

mot svanesangen

Og Skade svarer:

Jeg fikk ikke sove

i seng ved sjøen

for fugleskriket.

Måken vekker meg

hver eneste morgen

kommer fra åpne havet.

De ble således skilt, barnløse.

Njord-kult

Han regnes som det opprinnelige mannlige motstykket til Jord. Havet som motsetning til landjorden tilsvarende motsetningen mann og kvinne. Njord er således en fruktbarhetsgud i sin alminnelighet, lik alle vanene. Mytene omtaler Njord som vanenes ætling, guden uten mén, man snakket om å være «rik som Njord», skaldene omskriver nirðir i betydningen å være «en mann», «en kriger». I blotene ble skålene til Njord og Frøy drukket etter Odins (jf. Håkon den godes saga). Det ble også gitt eder til Njord, Frøy og «den allmektige ås» (sannsynligvis Tor).

Stedsnavnene viser at dyrkingen av Njord var utbredt i Norden, men kanskje først og fremst på steder hvor sjøfart og fiske allerede var viktig: ved Nærøy, også kalt Njords øy i vikingtiden, står fremdeles gudehovet etter værguden. Den ble i senere tid bygget om til steinkirke da kristendommen kom til landet. Man kan fremdeles lese inskripsjonene av vikingene som var med å bygge gudehovet. Kirka er i dag en av Norges aller eldste kirker. Njord var en gud da hof-betegnelsen var i bruk. Anne Holtsmark nevner at på Ringerike har han hatt et hov, kalt Niarðarhof, nå Norderhov (‘v’ og ‘f’ var like lyder i norrøn tid, gjenspeiles i engelske ‘life’ and ‘alive’). Tysnesøya het tidligere Niarðarlog, tolket som «Njords lagdømme».[

Holtsmark (side 91) mener at Njord må ha tilhørt et eldre lag i fruktbarhetsdyrkingen og at hans funksjoner ble overtatt av Frøy og Frøya.

Stamfar til de norske kongene

Den norske kongeslekten Ynglingeætten førte sine aner tilbake til Njord. I Ynglingatal som ble diktet sist på 800-tallet av skalden Tjodolv den kvinværske ble Harald Hårfagres ætt^[2] ført tilbake til Njords sønn Yngve-Frøy i 27 navngitte ættledd. Dette er også gjengitt i Snorre Sturlasons Ynglingesaga og i Historia Norvegiæ.

Diktet Håleygjatal som ble diktet av skalden Øyvind Skaldespiller på oppdrag fra Håkon Ladejarl sist på 900-tallet om håløygjene og ladejarlene tilsvarer Ynglingatal ganske nøyaktig på den måten at det navngir herskerens stamfedre i 27 ledd tilbake til Odins sønn Sæming^[3]. Felles for disse diktene er at de ikke har rot i virkeligheten, men har en klar funksjon for å legitimere kongeverdigheten med at kongen nedstammer direkte fra gudene.

Referanser

1. Se bl.a. Snorres Gylvaginning
2. Egentlig ble diktet skrevet ikke til Harald Hårfagre, men til hans fetter Ragnvald Heidumhære
3. Sæming var datter av Odin og Skade som hadde vært gift med Njord.

Litteratur

• Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7
• Anne Holtsmark (1970). Norrøn mytologi. Oslo: Samlaget.

Eksterne lenker

• Njord-Nerthus og fruktbarhetskultus, artikkel hos Norgeshistorie.no