From Wikipedia, the free encyclopedia
Mysteriefortelling er et løst definert begrep som ofte benyttes som synonym for detektivfortelling, men kan også begrenses til bestemt undersjanger hvor fokuset ligger på mysteriet og ikke den kriminelle handlingen.
Mysteriefortelling er med andre ord en roman eller novelle hvor en detektiv løser et mysterium. Begrepet «mysteriefortelling» (engelsk «mystery fiction») kan noen ganger begrenses til de detektivfortellinger hvor hovedvekten er lagt på en gåte og dennes logiske løsning («hvem gjorde det?») som en kontrast til de såkalte hardkokte detektivfortellinger hvor fokuset isteden ligger på spenningen («action») og en såkalt skitten realisme. Imidlertid kan en mer generell bruk av «mysterium», om enn ikke praktisk, bli benyttet for å beskrive en hvilken som helst kriminalfortelling, selv der hvor intet mysterium skal løses.[trenger referanse]
Eksempelvis beskriver den amerikanske bransjeorganisasjonen av profesjonelle forfattere, Mystery Writers of America, organisasjonen av mysterie-, detektiv- og kriminalfortellinger, grunnlagt i 1945, seg selv som «den fremste organisasjon av mysterieforfattere, profesjonelle alliert til feltet kriminalfortellinger, kommende kriminalforfattere, og de som er lojale til sjangeren».[1]
Selv om begrepet «mysteriefortelling» blir normalt assosiert med kriminalsjangeren kan det i mange situasjoner referere til fullstendig ulik sjanger hvor fokuset ligger på det overnaturlige mysterium (selv om ingen kriminell handling løses). Denne bruken var vanlig i amerikansk kiosklitteratur, i såkalt «pulp magazines»[2] på 1930- og 1940-tallet hvor titler som Dime Mystery, Thrilling Mystery og Spicy Mystery tilbød det som på denne tiden ble beskrevet som historier av «weird menace», «merkelige trusler». Det var overnaturlig skrekkfortellinger i samme stemningen som de fordums teaterfremstillingene Grand Guignol. Denne sjangren ble kontrastert med parallelle titler som Dime Detective, Thrilling Detective og Spicy Detective som inneholdt konvensjonell hardkokt kriminalfortellinger. Den første bruken av «mysterie» i denne mening var av Dime Mystery som begynte som et ordinært kriminalmagasin, men hvor innholdet ble endret til «merkelige trusler» i løpet av 1933[3]
Mange har fremmet at den første amerikanske mysteriefortelling er Mordene i Rue Morgue av Edgar Allan Poe (1841), fulgt av The Woman in White (Kvinnen i hvitt, 1860) av Wilkie Collins. Collins skrev flere i den samme ånd, blant annet The Moonstone (Månesteinen, 1868) som betraktes som hans fremste roman. Sjangeren begynte å ekspandere ved århundreskiftet med utviklingen av billige romaner og magasiner, «dime novels»[4] og «pulp magazines». Bøker var spesielt hensiktsmessige for sjangeren for de mange forfattere som skrev i den på 1920-tallet. Et viktig bidrag til mysteriefortellingen var utviklingen av mysteriefortellinger for ungdom skrevet av Edward Stratemeyer. Han var den som utviklet og skrev de første Hardyguttbøkene og den tilsvarende serien for unge piker, mysteriene til Nancy Drew – Frøken Detektiv, under henholdsvis pseudonymene Franklin W. Dixon og Carolyn Keene, senere skrevet av hans datter Harriet S. Adams og andre forfattere. 1920-tallet ga også vekst for en av de fremste mysterieforfattere siden, engelske Agatha Christie.
Den massive populariteten til «pulp magazines» på 1930- og 1940-tallet fremmet interessen for mysteriefortellinger. Da fjernsyn ble populært på 1950-tallet sank interessen for de samme magasinene, og i dag er det på det amerikanske markedet kun to igjen: Alfred Hitchcock's Mystery Magazine og Ellery Queen's Mystery Magazine. Forfatteren av detektivfortellinger, Ellery Queen, et pseudonym for Frederic Dannay og Manfred B. Lee, er også kreditert for den fortsatte interesse i mysteriefortellinger.
Interessen for mysteriefortellinger har fortsatt til i dag på grunn av de ulike fjernsynsserier som har benyttet mysterietemaet i mange år og de mange ungdomsromaner og tilsvarende romaner for voksne som fortsatt blir utgitt. Det er en del overlappingen med sjangeren «thriller» og spenningsromaner, og forfattere i disse sjangrene kan betrakte seg selv som mysterieforfattere. Tegneserier og ikke minst tegneserieromaner (eller g«rafiske romaner») har videreført tradisjonen, og tilpasninger til film har også bidratt til gjøre sjangeren populær i nyere tid[5]
Denne populære sjangeren har også gjort i sitt inntog på Internett med utallige nettsteder dedikert for hvert aspekt av sjangeren, selv noen få som er påstått skrevet av ekte detektiver.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
