litauisk-amerikansk arkeolog From Wikipedia, the free encyclopedia
Marija Gimbutas (litauisk Marija Gimbutienė) (født 23. januar 1921 i Vilnius, død 2. februar 1994 i Los Angeles) var en litauisk-amerikansk arkeolog kjent for sin forskning i neolittisk og bronsealderens kulturer i «Gamle Europa», et begrep hun selv innførte. Hennes verker, utgitt i årene 1946 og 1971, introduserte nye synsvinkler ved å kombinere tradisjonell arkeologisk forarbeid med lingvistisk og mytologisk tolkninger, men hun fikk til dels blandet mottagelse blant sine kollegaer, dels ble hun betraktet som radikal og nyskapende, dels preget av forenklinger og spekulasjoner.
| Marija Gimbutas | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. jan. 1921[1][2][3] Vilnius (Midt-Litauen)[4][5][6][7] | ||
| Død | 2. feb. 1994[1][2][3] (73 år) Los Angeles[8][5] | ||
| Beskjeftigelse | Antropolog, arkeolog, forhistoriker, universitetslærer, historiker, etnolog | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Vytautas Magnus-universitetet Universitetet i Vilnius | ||
| Ektefelle | Jurgis Gimbutas[5] | ||
| Far | Danielius Alseika | ||
| Mor | Veronika Alseikienė | ||
| Nasjonalitet | Litauen[5] USA Polen Sovjetunionen | ||
| Gravlagt | Petrašiūnai-kirkegården | ||
| Medlem av | Det litauiske vitenskapsakademiet | ||
| Utmerkelser | Anisfield-Wolf Book Award (1993) | ||
Gimbutas ble født som Marija Birutė Alseikaitė av foreldrene Veronika Janulaityté Alseikiené og Danielius Alseika i Vilnius, på den tiden en del av Polen. Hennes foreldre var medlemmer av den litauiske intelligentsia, en sosial klasse som steg fra bondestanden i løpet av Det russiske tsardømmet.[9] Hennes mor mottok doktorgraden i oftalmologi ved Universitetet i Berlin, mens hennes far mottok sin medisinske embetseksamen fra Universitetet i Tartu i 1910. Etter den russiske revolusjon i 1917 var hennes foreldre med på å grunnlegge det første litauiske sykehus i Vilnius[9]. I løpet av denne perioden fungerte hennes far også som utgiver av dagsavisen Vilniaus Žodis og det kulturelle tidsskriftet Vilniaus Šviesa, og var en framtredende talsmann for litauisk uavhengighet i løpet av krigen med Polen.[10] Gimbutas' foreldre var kjennere av tradisjonell litauisk folkekunst og inviterte hyppig samtidige musikere, kunstnere, og forfattere til sitt hjem, slike som Vydūnas, Juozas Tumas-Vaižgantas, og Jonas Basanavičius.[11] Med tanke på sin sterke kulturelle oppvekst har Gimbutas sagt:
Familien bosatte seg i Kaunas, Litauens daværende hovedstad, i 1931, da hun begynte sine studier. Det samme året ble hennes foreldre skilt, og hun levde sammen med sin mor og broren Vytautas i Kaunas. Fem år senere døde faren brått, og ved sin fars dødsleie sverget Gimbutas på at hun skulle bli forsker: «Helt plutselig begynte jeg å tenke på hva jeg skulle bli, hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Jeg hadde vært skjødesløs med sportslige aktiviteter, svømte flere kilometre, skøytet, syklet, red på hest. Jeg endret meg helt og begynte å lese».[12]
I løpet av de neste årene deltok hun i etnografiske ekspedisjoner for å nedtegne tradisjonelle folkeminner, og studerte litauiske trosforestillinger og dødsritualer[9]. Hun tok eksamen fra Aušra Gymnasium i Kaunas i 1938, og ble innrullert ved Universitet Vytautas Magnus det samme året hvor hun studerte lingvistikk ved Fakultet for filologi. Hun begynte deretter ved Universitetet i Vilnius for å studere arkeologi under Jonas Puzinas, foruten også lingvistikk, etnologi, folkeminne og litteratur[9]. I 1941 giftet hun seg med arkitekten Jurgis Gimbutas. Det påfølgende året fullførte hun sin magisteravhandling, «Modes of Burial in Lithuania in the Iron Age» (Begravelsesmetoder i Litauen i jernalderen) med hedersbevisninger[9].
Gimbutas opplevde under den andre verdenskrig den store omveltningen i sitt hjemland, som var under omfattende okkupasjon av henholdsvis Sovjetunionen og Tyskland fra 1940–1941 og 1941-1943.[13] Et år etter at hun fødte datteren Danuté i juni 1942, flyktet den unge familien fra landet i kjølvannet av den nye sovjetiske okkupasjonen, først til Wien og deretter til Innsbruck og så til Bayern i det sørlige Tyskland[14]. I sine refleksjoner fra den urolige tiden har Gimbutas bemerket, «Livet bare vrengte meg som en liten plante, men mitt arbeid bare fortsatte i samme retning».[15] I 1946 mottok hun sin doktorgrad i arkeologi, og med bifag i etnologi og religionshistorie fra Universitetet i Tübingen med doktoravhandlingen Die Bestattung in Litauen in der vorgeschichtlichen Zeit («Forhistoriske begravelsesritualer i Litauen»), som ble utgitt samme år.[14] Mens hun hadde en stilling som post doc. ved Tübingen fødte hun sin andre datter, Živilé. Familien Gimbutas forlot Tyskland, og bosatte seg USA i 1949[14].
I USA fikk Gimbutas arbeid ved Harvard University som oversetter av østeuropeiske, arkeologiske tekster. Hun begynte deretter som foreleser ved Fakultet for antropologi. I 1955 fikk en forskerstilling ved Harvards Peabody Museum.
I 1956 introduserte Gimbutas Kurgan-hypotesen, som kombinerte arkeologiske studier av de særegne gravhaugene (russisk Kurgan = gravhaug) i Øst-Europa med lingvistikk for utrede en del problemer i studiet av urindoeuropeisk talende folk som hun kalte «kurganere» i et forsøk på å utrede deres opprinnelse og spore deres folkevandringer inn i Europa. Denne hypotesen og hennes tverrfaglige tilnærming hadde betydelig innvirkning på studiet av indoeuropeere (se Indoeuropeistikk).
I løpet av 1950-tallet og tidlig på 1960-tallet fikk Gimbutas et rykte som en førsteklasses spesialist på den indoeuropeiske bronsealder foruten også litauisk folkeminne og balterne og slavernes forhistorie, delvis oppsummert i hennes endelige opus, Bronze Age Cultures of Central and Eastern Europe (Bronsealderkulturene i sentrale- og østlige Europa, 1965). I sin forskning gjentolket hun europeisk forhistorie i lys av hennes bakgrunn i lingvistikk, etnologi, og religionshistorie, og utfordret mange tradisjonelle antagelser om den europeiske sivilisasjons begynnelse.
Som professor i arkeologi ved University of California, Los Angeles, fra 1963 til 1989 ledet Gimbutas flere betydelige utgravninger av neolittiske funn i sørøstlige Europa mellom 1967 og 1980, inkludert i Sitagroi og det neolittiske funnstedet Achilleion i Thessalia i Hellas. Ved å grave gjennom kulturlag som representerte en tidsepoke før samtidige beregninger av den neolittiske bosetningen av Europa – hvor andre arkeologer ikke hadde forventet å finne ytterligere funn – avdekket hun en rekke kulturobjekter fra dagligliv og religiøse kulter som hun forsket på og dokumenterte resten av karrieren.
Gimbutas fikk uventet berømmelse med sine tre siste bøker: The Goddesses and Gods of Old Europe (Gudinner og guder i Gamle Europa, 1974); The Language of the Goddess (Gudinnens språk, 1989) som inspirerte en utstilling i Wiesbaden i 1993/1994; og hennes siste bok, The Civilization of the Goddess (Gudinnens sivilisasjon, 1991), som presenterte en oversikt over hennes spekulasjoner om neolittiske kulturer over hele Europa: bosettingsmønstre, sosiale strukturer, kunst, religion, og graden av lese- og skrivekyndighet.
Gudinnens sivilisasjon artikulerte hva Gimbutas så som ulikhetene mellom de gammeleuropeiske system som hun betraktet som gudinne- og kvinneorientert («matristisk»), og bronsealderens indoeuropeiske patriarkalske («androkratisk») kultur som etterfulgte den. I henhold til hennes fortolkninger, var gynosentriske (kvinnestyrt) samfunn fredelig som tillot homoseksualitet og fremmet en økonomisk likhet.
De «androkratiske» eller mannsdominerte, «kurganfolkene», på den annen side, invaderte Europa og påtvang de innfødte deres hierarkiske styre av mannlige krigere.
Gimbutas’ skrifter, bøker og utgivelser er huset, sammen med de av hennes kollega, mytologen Joseph Campbell, ved biblioteket Joseph Campbell and Marija Gimbutas Library på campus ved Pacifica Graduate Institute i Carpinteria, rett sør for Santa Barbara, California.
I 1993 mottok Marija Gimbutas et æresdoktorat ved universitetet Vytautas Magnus i Kaunas, Litauen. Den 2. februar 1994 døde hun i Los Angeles. Kort tid etter ble hun gravlagt i gravlund Petrašiūnai i Kaunas.
Joseph Campbell og Ashley Montagu[16][17] har hver for seg sammenlignet viktigheten av Marija Gimbutas’ arbeid med Rosettastenen i å avkode egyptiske hieroglyfer. Campbell skrev forordet av en ny utgave av Gimbutas' Gudinnens språk (1989) før han døde, og nevnte ofte hvor mye han angret på at hennes forskning på de neolittiske kulturer i Europa ikke hadde vært tilgjengelig da han skrev The Masks of God (Guds masker, fire bind, 1959–1968).
Joan Marler, Gimbutas' personlige redaktør[18] og grunnlegger av Institute of Archaeomythology (Institutt for arkeologisk mytologi) skrev:
Bernard Wailes, professor i antropologi ved Universitetet i Pennsylvania, fortalte Peter Steinfels i en avisartikkel i The New York Times i 1990 at Marija Gimbutas var «utrolig kunnskapsrik, men ikke spesielt god i kritisk analyse... Hun samler mengder med data og hopper deretter til konklusjoner uten noe mellomliggende argument... De fleste av oss tenderer til å si, å min gud, her er Marija i gang igjen». Andre kritikere i den samme artikkelen uttrykte tilsvarende meninger, inkludert Ruth Tringham, professor i antropologi ved University of California, Berkeley, og Linda Ellis.[20]
David Anthony, professor i antropologi ved Hartwick College, motsatte seg Gimbutas' påstand at det var et utstrakt matriarkalsk samfunn før invasjonen av «Kurgan-folket», og pekte på at Europa hadde både bygdeborger og våpen, og således antagelig også krigføring lenge før den antatte invasjonen[20].
Andrew Fleming skrev i artikkelen «The Myth of the Mother Goddess» (Myten om Jordgudinnen, 1969)[21] at han var uenig i Gimbutas' ide at neolittiske spiraler, sirkler, og groper var symboler på øyne, at øyne, ansikter og kjønnsnøytrale figurer var symboler på kvinnekjønn, og Gimbutas' påstand at kvinnefigurer var symboler på gudinner.
Kritikere har også pekt på at gravgjenstander som karakteriserte mer gjenkjennbare neolittiske kjønnsroller ikke ble tatt hensyn til av Gimbutas. De har stilt spørsmål ved hennes utheving av kvinnelige figurer når mange mannlige eller kjønnsnøytrale figurer også ble funnet på de samme arkeologiske funnstedene. Peter Ucko[22] har spekulert i om Gimbutas' påståtte fruktbarhetsfigurer var intet annet enn neolittiske dukker og leketøy. Kanskje særlig Gimbutas' forsøk på å avkode neolittiske tegn som ideogrammer i Gudinnens språk (1989) har fremmet den hardeste akademiske motstanden.
Gimbutas' teorier har i utstrakt grad blitt omfavnet av et antall forfattere i den motkulturelle og nyhedenske bevegelse, skjønt hennes egne fagfeller har ofte betraktet Gimbutas' konklusjoner som spekulative. Gimbutas identifiserte spredte og komplekse paleolittiske og neolittiske kvinnerepresentasjoner som hun mente avbildet en enkeltstående og universell «Store Mor» eller «Store Gudinne», men hun manifesterte også en rekke av kvinnelige guddommer: slangegudinner, biegudinner, fuglegudinner, fjellgudinner, herskerinne av dyr og videre som ikke nødvendigvis var allestedsnærværende over hele Europa.
I en video med tittelen «The Age of the Great Goddess» (Den store gudinnes tidsalder) diskuterte hun de ulike manifestasjonene til Gudinnen, og framhevet den ytterste enhet bak dem alle som jordens kvinnelighet.
I 2004 utga filmregissøren Donna Read og den nyhedenske forfatteren og aktivisten Starhawk en felles dokumentarfilm om livet og arbeidet til Gimbutas: Signs Out of Time.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
