Macrina den yngre
helgen From Wikipedia, the free encyclopedia
helgen From Wikipedia, the free encyclopedia
Macrina den yngre (født ca 327 i Caesarea i Kappadokia, død 19. juli 379 utenfor Amaseia) er en helgen i flere kristne kirkesamfunn. Macrina kom fra en familie med helgener. Hennes farmor, Macrina den eldre, far, Basilios den eldre, mor, Emmelia, lillebrødrene Peter av Sebasteia og Gregor av Nyssa og ikke minst storebroren Basilios den store regnes som hellige. I tillegg regnes søsteren hennes, Theosebia, som salig av Den ortodokse kirke.
| Macrina den yngre | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 327[1] Caesarea i Kappadokia | ||
| Død | 379 Amaseia | ||
| Beskjeftigelse | Nonne, filosof  | ||
| Embete | |||
| Mor | Emmelia of Caesarea | ||
| Søsken | Peter of Sebaste Gregor av Nyssa Basilios den store Naucratius | ||
| Anerkjent av | Den katolske kirke, Den ortodokse kirke, Den anglikanske kirke[2] | ||
| Festdag | 19. juli | ||
| Se også | Ekstern biografi | ||
Macrina ble født inn i en velstående familie og ble oppdratt av sin mor. Det fromme oppvekstmiljøet kommer blant annet til uttrykk i at moren lærte Macrina å lese ved å bruke Bibelen som tekstbok. Da Marcina var tolv år gammel ble hun forlovet med en advokat. Forloveden døde imidlertid brått, og etter dette avviste hun konsekvent andre menn og dedikerte seg til Gud.
Hun var med på å oppdra sine yngre brødre, og Gregor av Nyssa, som har skrevet om hennes liv, forteller at det også var hun som fikk Basilios den store til å gå i kloster etter at han kom hjem fra universitetet i Athen. En annen bror, Naukratios, ble eneboer, men døde ung. Dette ble et hardt slag for både Macrina og moren. Macrina skal da ha overtalt moren til «å forsake verden» og sammen dro de til Amaseia hvor de slo seg ned. Før de dro hadde Emmelia frigjort alle familiens slaver, og mange av de kvinnelige slavene slo følge med Emmelia og Macrina, og sammen grunnla de et kloster.
Emmelia døde i 372, og da overtok Macrina som abbedisse i klosteret. Hun solgte da alt de hadde av verdier og gav pengene til de fattige. Hun skal også ha gjort mange undergjerninger, som å helbrede sykdommer på andre og seg selv og alltid skaffe nok mat under en hungersnød.
I 379 døde Basilios den store, som også var i et kloster i nærheten, og ni måneder senere ble også Macrina syk. Deres felles bror Gregor av Nyssa kom da på besøk til Macrina fra en synode i Antiokia. Dette var hans første møte med søsteren på åtte år, og han fant henne svært syk. Tross sykdommen hadde de en samtale om livet etter døden som Gregor skrev ned under tittelen Ta Makrinia eller De Anima et Resurrectione (Om sjelen og oppstandelsen).
Hun døde tidlig en morgen i desember 379. Hun skal ha vært lykkelig da hun døde, og hennes siste ord skal ha vært en bønn.
Du har fridd oss fra frykten for døden. Du har gjort slutten på dette livet begynnelsen på det sanne liv (...) En dag vil du ta tilbake det du har gitt, forvandle med nåde og udødelighet våre dødelige og uskjønne rester (...) Måtte min sjel bli mottatt i dine hender, uplettet og ubesudlet, som et offer til deg.
Macrina den yngre på dødsleiet.[3]
Marcina ble gravlagt i en stor seremoni i klosterkirken for De førti martyrer av Sebasteia i dagens Sivas i tyrkisk Anatolia, i samme gravhvelv som moren og besteforeldrene sine.
Broren Gregor (335-394) skrev hennes vita Vita Macrinae Junioris (Den hellige Makarinas liv), som er den første hagiografi over en kvinne. Den er utgitt på norsk i antologien Østkirken, 2002.
