Menneskelig innvirkning på naturmiljøet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Menneskelig innvirkning på naturmiljøet – direkte og indirekte – fører til reduksjon av naturressurser, endringer av økosystemer, reduksjon av biologisk mangfold og forurensing deriblant økte klimautslipp. Påvirkningen består i blant annet arealbruksendringer og tap av habitater, endringer av jordsmonn og matproduksjon, utvinning av metaller og mineraler, klimautslipp og global oppvarming, forurensning av skadelige stoffer til jord, vann og luft, og introduksjon av fremmede arter. Endring av omgivelsene for å passe til samfunnets behov har gitt alvorlige effekter som blir verre ettersom verdens befolkning øker. Den kombinerte effekten av økt befolkning og økt forbrukt per capita fører til et stort press på naturmiljøet, naturens ressurser og økosystemtjenester.
Det akselererende tapet av biologisk mangfold og naturmiljø gjennom menneskelig påvirkning er en viktig årsak til at den nåtidige geologiske tidsepoken omtales som antropocen. Populasjoner av arter i verden har blitt kraftig redusert siden 1970, med anslagsvis 40 % for arter på land, 84 % for arter i ferskvann og 35 % for marine arter. Lokal nedgang i insektspopulasjoner, som ville bier og sommerfugler, har også blitt observert. Tap og skader, hovedsakelig forårsaket av menneskelig aktivitet, har forverret tilstanden for de globale habitatene betydelig. Mer enn 500 000 arter har utilstrekkelig leveområde for overlevelse på lengre sikt, og vil dermed sannsynligvis utryddes frem mot 2050.
Frem mot 2100 ventes det ytterligere landforringelse og svekket matsikkerhet. Problemet ventes å bli spesielt stort i utviklingsland med befolkningsvekst, eksportrettet råvareproduksjon, knappe land- og vannressurser, samt svak styring. Å produsere tilstrekkelig mat for verdens befolkning med bærekraftige produksjonssystemer blir en utfordring, og vil kreve nye løsninger. En stor utfordring er at avlingene i tropiske- og halvtørre regioner ventes å gå ned på grunn av klimaendringer. Dette er regioner der det allerede (2019) har oppstått produksjonssvikt i landbruket, og som har økende befolkning med endrede spisevaner. Det er også usikkert i hvor stor grad ekstreme værhendelser, skadedyr, sykdommer og atmosfærisk CO2-nivå vil påvirke landbruksproduksjonen.
Mangel på stabil tilgang til rent vann er et økende problem i flere regioner i verden, og berører to tredjedeler av verdens befolkning (2019). Vannmangel er sterkt drevet av overforbruk, dårlig infrastruktur og klimaendringer. Global oppvarming frem mot 2100 kan gi endrede avrenningsmønstre og smelting av isbreer, dermed vil mange mennesker måtte leve med dårlig vannforsyning alt etter omfanget av klimaendringene.
FNs naturpanel ga i 2019 ut rapporten Global Assessment Report on Biodiversity and Ecosystem Services der det advares om at tap av arter, ren luft og drikkevann utgjør en like stor trussel som global oppvarming. Rapporten anbefaler ikke bare naturvern i tradisjonell forstand, men at hele den økonomiske verdensorden tar en annen form, samt at folks personlige verdier endres. I oppsummeringen for politiske beslutningstagere sies det: «En vesentlig handling for å skape bærekraftige utviklingsbaner er at verdens økonomiske systemer utvikles for å bygge en global bærekraftig økonomi, som styrer vekk fra paradigmet om økonomisk vekst.» Videre konstateres at «det vil bety et skifte bort fra vanlige økonomiske indikatorer som bruttonasjonalprodukt (BNP) over til mål som omfavner mer holistiske, langsiktige oppfatninger om økonomi og livskvalitet.»