Chen Yun

Chen Yun (kinesisk: 陈云, pinyin: Chén Yún, opprinnelig Liao Chenyun 廖陈云; født 13. juni 1905 i Shanghai i Kina, død 10. april 1995 i Beijing) var en kinesisk kommunistisk politiker. Han tilhørte den første generasjonen ledere i Folkerepublikken Kina.

Chen Yun
Chen Yun 1959
Født		13. juni 1905[1] Qingpu
Død		10. apr. 1995[2][1] (89 år) Beijing
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Secretary of the Central Commission for Discipline Inspection (1978–1987) Vice Chairman of the Chinese Communist Party (1956–1966) Vice Premier of the State Council of the People's Republic of China (1954–1965) medlem av Den nasjonale folkekongress (5th National People's Congress, 4th National People's Congress, 3rd National People's Congress, 2nd National People's Congress, 1st National People's Congress) medlem av politbyråets stående komité til Kinas kommunistparti (1956–1969) medlem av politbyråets stående komité til Kinas kommunistparti (1978–1987)
Utdannet ved		Den internasjonale Lenin-skolen
Ektefelle		Yu Ruomu
Barn		Chen Yuan[3] Chen Weilan
Parti		Kinas kommunistparti (1925–)
Nasjonalitet		Kina
Gravlagt		Babaoshan revolusjonære gravlund
Chen Yun på Commons

Liv og virke

Bakgrunn

Chen Yun kom fra distriktet Qingpu i Shanghai og var en av de få lederne i Det kinesiske kommunistiske parti som kom fra arbeiderklassen. Han gikk med i partiet i 1925 og begynte sin politiske livsbane som organisator blant arbeidere i Shanghai.

Etter Chiang Kai-sheks utrenskning av kommunister flyktet Chen til den Den kinesiske sovjetrepublikk i Jiangxi. Han deltok i «den lange marsjen» og satt i sentralkomiteen i Kinas kommunistiske parti fra 1931 til 1987.

I Folkerepublikken Kina

Ved grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina i 1949 tilhørte Chen det absolutte toppskiktet i partiet og staten. Fra 1948 til 1953 var han formann for Den allkinesiske fagforeningsføderasjon. Han var med i politbyråets stående komite og sammen med Mao Zedong, Liu Shaoqi, Zhu De og Zhou Enlai tilhørte han «de fem store». Under kulturrevolusjonen ble han utsatt for kritikk, men ble gjenvalgt til sentralkomitéen ved den niende partikongressen i 1969.

Under Deng Xiaopings reformpolitikk forble han en viktig politiker. Fra rundt 1982 kom det imidlertid til konflikter mellom Deng Xiaoping og Chen Yun; Chen hadde store betenkeligheter med den retning reformpolitikken tok.

I 1987 trakk Chen Yun seg tilbake fra den aktive politikks førstelinje. Han beholdt imidlertid en betydelig autoritet frem til sin død.

Chen var en av de åtte «eldste», sittende eller pensjonerte ledere som fra bak kulissene fattet viktige avgjørelser om hvordan man skulle håndtere studentprotestene på Den himmelske freds plass våren 1989. Det foreligger intet som viser at Chen har henfallen til diatribene mot studentene eller gikk aktivt gikk inn for bruk av militær makt mot dem. Men han var enig i at Zhao Ziyang burde avløses som generalsekretær for kommunistpartiet, og støttet Li Xiannians nominasjon av Jiang Zemin som ny generalsekretær.

Referanser

1. Autorités BnF, oppført som Yun Chen, BNF-ID 12424251z^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Munzinger Personen, oppført som Chen Jun, Munzinger IBA 00000009636, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
3. The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 949, kapittel 41^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur

• Chen Yunzhuan: Biography of Chen Yun, Jin Chongji and Chen Qun, Beijing: Central Literature Publishing House, 2005, two volumes,
• China News Analysis, 1182 (June 6, 1982)
• Donald W. Klein & Anne B. Clark: Biographic Dictionary of Chinese Communism, Cambridge, MA: Harvard University Press, 1971, Vol 1, pp. 149–153.
• Exupoli. "Bird Cage Economics" Arkivert 8. desember 2022 hos Wayback Machine.. Exupoli.net. 2009. Retrieved October 12, 2011.
• Franz Schurmann: Ideology and Organization in Communist China (Berkeley: University of California Press, 1966), s. 195–208.
• Roderick MacFarquhar: «Foreword». i Zhao Ziyang, Prisoner of the State: The Secret Journal of Premier Zhao Ziyang. New York, NY: Simon and Shuster. 2009. ISBN 1-4391-4938-0.
• Nicholas R. Lardy and Kenneth Lieberthal, (red.): Chen Yün's Strategy for China's Development: A Non-Maoist Alternative Armonk, NY: M.E. Sharpe, 1983.
• Ye Yonglie: 1978: Zhongguo Mingyun Da Zhuanzhe, Kanton: Guangzhou Renmin Zhubanshe, 1997, s. 255–260, 584-595.
• The Tiananmen Papers, kompilert av Zhang Liang, redigert av Andrew J. Nathan og Perry Link (New York: Public Affairs, 2001), s. 308

Eksterne lenker

• Biografisk notis fra Stefan Landsberger's Chinese Propaganda Page