Magna Graecia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Magna Graecia (latin: «Stor-Hellas», gresk: Megalê Hellas, Μεγάλη Ἑλλάς) var det navnet som romerne ga til de gresktalende kystområdene i Sør-Italia i dagens italienske regioner Calabria, Apulia, Basilicata, Campania og Sicilia; disse regionene var omfattende befolket av greske nybyggere fra 700-tallet f.Kr.[1]
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Forhistorisk tid · Terramarekulturen · Villanovakulturen· Italikere· Etruskerne · Magna Graecia Romerriket Monarkiet og første verdenskrig |
Bosetningene i denne regionen, som opprinnelig ble grunnlagt av deres metropoleis (moderbyer), utviklet seg etter hvert til sterke greske bystater (poleis), som fungerte uavhengig av opphavet. Nybyggerne tok med seg sin greske sivilisasjon, og utviklet sin egen sivilisasjon på høyeste nivå,[2] på grunn av avstanden fra moderlandet og påvirkningen fra den opphavlige italiske befolkningen i Sør-Italia[2] som satte et varig avtrykk på Italia (tilsvarende som i kulturen i det gamle Roma). De påvirket også de innfødte folkene, som sikelere og enotriere, som ble preget av den greske kulturen og tok den til seg som sin egen. På noen felt som arkitektur og byplanlegging overgikk de noen ganger moderlandet.[3]
Levninger av noen av disse greske byene kan fortsatt sees i dag i stedsnavnene, for eksempel Neapolis («Ny by», nå Napoli), Syrakousai (Siracusa), Akragas (Agrigento), Taras (Taranto), Rhegion (Reggio di Calabria) og Kroton (Crotone) ). Den mest folkerike byen Magna Graecia var Sybaris (nå Sibari) med en estimert befolkning, fra 600 f.Kr. til 510 f.Kr., mellom rundt 100 000[4] til 300 000 innbyggere,[5] i henhold til antikke omtaler.[6]
Den politiske styringen av de greske bystater i Italia var vanligvis et aristokrati[7] og byene var ofte i krig med hverandre.[8] Den andre puniske krigen satte en stopper for uavhengigheten til byene Magna Graecia, som ble annektert til den romerske republikken i 205 f.Kr.[9]
Fra moderlandet Hellas påvirket kunst, litteratur og filosofi avgjørende livet til de greske bosetningene i sørlige Italia. I Magna Graecia ble det gitt store impuls til kultur, særskilt i noen byer som Taras (nå Taranto).[7] Bemerkelsesverdig var det søritalienske antikke greske keramikken, fremstilt i Magna Graecia stort sett i løpet av 300-tallet f.Kr. Nybyggerne i Magna Graecia hadde store suksesser i de gamle olympiske leker i hjemlandet. Crotones idrettsutøvere vant 18 titler i 25. OL.[10] Selv om mange av de greske innbyggerne i Magna Graecia ble fullstendig latinisert i løpet av middelalderen,[11] var det fortsatt lommer av gresk kultur og språk igjen og som har delvis overlevd til i dag. Et eksempel er griko-folket i Calabria (Bovesia) og Salento (Grecìa Salentina), hvorav noen tusen som fortsatt opprettholder en gresk dialekt (griko-språk) og skikker.[12] Griko-språket er det siste levende sporet av de greske elementene som en gang dannet Magna Graecia.[13]