Kirkekampen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kirkekampen er et uttrykk brukt om kirkens (både frikirkers og statskirkens) motstandskamp under andre verdenskrig.
Tyskerne invaderte Norge 9. april 1940. Kristent Samråd ble stiftet 25. oktober samme år i Oslo, og skulle fungere som et samlende organ i kirkens kamp mot nazistene i Norge. Kristent samråd bestod av biskop Eivind Berggrav, biskop Ragnvald Indrebø, professor Ole Hallesby, legpredikant Ludvig Hope, jurist Kristian Hansson, lærer Hans Høeg, misjonsprest Einar Smebye og prest Ingvald Bernhard Carlsen.
Dette samarbeidet ble ført på tvers av liberale og konservative holdninger, og gjorde at biskopene samarbeidet tett med de frikirkelige. Denne gruppen utarbeidet dokumentet Kirkens grunn som la grunnlag for prestenes embetsnedleggelse.[1] Dette hyrdebrevet tok også opp:
- Guds ords frihet og vår forpliktelse på ordet
- Kirken og ordinasjonen
- Den hellige samhørighet i kirken
- Foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen
- Se kristnes og kirkens rette forhold til øvrigheten
- Statskirken
Utdypende artikkel: Statsakten
Da Vidkun Quisling ble ministerpresident 1. februar 1942, skulle dette feires med festgudstjeneste i Nidarosdomen. Gudstjenesten ble lagt til 1. februar kl. 11.00, og skulle holdes av Blessing Dahle. Dette førte til at domprost Arne Fjellbu ble nektet å holde sin høymesse. I samarbeid med biskopene ble det, uten kirkedepartementets godkjennelse, bestemt at Fjellbu skulle holde sin høymesse kl. 14.00.
Festgudstjenesten ble avholdt uten nattverd, og med hirden gående i formasjon. Det var hovedsakelig SS-folk som deltok,[trenger referanse] vanlige folk kom for å delta i Fjellbus gudstjeneste.
Rundt 1500 hadde møtt tidlig opp, og ventet allerede inne i kirken, da politiet kom klokken 13.30. De stengte inngangene til kirken, og hindret folket som kom strømmende å komme inn i kirken. Folkemassen, som talte flere tusen, forholdt seg fredelig, men noen påstår å at politiet grep til vold.[trenger referanse]
Etter denne hendelsen ble Fjellbu avsatt, og like etterpå la alle de syv biskopene ned sine embeter.
Utdypende artikkel: Den midlertidige kirkeledelse
Etter biskopenes åpne brudd med Quisling-regjeringen og kirkedepartement, ble Den midlertidige kirkeledelse opprettet for å styre kirken.
Etter at Hallesby og Hope ble arrestert, gikk kirkeledelsen under jorden, og dannet Den hemmelige kirkeledelse, hvor medlemmene var anonyme. Etter krigen ble det kjent at formannen fra og med 1943 hadde vært Johannes Ødegaard Dietrichson.
Rikskommissær Josef Terboven kalte 10. juli 1941 biskop Berggrav til seg, og fortalte at det 2-3 måneder før hadde kommet ordre fra Berlin om de norske kirkeklokkene. De skulle samles sammen og smeltes om til bruk i krigsindustrien. Terboven sa videre at han hadde søkt om utsettelse, men at Göring hadde beordret at det skulle skje. Biskop Berggrav sa at dette ville være svært uheldig, spesielt med tanke på at to biskoper og fem prester var avsatt.
Terboven sa han ikke kjente til denne avsettelsen, og dagen etter fikk Berggrav telefon om at avsettelsene var utsettes.
Biskopene hadde et møte i Oslo 14. juli om kirkeklokkene. Disse forfattet et skriv til Rikskommissæren hvor det stod at dette ville skape stor opposisjon i landet.
Terboven ga likevel ikke opp, men ba Innenriksdepartementet om å rekvirere klokkene under påskudd om å «holde norsk næringsliv i gang».[trenger referanse] Sakkyndige mente at de 2000 klokkene ikke kunne tilsvare mer enn 800 tonn kobber, den norske kobberproduksjonen produserte årlig 20 000 tonn.
Det norske folk ønsket ikke å gi fra seg kirkeklokkene sine, noen steder truet folk med å forsvare dem med våpen.[trenger referanse] Klokkene skulle ha vært samlet inn 1. september 1941, men tyske styresmakter oppga prosjektet.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
