Idéhistorie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Idéhistorie er studiet av ideenes historie. Faget er beslektet med, eller kan omtales som, tenkningens historie, intellektuell historie eller mentalitetshistorie. For det meste er det skriftlige kilder og tekster som studeres. Fagområdet vokste internasjonalt formelt frem utover på 1930-tallet; i Norge ble det første professoratet opprettet i 1946.[1]
Faget utforsker de store og viktige verkene innen humaniora, samfunnsfag og naturvitenskap, og faget står i Norge nært både filosofi og historie. Idéhistorie er en tverrfaglig disiplin hvor man i prinsippet kan studere hvordan alle ideer og forestillinger har påvirket individer og samfunn. Ideene kan studeres på diakront (gjennom tidene) og/eller synkront (i samtiden).
Typiske arbeidsmetoder innen idéhistoriefaget er flittig bruk av kildehenvisning, retorikk og hermeneutikk. Gjennom slike metoder ønsker faget å beskrive den bestemte «idé» eller kulturelle stemning som ytrer seg i tid og rom gjennom bøker, kunstverk, bygninger og andre kulturelle uttrykk.[2]