Korketrekkeren eller Korken er en akebakke i Oslo på ca. 2 000 meter[1] som går fra Frognerseteren stasjon til Midtstuen stasjon. Fallhøyden er på 255 meter. Akebakken blir stort sett preparert hver morgen i vintersesongen. Ansvarlig for vedlikehold er Oslo kommune. Nedenfor Midtstuen stasjon er det også mulig å ake videre ned til Skådalen stasjon. Denne turen krever imidlertid forsering av et boligfelt og kryssing av bilvei.
- Se også Korketrekkeren (andre betydninger).
| Korketrekkeren | |||||||||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
 Akekonkurranse i Korketrekkeren i 1922. | |||||||||||||
| Grunnlagt | 1951 | ||||||||||||
| Beliggenhet | Oslo | ||||||||||||
| Land | Norge | ||||||||||||
| Eier | Oslo | ||||||||||||
| Kapasitet | 15 000 | ||||||||||||
| Historiske data | |||||||||||||
| Åpnet | 1880-årene | ||||||||||||
 Korketrekkeren 59°58′08″N 10°40′53″Ø | |||||||||||||
Besøkende til Korketrekkeren kan leie kjelke i Akeforeningens hus ved parkeringsplassen nedenfor Frognerseteren kafé eller hos Tomm Murstads senter 100 meter nedenfor Frognerseteren stasjon. Det er også anledning til å bruke egen kjelke. Ettersom hele området rundt Frognerseteren, Holmenkollbakken og Tryvann er mye besøkt i vintersesongen kan parkering med egen bil være vanskelig. Adkomst via Holmenkollbanen er å foretrekke hvis man ikke har egen parkering. De akende tar normalt denne banen opp fra Midstuen etter hver tur.
Den første akekonkurransen fant sted i 1922.[2] Allerede i 1920-årene ble det arrangert store akekonkurranser her, med opptil 400 deltakere og 2 000 tilskuere. Det første verdensmesterskapet i aking ble arrangert i Korketrekkeren i 1955. Korketrekkeren har også blitt benyttet til motorsykkel- og bilrace.[3]
Korketrekkeren ble ikke brukt under vinter-OL 1952
Til vinter-OL i Oslo i 1952 ble det bygget en bob-bane lenger øst parallelt med øvre del av den nåværende skiløypa fra Frognerseteren til Midtstuen. Den var ca. 1508 meter lang.[4][5] Banen sto ferdig for treningskjøring i februar 1951.[6] Norge hadde ingen erfaring med bobsleigh og heller ingen utøvere før OL i St. Moritz i 1948.[7] Arrangementskomitéen hyret derfor inn Heinz Cattani og Emil Ingold, to sveitsiske konstruktører med erfaring fra slike anlegg, til å bestemme hvor den beste banen kunne ligge i terrenget.[8] Banen fikk 13 doserte kurver og en fallhøyde på 124 meter. Doseringene ble anlagt med et loddrett, inneoverhellende overheng slik at utkjøring kunne unngås.[9]
Anleggskomitéen tok seg ikke råd til å bygge et permanent anlegg, men satset heller på en løsning med en vannledning nedover hele anlegget og en årviss konstruksjon av en ny bane i snø.[10] Når banen var ferdig planert og dosert i snø den aktuelle vinteren, spylte man helt enkelt vann på og lot doseringene fryse. Vannledningen som løp parallelt med banen fikk et stort antall uttak for vann. Den sveitsiske ingeniøren og bob-baneeksperten Luigi Angelini var ansvarlig for oppbyggingen av banen til lekene.
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
