![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/1/18/Kristiyhteis%25C3%25B6_hki.jpg/640px-Kristiyhteis%25C3%25B6_hki.jpg&w=640&q=50)
Kristensamfunnet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kristensamfunnet (på tysk Die Christengemeinschaft) er et økumenisk orientert kristent kirkesamfunn som forstår seg som et humanistisk kristenfellesskap. Det er hovedsakelig et liturgisk fellesskap snarere enn et trosbasert fellesskap, har ingen dogmer, og er åpent for alle uavhengig av tro.[1] Det ble dannet i Sveits i 1922 av en gruppe på 45 hovedsakelig yngre lutherske, reformerte og katolske teologer og prestestudenter samlet rundt de liberale lutherske prestene Friedrich Rittelmeyer og Emil Bock, og med bistand fra filosofen Rudolf Steiner. Steiner så for seg en syntese av katolske og protestantiske tilnærminger til det religiøse livet for å skape en «moderne Johanneskristendom».[2]
Kristensamfunnet | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Hovedgren | Protestantisme | ||
Grunnlagt | 1922 | ||
Grunnlegger | Friedrich Rittelmeyer | ||
Antall medlemmer | 100 000 (ukjent) | ||
Livssyn | Antroposofi | ||
Geografi | Nederland, USA, Tyskland, Storbritannia, Sveits, Østerrike og Skandinavia | ||
Land | Tyskland | ||
Sakramenter | Nattverd, dåp, konfirmasjon, skriftemål, ektevielse, prestevielse og den siste olje | ||
Nettsted | www.christengemeinschaft.org (de) |
Grunnleggeren Friedrich Rittelmeyer var en toneangivende liberal luthersk teolog og prest i Tyskland før og under første verdenskrig; hans liberale tolkning av bibel og tro møtte motstand blant konservative krefter i kirken, og han markerte seg under første verdenskrig som fredsforkjemper. I 1910 kom han i kontakt med Rudolf Steiner, og ble etterhvert påvirket av Steiners skrifter om kristne og allmennreligiøse temaer. Etter første verdenskrig stod han i spissen for en gruppe yngre teologer og prestestudenter som i 1921 holdt en serie seminarer med Steiner i Sveits om fornyelse av det religiøse livet i en økumenisk og avantgardistisk ånd; grunnleggerne var del av en bredere kulturell strømning blant unge voksne i tiden like etter første verdenskrig som følte at krigen hadde lagt den gamle verden i ruiner og som ønsket en samfunnsfornyelse.
Kristensamfunnet forstår seg som en kristen fornyelsesbevegelse, noe som uttrykkes i det fulle navnet Kristensamfunnet – Bevegelse for religiøs fornyelse (tysk Christengemeinschaft – Bewegung für religiöse Erneuerung).[3] Det har idéhistorisk røtter dels i liberal teologi, som var grunnleggernes utgangspunkt, dels i den kulturelle impulsen fra nyhumanismen og dels i den gnostiske og okkulte tradisjonen innen kristendommen. Kristensamfunnet forstår sin kristendom som en individualistisk orientert kristendom som baserer seg på en (ny)humanistisk grunntanke; nyhumanismen var kjennetegnet av en avsvekket gudstro, kritikk av dogmetro, en forståelse av Gud som relativt fjern og en sterk interesse for antikkens kultur.[4] Kristensamfunnet blir ofte assosiert med det brede feltet som kalles den antroposofiske bevegelse, men forutsetter ikke noe forhold til antroposofi, og Steiner understreket at Kristensamfunnet var en separat bevegelse grunnlagt av Rittelmeyer og at Kristensamfunnet ikke er noe mer representativt for antroposofien enn andre trossamfunn; bare en liten andel av dem med tilknytning til antroposofisk virksomhet tilhører også Kristensamfunnet.
Kristensamfunnet er hovedsakelig et liturgisk fellesskap og har bare et løst felles trosgrunnlag; det er åpent for alle som finner et hjemsted for sitt religiøse liv i sakramentene (de religiøse ritualene); det kombinerer sitt liberale syn på trosspørsmål med en formell, høykirkelig liturgi, og skiller seg både i det og i den gnostiske og katolske inspirasjonen fra andre liberale kristne reformbevegelser.[5] Det har i motsetning til de fleste andre kristne kirker ingen religiøse dogmer og praktiserer trosfrihet for medlemmene og lærefrihet for prestene.[6] Kristensamfunnet stiller ikke krav om hverken dåp, medlemskap eller en bestemt tro for å delta i gudstjenestene. Som følge av den individualistiske orienteringen praktiserer ikke Kristensamfunnet misjon, ser på andre religioner som like gyldige som kristendommen og regner ikke døpte personer automatisk som medlemmer, kun voksne som aktivt melder seg inn på grunnlag av et selvstendig valg.[7] I trosspørsmål er Kristensamfunnet dermed blant de mest liberale kristne trossamfunnene; særlig mangelen på tilslutning til kristne dogmer og synet på andre religioner har ført til at katolske og konservative lutherske teologer har stilt spørsmål ved om Kristensamfunnet egentlig er kristent.[8] Kristensamfunnet beskriver sin kristendom som en mer avansert form for kristendom der den selvstendige erkjennelsen av det guddommelige står sentralt, og mener derfor det ikke er nødvendig å slutte seg til bestemte dogmer; det står likevel medlemmene og prestene fritt å tro på innholdet i det andre kirker forstår som dogmer.[9] Selv om gnostistisme og okkultisme er strømninger man gjenfinner i hele kristendommens historie har Kristensamfunnets kristendomsforståelse blitt beskrevet som mer okkult enn det som er vanlig i andre kirker.[1]
Kristensamfunnet har ca. 35 000 medlemmer på verdensbasis, hovedsakelig i Tyskland, Sveits, Østerrike, Norden, Nederland, Storbritannia og USA. Medlemmene er sosialt relativt selektert, med stor overrepresentasjon av akademikere, kunstnere og høyinntektsgrupper, og folk i byer. Det har presteseminarer i Stuttgart, Hamburg og Spring Valley, New York. Kristensamfunnet i Norge ble etablert i 1927 av advokat og fylkesmann Christian Smit, som sluttet som fylkesmann i Bergen og Hordaland for å studere teologi i Stuttgart og deretter ble presteviet av Rittelmeyer. Det er medlem i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Prestegjerningen i Kristensamfunnet har alltid vært åpen for både kvinner og menn, og tre kvinner var blant de første prestene i 1922. Et av de første og mest innflytelsesrike tidlige medlemmene var Maria Darmstädter, som hadde konvertert fra jødedommen til lutherdommen kort før hun sluttet seg til Kristensamfunnet, og som spilte en sentral rolle i utviklingen av liturgien.[10]