Langmuirsirkulasjon

Langmuirsirkulasjon er en vinddreven spiral sirkulasjon i sjøen og større innsjøer. Navnet kommer av fenomenets oppdager Irving Langmuir, som hadde observert striper av tang og skum parallelt med vinden på et tokt i Sargassohavet i 1938.^[1]

Langmuirsirkulasjon der konvergensstripene er markert med grå. Merk at det i illustrasjonen ikke vises sirkulasjonens vinkling på ca. 15° i forhold til vinden.

De hvite skumstriper i viken skyldes Langmuirsirkulasjonen.

Sirkulasjonen er ca. 15° til høyre for vinden på den nordlige halvkule^[2] og danner band med divergens og konvergens på overflaten. Som Langmuir observerte samles tang, skum og flytende avfall i konvergensbandene. I overflaten dannes det en strøm mot disse band fra divergensbandene hvor avstanden mellom bandene er i størrelsesordenen 15–300 m. Under stripene dannes det smale og kraftige vertikale strømmer som har en fart sammenlignbar med overflatestrømmen, men vil bare strekke seg noen meter eller ti-talls meter ned og aldri dypere enn pyknoklinen. Under divergensbandene er det oppstrømning over et generelt større område og følgelig med lavere vertikal fart.

Det er ikke gjort så mange observasjoner av fenomenet, men i en studie viste i 14 m/s vind en avstand mellom bandene på 20 m. Den største vertikale strøm ble målt til –18 cm/s under konvergensbandene.