kristen munk, teolog og forfatter From Wikipedia, the free encyclopedia
Maximus bekjenneren, også kjent som Maximus teologen og Maximus av Konstantinopel, (sannsynligvis født i 580, død 13. august 662) var en kristen munk, teolog og forfatter. I sine yngre dager var han en offentlig tjenestemann som gjorde tjeneste for den bysantinske keiseren Herakleios, men han ga opp livet i politikken og gikk i kloster.
| Maximus bekjenneren Munk, apologet, mystiker | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 580 Konstantinopel eller Palestina | ||
| Død | 13. august, 662 Georgia | ||
| Beskjeftigelse | Teolog, filosof  | ||
| Embete | |||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
| Saligkåret | - | ||
| Helligkåret | - | ||
| Anerkjent av | Den ortodokse kirke, Den katolske kirke, Den anglikanske kirke | ||
| Festdag | 13. august (Gregoriansk kalender), 21. januar eller 13. august (Juliansk kalender) | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
| Vernehelgen | - | ||
| I kunsten | - | ||
Maximus flyttet til Karthago, studerte flere nyplatonske forfattere, og ble selv en anerkjent forfatter. En av vennene hans gav uttrykk for den kristologiske læren som kalles for monoteletismen, og Maximus ble på den måten dratt inn i kontroversen rundt dette temaet. Maximus støttet den kalkedonske posisjonen, at Jesus hadde både en guddommelig og en menneskelig vilje. For den store innsatsen han la ned i denne kampen blir han æret både i østlig og vestlig kirkelig tradisjon. Posisjonen Maximus tok, gjorde at han ble sendt i eksil. Men dette var bare en kort tid før han døde. Teologien hans ble derimot tatt opp av det tredje konsilet i Konstantinopel, og han ble regnet som helgen kort tid etter sin død. Han blir i dag feiret enten 13. august eller 21. januar alt etter hvilken kalender man bruker.
Lite er kjent om Maximus' liv før han ble involvert i de teologiske og politiske konfliktene rundt den monoteletistiske kontroversen. Maximus var mest sannsynlig født i Konstantinopel, selv om en biografi skrevet av motstanderne hans, plasserer ham i Palestina.[1] Maximus ble født inn i bysantinsk overklasse, noe som er gjenspeilt i hans posisjon som personlig sekretær for Herakleios.[2][3] Av ukjente grunner forlot Maximus det offentlige liv i 630 og tok klosterløfter i et kloster i Krysopolis, en by på motsatt side av Bosporos i forhold til Konstantinopel. Byen er også kjent som Skutari, den moderne tyrkiske byen Üsküdar. I løpet av årene i Krysopolis ble Maximus abbed i klosteret.[4]
Da det persiske imperiet erobret Anatolia, ble Maximus tvunget til å flykte til et kloster nær Karthago. Her ble han påvirket av St. Sofronius, og begynte å studere de kristologiske skriftene til Gregor av Nazianz og Pseudo-Dionysius Areopagitten. Det var også under oppholdet i Karthago at Maximus startet karrieren som teologisk og åndelig forfatter.[1] Maximus ble også vel ansett av eksarken og befolkningen som en hellig mann, og ble dermed en innflytelsesrik uoffisiell politisk rådgiver og åndelig overhode i det nordlige Afrika.
Mens Maximus var i Karthago, brøt det ut en kontrovers angående hvordan man skulle forstå samhandlingen mellom den menneskelige og guddommelige naturen i Jesu person. Denne kristologiske debatten var den siste utviklingen i uenighetene som fulgte etter det første konsilet i Nikea i 325, og ble intensivert etter konsilet i Kalkedon i 451. Den monoteletistiske posisjonen var utviklet som et kompromiss for å komme i møte de som hadde fått sin kristologi erklært som vranglære i Kalkedon. Monoteletittene holdt fast på den kalkedonske definisjoen av den hypostatiske union: at to naturer, en guddommelig og en menneskelig, var forenet i personen Jesus Kristus. De hevdet at Kristus bare hadde en guddommelig vilje, og ingen menneskelig vilje. (Monoteletitt er utgått fra gresk for «en vilje».)
Den monoteletistiske posisjonen ble fremmet av Patriark Sergius I av Konstantinopel og av Maximus' venn og etterfølger som abbed i Krysopolis, Patriark Pyrrhus I av Konstantinopel.[5] Etter Sergius' død i 638, ble Pyrrhus patriark for en kort periode, før han ble fjernet av politiske årsaker. Under Pyrrhus' eksil fra Konstantinopel holdt han og Maximus en offentlig debatt om monoteletisme. I denne debatten, som ble holdt foran flere nordafrikanske biskoper, forfektet Maximus at Jesus hadde både en menneskelig og en guddommelig vilje. Resultatet av debatten ble at Pyrrhus innrømmet at monoteletismen var feil, og han dro sammen med Maximus til Roma i 645.[6] Men da keiser Herakleios døde, og ble etterfulgt av keiser Konstans II, returnerte Pyrrhus til Konstantinopel og trakk tilbake aksepten av den dyoteletiske posisjonen (To viljer).
Maximus kan ha blitt igjen i Roma, for han var tilstede da den nyvalgte pave Martin I holdt en samling av biskoper i Laterankirken i Roma i 649.[7] De 105 biskopene fordømte monoteletismen i den offisielle uttalelsen fra synoden, en uttalelse enkelte mener ble skrevet av Maximus.[8] I Roma ble pave Martin og Maximus arrestert i 653 etter ordre fra Konstans II som støttet den monoteletiske doktrinen. Pave Martin ble dømt for forræderi, og døde i eksil.[9] Dette gjorde Martin til den siste biskopen av Roma som blir æret som martyr.
Det at Maximus nektet å godta den monoteletiske vranglæren gjorde at han ble ført til hovedstaden, Konstantinopel, for å bli anklaget for heresi i 658. I Konstantinopel hadde monoteletismen fått støtte både av keiseren og av patriarken. Maximus stod fast på sin dyotelitiske posisjon, og ble derfor sendt fire år i eksil.
I 662 ble Maximus' sak ført for retten enda en gang, og igjen ble han dømt for heresi. Etter rettssaken ble Maximus torturert, og fikk skåret ut tungen slik at han ikke lenger kunne uttrykke sine tanker verbalt, og den høyre hånden kuttet av, slik at han ikke lenger kunne skrive dem ned.[1] Maximus ble så sendt i eksil til Lazica eller Kolchis-regionen i Georgia (Kanskje til byen Skhimar), hvor han døde av naturlige årsaker 13. august 662.[10] Det som skjedde rundt Maximus' rettssak ble nedtegnet av Anastasius Bibliothecarius.
Som en student av Pseudo-Dionysius, var Maximus en av mange teologer som tok vare på og tolket den tidligere nyplatonske filosofien, som også inkluderte tankene til filosofer som Plotinus og Proclus. På forespørsel fra Karl den skallede, ble Maximus' arbeid om Dionysius Areopagitten overtatt av John Scotus Erigena.[11]
Man kan se den platonske påvirkningen i Maximus' tanker klarest i den teologiske antropologien hans. Her har han adoptert den nyplatonske «utgang og gjenkomst»-tanken når han hevder at mennesket ble skapt i Guds bilde, og at hensikten med frelsen er at vi igjen skal bli gjenforenet med Gud.[12] Dette fokuset på guddommeliggjøring, eller theosis, har sikret Maximus en høy status i østlig teologi, da disse tankene alltid har vært viktige for den østlige kristendommen.[13]
Mennesket som guddommeliggjort har også et annet aspekt som er viktig for Maximus. Han ser på alle skapte ting som «preeksistente» i Gud, ved det at de kommer fra Gud og fra Guds ideer. Men bare mennesket er skapt i Guds bilde og med muligheten til et nært samfunn med Gud. Mennesket er skapt for å være det sammenknyttende ledd mellom Skaperen og det skapte, eller et mikrokosmos som det er vanlig å uttrykke det i ortodoks teologi.[14] Syndefallet får dermed konsekvenser, ikke bare for mennesket, men for hele skaperverket. en følge av dette er at Jesu frelsesgjerning ikke bare er en frelse for mennesket, men for alt det skapte, noe man finner igjen i apokatastasistanken.
For å oppnå det rette gudsforholdet, mente Maximus at man måtte leve svært asketisk. Han var selv munk, og mente for eksempel at det første skrittet for å oppnå theosis var å leve i sølibat og dermed overvinne skillet mellom kjønnene.[15] Han sier og at det første en som vil søke vekk fra skillet mellom mennesker og Gud vil gjøre er å frigjøre seg fra lystene, deretter fra lystige tanker, så fra naturen, så fra tanker om naturen før man når en transendent virkelighet der man bare kjenner til Guds ord.[16] Veien til theosis beskriver Maximus primært som en vei for dem som lever monastiske liv, uten at man dermed kan si at han vil begrense dette utelukkende til dem som lever slike liv. Veien til å oppnå guddommeliggjørelse, og dermed blir forenet med Kristus går gjennom kirken, som Maximus ser på som Jesu kropp på jorden. I kirken blir man døpt og mottar nattverden. Begge disse sakramentene er elementære i Maximus sin forståelse av hvordan man oppnår theosis. Et liturgisk liv, der man deltar i sakramentene, eller mysteriene som de kalles i ortodoks språkbruk, er det grunnleggende for å komme til dette målet.[17]
Kristologisk stod Maximus for en streng tonaturlære, noe som kan bli sett som en naturlig konsekvens av hans fokus på theosis. I frelsen er det ment at mennesket skal bli fullstendig forenet med Gud. For Maximus er dette mulig fordi Gud først var fullstendig forenet med mennesket gjennom inkarnasjonen.[18] Om Kristus ikke hadde blitt fullstendig menneske (om, for eksempel, han bare hadde hatt en guddommelig vilje, og ikke en menneskelig), ville ikke frelsen lenger være mulig, da mennesket ikke kunne blitt fullstendig guddommelig.[19]
Maximus trodde, som Origenes og Gregor av Nyssa på apokatastasis, troen på at alle blir frelst til slutt.[20][21] Han delte denne troen på universell frelse kun med sine åndelig mest modne studenter.[22]
Sammen med pave Martin I ble Maximus renvasket for anklagene om heresi av det tredje konsilet i Konstantinopel (Det sjette økumeniske konsil 680-681), som erklærte at Kristus hadde både en guddommelig og en menneskelig vilje). Med denne uttalelsen ble monoteletismen heresi, og Maximus ble posthumt erklært uskyldig i alle anklager mot seg.
Maximus er blant de kristne som ble æret som helgen kort tid etter sin død. Aksepten for hans teologiske posisjon gjorde han svært populær blant generasjonen som levde rett etter hans død, en popularitet som og skyldes fortellinger om mirakler ved graven hans.[23] I Den katolske kirken startet Maximuskulten før etableringen av Kongregasjonen for helligkåringer.
Bortsett fra arbeidet til en annen kristen universialist, Johannes Scotus Eriugena fra Irland, ble Maximus for det meste glemt av vestlige teologer fram til relativt nylig.[24] Situasjonen er annerledes i den østlige kristendommen der Maximus alltid har vært viktig. De østlige teologene Simeon den nye teologen og Gregor Palamas blir sett på som arvinger av Maximus. I tillegg er flere tekster av Maximus inkludert i den greske Philokalia – en samling av mange av de viktigste greske forfatterne.
I et økumenisk perspektiv, er det et interessant poeng at Maximus blir nevnt av reformatoren Philip Melanchthon som et eksempel på teologer som han mente hadde forkynt evangeliet rett.[25]
Maximus bekjenneren har i dag fått en større posisjon i den skandinaviske kristendommen enn han har hatt tidligere. I 2000 skrev Torstein Theodor Tollefsen en doktoravhandling på Universitetet i Oslo om Maximus, og det samme året gav den svenske pinsepastoren Peter Halldorf ut boken 21 kirkefedre, der Maximus har fått et eget kapittel. Det økumeniske magasinet Strek som ble startet i 2007, har ved flere anledninger referert til utsagn av Maximus, og også i Den Evangelisk Lutherske Frikirke finner man referanser til ham.[26] Pave Benedikt XVI refererte til Maximus i sitt budskap for fastetiden i 2007.[27]
Se listen nedenfor for en oversikt over moderne utgaver av tekstene. Maximus skrifter er ikke oversatt til norsk, og derfor er ingen norske navn innarbeidet. Titlene i denne oversikten er en oversettelse av de vanlige navnene som er på engelsk, gresk og latin.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
