Kirchhoffs strålingslov
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kirchhoffs strålingslov sier at et stoffs evne til å sende ut elektromagnetisk stråling av en viss bølgelengde og retning er like stor som dets evne til å absorbere stråling med samme bølgelengde og retning. Når strålingen er i termisk likevekt med stoffet, følger loven direkte fra energibevarelse. I praksis benyttes den også for stoffer og materialer som ikke er i slik likevekt.
Loven ble funnet av Gustav Kirchhoff i 1859 da han kunne forklare de mørke fraunhoferlinjene ved absorpsjon av lys i solatmosfæren som skyldes stoffer som kan emittere lys ved nøyaktig de samme bølgelengdene.[1] På den tiden hadde man ikke kjennskap til atomfysikk og visste derfor heller ikke hvordan stålingen var forbundet med materialet som skapte den eller absorberte den. Dette ble først forstått nesten 60 år senere da Albert Einstein brukte Bohrs atommodell sammen med enkle, termodynamiske argument til å beregne Einsteins strålingskoeffisienter som beskriver sammenhengen mellom emisjon og absorpsjon av stråling.
Et ugjennomsiktig stoff reflekterer den delen av strålingen som det ikke absorberer. Kirchhoffs lov sier derfor at et sterkt reflekterende materiale vil emittere tilsvarende lite stråling. Det er grunnen for at en termosflaske er inni dekket med reflekterende materiale slik at en kald væske i flasken blir minst mulig oppvarmet ved utsendelse av varmestråling fra veggene. Tilsvarende vil dette også redusere varmetapet fra en varme væske i termosen. På samme måte brukes en sterkt reflekterende folie ved redningsaksjoner til å pakke inn folk som er blitt nedkjølte og ikke bør miste mer varme.