Marathi

Marathi (मराठी [marāṭhī]) er et av de største språka i India, og har en lang litterær tradisjon. I staten Maharashtra snakker ca. 70 millioner marathi. Språket er godkjent i den indiske grunnloven som ett av 22 nasjonalspråk. Utenfor India er språket også brukt i Israel av om lag 60 000 Bene Israel-jøder.

Marathi
मराठी
Brukt i		India[1]
Antall brukere		68 049 787[2]
Lingvistisk klassifikasjon		Indoeuropeisk Indoiransk Indoarisk Sørlig sone
Skriftsystem		devanagari, Modi
Offisiell status
Offisielt i		Maharashtra og Goa (India)
Normert av		Marahashtra Sahitya Parishad
Språkkoder
ISO 639-1		mr
ISO 639-2		mar
ISO 639-3		mar
Glottolog		mara1378
Wikipedia på marathi Marathi på Wiktionary

Historie

Marathi er et indoeuropeisk språk og er derfor fjernt i slekt med norsk. Som mange andre indiske språk har marathi opphavet sitt i et prakrit, talespråk som ble brukt mellom 200-tallet f.Kr. og 1000-tallet. Prakrit hadde nært slektskap med standardisert sanskrit, men var mye yngre. Marathi stammer fra maharashtri, som var det offisielle språket i Satavahana-riket. Maharashtri ble det mest brukt prakritet i si tid og har en rik litteratur. Marathi utviklet seg fra maharashtri mellom 1000-tallet og 1200-tallet. Av alle indoariske språk har marathi blitt mest påvirket av de dravidiske språka.

Litteratur

Marathi, sammen med bengali, har den eldste uavbrutte litterære tradisjonen av de moderne nordindiske språkene. De eldste marathi-tekstene er fra 1000-tallet, men marathi-litteratur blomstret med bhakti-bevegelsen, ei gudfryktig bevegelse som spredte seg over hele India på 1300-tallet. Mange av de største personlighetene i bhakti-bevegelsen skrev på marathi. Eksempel på dette er Jñánesjvar, dikteren som skrev Jñánesjvari, den eldste tolkingen av Bhagavad Gita i et moderne talespråk, og Námdev, en dikter som skrev sanger både hinduer og sikher ser på som hellige – mange av dem er samla i Guru Granth Sahib. Tidligere diktere inkluderer Eknath, som omsatte mange sanskritdikt til marathi, og Tukaram, som fant opp ei ny litterærform som het abhang og skrev mange av de mest kjente sangene i den indiske folkelitteraturtradisjonen.

I tillegg til gudfryktige dikt har marathi også en lang tradisjon av ballader om helter. Disse diktene, som heter povádá, er mest knyttet med 1600-tallet, da Maratha-riket under den første kongen sin Sjivadsji kjempet mot Mughal-riket under Aurangzeb. Marathi er det eneste nordindiske språket med en tradisjon for heltedikt. Det fins også en unik litteratur skrevet av marathi-talende utvandrerer som bodde i Thanjavur i Tamil Nadu, som har blitt påvirket av den tamilske litterærtradisjonen.

Moderne marathi-litteratur begynte på 1800-tallet da marathi-diktere gjorde opprør mot tradisjonell litteratur, under påvirkning av europeiske bevegelser. Den første av dem var Kesavasut, som på midten av 1800-tallet ble påvirket av nasjonalromantikk, og skrev dikt om hjemmet, naturen og den ærerike fortida til marathiar. På 1900-tallet ble sosialrealismen populær, særlig i dikt av ei gruppe som kalte seg selv Ravikiranmandal, som betyr "solskinnslaget", og lagde vekt på dagliglivet til vanlige folk, og bruk av muntlige språkformer. Det moderne marathi-teatret begynte også i denne tida med Mama Varekar som, under påvirking av Henrik Ibsen og George Bernard Shaw, begynte en tradisjon av sosialrealistiske skuespill som ennå er sterk i dag.

Den første marathi-romanen ble skrevet i 1885 av Hari Narayan Apte. Romanen het Madhala sthithi ("mellomtilstanden"), og tok for seg måter for å forbedre marathi-samfunnet på.

I dagens marathi-litteratur viser ei blanding av realisme og symbolisme som prøver å skildre mennesker sitt liv i sin mangfoldige rikdom. Det mest kjente moderne verket på marathi er Mrityunjaya, en roman skrevet av Shivaji Sawant, der forfatteren bruker indiske myter og eventyr, særlig om Krishna, for å ta for seg spørsmål om hvordan menneske bør leve på ei jord, der de fleste levende lever som allerede døde.

Skrivemåte

Det første verset i Jñánesjvari, skrevet med modialfabetet

I dag blir marathi, som hindi og nepali, skrevet med devanagarialfabetet. Men fram til 1840-tallet ble marathi skrevet med modialfabetet, et alfabet som hadde sitt opphav i mauryi-brahmialfabetet, som devanagari, men ble endret på 1450-tallet under påvirkning av det singalesiske alfabetet for å gjøre det lettere å skrive. Modialfabetet er svært forskjellig fra devanagarialfabetet, og en må lære det for å kunne lese det selv om en kan devanagari.

Modi merker seg ut fra alle andre indiske alfabetet i at det ikke gjør forskjell mellom lang og kort 'i', og lang og kort 'u'. Forskjellen mellom den lange og korte versjonen av disse vokalene er veldig liten i moderne marathi, selv om forskjellen er svært viktig i skriftspråket.

Referanser

1. «ScriptSource - India». Besøkt 21. august 2023.
2. Ethnologues tall fra 1997

Eksterne lenker

• Marathi - UCLA Language Materials Project, University of California Los Angeles (UCLA).