Napoléon Bonaparte
fransk militær kommandant og politisk leder. / From Wikipedia, the free encyclopedia
Napoléon Bonaparte (1769–1821) var en fransk militær og politisk leder som ved slutten av den franske revolusjon ble Frankrikes mektigste politiker, og som er husket for sitt lederskap av Frankrike under Napoleonskrigene. Han utropte seg selv til keiser av Frankrike under navnet Napoléon I den 18. mai 1804, og hans regime varte til han ble tvunget til å gå av 6. april 1814 etter å ha lidd nederlag i Napoleonskrigene.
Napoléon Bonaparte | |||
---|---|---|---|
Født | Napulione Buonaparte, Napoleone di Buonaparte 15. aug. 1769[1][2][3][4] Ajaccio (Kongeriket Frankrike)[5][6][7][4] | ||
Død | 5. mai 1821[8][2][3][4] (51 år) Longwood House (Saint Helena, Ascension og Tristan da Cunha, St. Helena, Det forente kongerike Storbritannia og Irland)[4] | ||
Beskjeftigelse | Politiker, statsmann, offiser, kunstsamler, keiser, monark, militant aktivist, militær leder, monark, arméoffiser | ||
Embete | |||
Utdannet ved | École militaire (1784–) | ||
Ektefelle | Joséphine de Beauharnais (1796–1809) (bryllupssted: Paris)[9][10] Maria Louise av Østerrike (1810–1821) (bryllupssted: Augustinian Church)[10] | ||
Partner(e) | 7 oppføringer
Maria Walewska
Pauline Fourès Emilie Kraus von Wolfsberg[11] Elisabeth de Vaudey Eléonore Denuelle de La Plaigne Giuseppina Grassini Albine de Montholon | ||
Far | Carlo Buonaparte[9] | ||
Mor | Letizia Ramolino[9] | ||
Søsken | 8 oppføringer
Elisa Bonaparte (familierelasjon: yngre søster)
Louis Bonaparte (familierelasjon: yngre bror) Caroline Bonaparte (familierelasjon: yngre søster)[9] Pauline Bonaparte (familierelasjon: yngre søster) Joseph Bonaparte (familierelasjon: eldre bror) Lucien Bonaparte (familierelasjon: yngre bror)[9] Jérôme Bonaparte (familierelasjon: yngre bror) unnamed daughter Bonaparte | ||
Barn | Napoleon II av Frankrike (mor: Maria Louise av Østerrike) Charles Léon (mor: Eléonore Denuelle de La Plaigne) Alexandre Colonna Walewski (mor: Maria Walewska)[9] Eugen Megerle von Mühlfeld (mor: Emilie Kraus von Wolfsberg) | ||
Nasjonalitet | Frankrike[12][13][14] | ||
Gravlagt | Invalidekirken (1840–) Valley of the Tomb (–1840) | ||
Medlem av | Det franske vitenskapsakademiet | ||
Utmerkelser | 34 oppføringer
Ridder av Elefantordenen
Den hvite ørns orden Ridder av Det gyldne skinns orden 1. klasse av Sankta Annas orden Andreasordenen Æreslegionens stormester Storkors av Sankt Josefs orden Jernkroneordenen Sankt Stefans orden Hubertusordenen (1805) Den sorte ørns orden (1805) Knight Grand Cordon of the Order of Christ (1810)[15] Storkors av Æreslegionen Order of the Reunion Ordre des Palmes académiques De to siciliers kongelige orden Leopoldsordenen (Østerrike) Sankt Josefs orden Den røde ørns orden Rutekronens husorden Den bayerske krones fortjenstorden Ludvigsordenen Den württembergske kroneorden Trohetens husorden Serafimerordenen Karl IIIs orden Santiago-ordenen Storkors av Løvens og solens orden Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen Order of the Crown of Westphalia Royal Order of Spain Order of the Three-Golden Fleeces Order of the Union Sankt Georgsordenen | ||
Signatur | |||
Våpenskjold | |||
Hans juridiske reform, Code civil des français eller populært Code Napoléon, har hatt en betydelig innflytelse på sivile lovsystemer verden over, men han er best husket for sin rolle i de kriger som ble ledet mot Frankrike av en rekke forbund, hvor særlig Storbritannia sto sentralt, de såkalte Napoleonskrigene. Han etablerte sitt hegemoni over det meste av det kontinentale Europa og søkte å spre idealene fra den franske revolusjon, samtidig som han konsoliderte et keiserlig monarki med restaurerte aspekter av Ancien Régime. Grunnet hans suksess i disse krigene, ofte mot tallmessig overlegne motstandere, er han ansett som en av de største militære ledere gjennom alle tider, og hans militære kampanjer blir studert ved militærakademier over det meste av verden.[16]
Napoléon ble født på Korsika og hans foreldre nedstammet fra genovesisk adel. Han ble utdannet som artillerioffiser på det franske fastlandet. Han kom seg opp og fram under den første franske republikk og ledet vellykkede felttog under den første og andre koalisjonskrigen mot Frankrike. Han gikk også seirende ut av et felttog på den italienske halvøya.
I 1799 ledet han et statskupp og installerte seg selv som førstekonsul. Fem år senere ble han formelt erklært som landets keiser av det franske senatet, som på den tid var en forsamling helt dominert av ham selv. I det første tiåret av 1800-tallet var Frankrike under Napoléon engasjert i en rekke konflikter – Napoleonskrigene – som involverte nær sagt alle statsmakter i Europa.[16] Etter en rekke militære seire sikret Frankrike seg en dominerende posisjon på det europeiske fastlandet og Napoléon opprettholdt en fransk innflytelsessfære gjennom en rekke omfattende allianser og ved å utnevne venner og familiemedlemmer til å styre andre europeiske stater som franske klientstater.
Den spanske selvstendighetskrigen og den franske invasjonen av Russland i 1812 ble vendepunktet for Napoléon. Hans Grande Armée ble hardt svekket under felttoget mot Russland og av den russiske vinteren og kom seg aldri helt. I 1813 beseiret den sjette koalisjonen hans styrker ved Leipzig; det påfølgende året invaderte koalisjonen Frankrike og tvang Napoléon til å abdisere. Han ble sendt i landsforvisning på øya Elba 20 km utenfor Toscana i Italia. Mindre enn et år senere rømte han fra Elba og grep makten på nytt i Frankrike, men han ble beseiret i slaget ved Waterloo i juni 1815. Napoleon tilbrakte de neste seks årene av sitt liv i britisk fangenskap på øya St. Helena sør i Atlanterhavet. En obduksjon konkluderte med at han døde av magekreft, men det har vært debatt om hans død; blant annet har det vært hevdet at han var offer for en bevisst arsenikkforgiftning.
Få personer i historien er blitt mer omtalt og forsket på enn Napoléon. Hans historiske betydning er stadig omdiskutert, og de ulike synene på ham har ofte skapt debatt og uenighet. I Frankrike regnes han av mange som en nasjonalhelt, og fremheves først og fremst som en dyktig feltherre og militær strateg. Andre ser ham hovedsakelig som politiker og samfunnsreformator. Atter andre betrakter ham som en despot, tyrann eller usurpator.