Mentalitetshistorie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Mentalitetshistorie (fra fransk histoire des mentalités) er en gren av historiefaget som utforsker tankemønstre og forestillingsmønstre hos fortidens folk. Forskningen på feltet har pågått lenge i mange land, også Norge, men begrepet om mentalitetshistorie knyttes til den senere generasjonen av den franske Annales-skolen.[1][2][3][4][5]
Ved å studere tenkemåter, rammebetingelser, forestillingsverdener og forutsetninger, kan en øke forståelsen av de beslutninger som treffes i gitte epoker, i stedet for å betrakte dem med etterpåklokskap utfra egen tids forestillingsverden.
Mentalitetshistorie skiller seg fra den tradisjonelle idéhistorien ved at mentalitetshistorien studerer «de felles holdningene eller sinnstilstandene i ulike epoker», mens idéhistorien i all hovedsak har begrenset seg til «ideologier, tankesystemer med en forholdsvis høy grad av klarhet og systematikk» og således «dreid seg om eliter og utelatt forestillingsverdenen i brede folkegrupper». Idéhistorien har siden tatt opp i seg elementer fra antropologi, religionshistorie og folkloristikk.[6]
De kjente verk innen Annales-skolens mentalitetshistorie er Emmanuel Le Roy Laduries Montaillou (1975), en rekonstruksjon av tankeverdenen til befolkningen i en landsby i Pyreneene bastert på forhørsprotokoller fra inkvisisjonen, som også finnes i norsk oversettelse,[7] og Carlo Ginzburgs Il formaggio e i vermi (1976) om en 1500-tallsbondes religiøse verdensbilde. Mentalitetshistorisk forskning i Norge kan føres lengre tilbake på «adskilte områder som kristningen i middelalderen og embetsmannsstatens kultur på 1800-tallet».[8] Et eksempel er Johan Hovstads doktorgradavhandling om etikken i det norrøne samfunnet, Mannen og samfunnet (1943).[9]