Liberalerna
From Wikipedia, the free encyclopedia
Liberalerna (L), tidligere Folkpartiet og Folkpartiet liberalerna (Fp), er et sosialliberalt politisk parti i Sverige. Liberalerna ble ved valget i 2022 Sveriges åttende største riksdagsparti. Liberalerna profilerer seg først og fremst innen utdannelses-, likestillings-, innvandrings- og en positiv holdning til EU.[2]
Liberalerna | |||
---|---|---|---|
Land | Sverige | ||
Offisielt navn | Folkpartiet (L) | ||
Leder(e) | Johan Pehrson (8. april 2022–) | ||
Partisekretær | Juno Blom | ||
Gruppeleder | Johan Pehrson | ||
Grunnlagt | 5. august 1934 | ||
Forgjenger | Liberala samlingspartiet, Folkpartiet | ||
Hovedkvarter | Stora Nyagatan | ||
Antall medlemmer | 12 179 (2020)[1] | ||
Ideologi | Liberalisme konservativ liberalisme proeuropeisk sosialliberalisme markedsliberalisme Liberal feminisme | ||
Politisk posisjon | Sentrum-høyre | ||
Nettsted | www.liberalerna.se | ||
Riksdagen | 16 / 349
| ||
Europaparlamentet | 1 / 20
| ||
Landstingsfullmäktige | 94 / 1 696
| ||
Kommunfullmäktige | 689 / 12 780
| ||
Dagens parti ble dannet i 1934, men sporer sine røtter tilbake til Frisinnade landsföreningen, grunnlagt i 1902, og ulike historiske forløpere, i første rekke stemmerettsbevegelsen. I striden om et alkoholforbud ble Frisinnade landsföreningens riksdagsgruppe, Liberala samlingspartiet, i 1923 delt i Sveriges liberala parti og Frisinnade folkpartiet, men fusjonerte til Folkpartiet i 1934. Fra 1940-årene og frem til slutten av 1970-årene hadde Folkpartiet rollen som landets største borgerlige parti. Man innsnevret partiets ideologi fra liberalisme til sosialliberalisme, og søkte å formulere et reformvennlig alternativ til Socialdemokraterna i svensk politikk. Etter hvert ble markedsliberalismen betonet sterkere, og man gikk tilbake til et bredere liberalt idégrunnlag og en tydeligere borgerlig profil fra midten av 1990-årene.[3] I 1990 ble «liberalerna» tilføyd partinavnet. I 2015 endret partiet navn fra Folkpartiet liberalerna til bare Liberalerna. Liberalerna har generelt vanskelig for å beholde sine velgere, men utgjorde i 2015 nesten hver femte velgers andrevalg.[4]