Li Peng
kinesisk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
kinesisk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Li Peng (kinesisk: 李鹏, pinyin: Lĭ Péng; født 20. oktober 1928 i Chengdu i Sichuan i Kina, død 22. juli 2019[9] i Beijing) var en kinesisk politiker. Li var blant annet formann for den stående komité for den nasjonale folkekongress, og Kinas statsminister (formann for statsrådet) mellom 1987 og 1998.
| Li Peng | |||
|---|---|---|---|
 Li Peng ved World Economic Forums møte i Davos, 1992 | |||
| Født | 20. okt. 1928[1][2][3][4] Shanghai[5] | ||
| Død | 22. juli 2019[3][4][6] (90 år) Beijing[6] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Moskvas energitekniske institutt (–1954) | ||
| Ektefelle | Zhu Lin (1958–2019) (avslutningsårsak: død)[7] | ||
| Far | Li Shuoxun[8] | ||
| Mor | Zhao Juntao | ||
| Barn | Li Xiaopeng Li Xiaolin Li Xiaoyong | ||
| Parti | Kinas kommunistparti (1945–2019) (avslutningsårsak: død)[8] | ||
| Nasjonalitet | Republikken Kina (1928–1949) (avslutningsårsak: regimeendring) Kina (1949–2019) (avslutningsårsak: død) | ||
| Gravlagt | Babaoshan revolusjonære gravlund | ||
| Utmerkelser | Storkors av Solordenen Pusjkin-medaljen (2007) Nishan-e-Pakistan Jugoslavias store stjernes orden | ||
Li Peng, som hadde en bakgrunn som teknolog, ble framfor alt knyttet til demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989, der han som statsminister drev gjennom en fast linje for å gjenopprette sosial orden, noe som i kombinasjon med hans lite karismatiske personlighet gjorde ham til en av de minst likte av kinesiske ledere i Kina.
Li var adoptivsønn til tidigere statsminister Zhou Enlai (etter at sin egen far, Li Shuoxun, ble skutt da Li Peng var tre år), og var en av de aller mest drivende krefter bak vannkraftdammen De tre kløfters demning i Hubei. Sammen med sin hustru, Zhu Lin, fikk Li Peng tre barn, to sønner og en datter, Li Xiaolin.
Li var sønn av forfatteren Li Shuoxun. Faren var en av kommunistpartiets tidlige aktivister, og en revolusjonsmartyr - han ble henrettet av Kuomintang. Etter at Li som treåring var blitt foreldreløs, ble han adoptert av familien Zhou Enlai. Zhou var en av de aller mest sentrale kommunistiske politikere i landet, antagelig å regne som den viktigste etter Mao selv.
I 1945 ble Li medlem av kommunistpartiet.
Li tok teknisk utdannelse likesom mange partikadre fra hans generasjon. Han begynte på naturvitenskapelige studier i Yan'an i 1941. Så ble han sendt til Moskva, der han ble utdannet til bygging av vannkraftverk. Under disse årene var han formann for den kinesiske studentorganisasjonen i Sovjetunionen.
Året etter ble Folkerepublikken Kina grunnlagt (1949), og hans adoptivfar Zhou Enlai ble utnevnt til statsminister.
Li klarte å komme seg uskadet gjennom kulturrevolusjonen (1966 til 1976).
I 1979 ble Li viseminister for energiindustrien, og i 1981 rykket han opp til ministerposten. Han ledet også den organisasjon innen kommunistpartiet som beskjeftiget seg med energi- og vannforsyningsspørsmål.
I 1982 ble Li under den tolvte nasjonalkongress for det kommunistiske parti valgt inn i Sentralkomiteen. Tre år etter ble han medlem av Politbyrået og kom inn i partisekretariatet. Fra 1987 var han fast medlem i Politbyrået. Allerede fra 1983 hadde han vært stedfortredende statsminister. Dessuten var han fra 1985 minister for Kinas utdannelseskommisjon.
På denne tid tiltok de politiske problemer knyttet til det voksende antall opposisjonelle, høy inflasjon, landflyktighet og overfylte skoler. Li måtte vende sin oppmerksomhet fra energispørsmål og mot interne partisaker og vanskeligheter knyttet til de økonomiske reformer.
Studenter og intellektuelle ønsket raskere og mer omfattende reformer, men samtidig fryktet mange eldre partikamerater at landet ved den raske åpningspolitikken ville bli ustabilt, og at derved også de økonomiske ambisjoner heller ikke ble innfridd.
Hu Yaobang, en av Deng Xiaoping protesjeer, var en av de drivende kreftene bak de økonomiske reformer. Han ble gjort ansvarlig for en rekke protester og andre uheldige forhold, og måtte i januar 1987 tre tilbake fra sin stilling som kommunistpartiets generalsekretær. Statsminister Zhao Ziyang ble hans etterfølger som generalsekretær, og Li, til da stedfortredende statsminister og energiminister, ble hans etterfølger som statsminister.
Etter at Zhao tiltrådte som generalsekretær, foreslo han i mai 1988 å påskynde prisreformene. Men dette førte til mer høylytt misnøye i befolkningen, med den forsterkede inflasjonen dette bragte med seg. Motstanderne av reformtempoet krevde en sterkere sentralisering av økonomistyringen, og tettere skott mot vestlig innflytelse. Dette ble til et intenst diskusjonstema innen partiet vinteren 1988/1989.
Da Hu Yaobang døde den 15. april 1989, på et tidspunkt da den økonomiske situasjon rammet mange borgere stadig sterkere, brøt det ut studentprotester, som syntes å nyte betydelig støtte i bybefolkningen forøvrig. Studentene grep anledningen til å påpeke en rekke misforhold, og mente at de ble forverret av det for dem alt for langsomme reformtempoet. Li, som var svært lydhør for partiveteranene, var av motsatt oppfatning: Han mente tvert imot at reformtempoet var alt for raskt, noe som førte til forvirring og frustrasjon blant studentene.
Ettersom Li stod revolusjonsveteranene nær, og ikke minst sin politiske fadder Chen Yun, hadde Li en mer konservativ og tradisjonell tilnærming enn mange av sin egen årsklasse, og støttet en sterkere sentralplanlegging av økonomien, og dermed en langsommere økonomisk vekst. Selv om Li, likesom Deng Xiaoping, bekjente seg til gaige kaifang-politikken, mente han at en mer stabil sosial og politisk basis var nødvendig for økonomisk vekst og en overgang til markedsøkonomi.
Studenter og andre borgere forsamlet seg på Den himmelske freds plass i Beijing, der de sørget over Hu Yaobang og protesterte over det langsomme reformtempoet. Regjeringen forsøkte å få kontroll med demonstrasjonene, men folkemengden bare vokste. Det kom etterhvert også skarpere protestytringer, for eksempel mot korrupsjon, krav om respekt for borgerrettighetene som var nedfelt i konstitusjonen. Protestene spredte seg til andre byer, blant annet til storbyene Shanghai og Guangzhou. Dette skjedde på en tid da flere kommunistiske regjeringer i Europa syntes å vakle. Ledelsen i det kinesiske kommunistiske parti, og ikke minst Li, fryktet at deres egen regjering kunne bryte sammen på grunn av den opprørsflamme som kanskje ville utgå fra demonstrantene.
Statsminister Li støttet Deng Xiaopings beslutning om å slå ned protestene, og erklærte unntakstilstand i mai, og dette førte raskt til massakren på Den himmelske freds plass. Li var også med på å få Zhao Ziyang avsatt og arrestert, fordi han ikke hadde føyet seg etter Dengs vilje.
Etter Tiananmen-krisen ble Li atter valgt til Politbyrået. Dette var tredje gangen han var blitt valgt inn til dette viktigste styringsorgan for kommunistpartiet. Med støtte fra konservative krefter, så som Chen Yun, prøvde han å reversere enkelte av markedsreformene og styrke sentralplanleggingen. Men mange provinsguvernører motsatte seg dette, og det gjorde også Deng Xiaoping, som med sin «reise til syden» i januar 1992 på en måte fikk satt de økonomisk tradisjonelt tenkende partikrefter på plass. Et forslag utarbeidet av Li, som tok sikte på å trenge tilbake markedets rolle, møtte så mye motstand at det måtte oppgis.
De ti årene som Li var statsminister ble preget av rask økonomisk vekst i Kina. Økonomien ble restrukturert, landet åpnet seg mer for de internasjonale markeder, og tjente meget på det. Li foretok mange utenlandsbesøk som fremmet landets internasjonale relasjoner.
Li forble statsminister til 1998. Da trakk han seg fordi forfatningen ikke tillot mer enn to embedsperioder. Han ble deretter formann for den nasjonale folkekongress. Han brukte meget av sine krefter til å holde øye med det han betraktet som sitt livsverk, De tre kløfters demning.
Som mange av sin generasjons teknisk utdannede kommunistiske politikere, var han sterkt opptatt av den voksende industriutvikling og betraktet seg selv som en moderniseringens og handlingens mann.
Han trakk seg tilbake fra politikk i 2003.
