Leopold von Buch
From Wikipedia, the free encyclopedia
Christian Leopold von Buch (født 26. april 1774 i Angermünde i Brandenburg, Tyskland, død 4. mars 1853) var en tysk geolog, og regnet som en av de største geologene i sin samtid. Han interesserte seg for brede felt av faget – stratigrafi, vulkaner, og ikke minst epoken jura som han delte inn i tre seksjoner. I likhet med studiekameratene Alexander von Humboldt og Abraham Gottlob Werner gikk også von Buch ved Bergakademiet i Freiberg i Sachsen. Han studerte også ved universitetene i Halle og Göttingen.
Leopold von Buch | |||
---|---|---|---|
Født | 26. apr. 1774[1][2][3][4] Stolpe[5] | ||
Død | 4. mars 1853[1][2][4][6] (78 år) Berlin[7][5] | ||
Beskjeftigelse | Entomolog, geolog, paleontolog, vulkanolog, mineralog, botaniker | ||
Utdannet ved | Georg-August-Universität Göttingen Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg | ||
Doktorgrads- veileder | Abraham Gottlob Werner | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Preussen | ||
Medlem av | 10 oppføringer
Royal Society
Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina Kungliga Vetenskapsakademien American Academy of Arts and Sciences Bayerische Akademie der Wissenschaften Det russiske vitenskapsakademi Det prøyssiske vitenskapsakademiet Det franske vitenskapsakademiet Real Academia de Ciencias Exactas, Físicas y Naturales[8] Accademia delle Scienze di Torino (1850–)[5] | ||
Utmerkelser | Pour le Mérite for vitenskap og kunst Medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow Utenlandsk medlem av Royal Society (1828)[9] Wollastonmedaljen (1842)[10] | ||
Sent i 1790-årene begynte han å studere geologien i Tyskland, Østerrike og Italia, og besøkte bl.a Vesuv i 1799. To år tidligere hadde han studert Alpene i regionen Steiermark sammen med Humboldt. Etter studier av det kjente, vulkanske fjellet Puy de Dôme i sørlige Frankrike, gikk han i disputt med Werner om dets opprinnelse. Reisene førte til en rekke publikasjoner på flere språk.
Buch reiste 1806–1807 gjennom hele Norge og Lappland, samt deler av Sverige. Beskrevet i beretningen Reise durch Norwegen und Lappland (utgitt i Berlin, 1810). Han formulerte blant annet at hele Sverige fra Frederikshald til Åbo steg langsomt opp av havet, en landheving vi i ettertid kjenner som resultat av innlandsisens avsmelting etter siste istid. I 1815 besøkte han sammen med geologen og botanikeren Christen Smith Kanariøyene, en reise som ga ytterligere motivasjon til vulkanologisk arbeid. Von Buch foreslo begrepet caldera for vulkansk restkrater, og studerte calderaer på Tenerife og La Palma, og ble overbevist om at øygruppen var resultat av intens vulkansk aktivitet. Hans forslag om at Kanariøyene var de siste rester av et større, fortidig kontinent, var derimot et vitenskapelig blindspor. Etter reisen besøkte von Buch også Hebridene.
I Norge besøkte han blant andre presten Abraham Pihl i Vang[11] og handelsmann Hans Christoffer Klæboe i Lyngseidet.[12]