Keltisk kristendom
From Wikipedia, the free encyclopedia
Keltisk kristendom, også kalt for den keltiske eller gæliske kirke eller øykristendom, refererer til kristendommen rundt Irskesjøen i tidlig middelalder på 400-tallet og 500-tallet blant keltiske/britonske folk. Keltisk kristendom påvirket også angelsaksere og til dels piktere, og adskilte seg med egne tradisjoner - spesielt innenfor liturgi og ritualer - fra de tilsvarende i den øvrige vestlige verden etter Romerrikets fall. Hovedsenteret for den keltiske kirke var Irland.
Folkevandringstidens voldsomheter brøt Irlands kontakt med romerkirken, og den irske kirke utviklet seg i avsondring. Kirken kom til å spille mindre rolle enn klostrene, som bestod av små hytter gruppert rundt et lite kirketårn i øde trakter. Relikviedyrkelse var ukjent, og munkene beholdt kjennskapet til gresk i lang tid.[1] Slik holdt irske munker antikkens tradisjoner levende, og erstattet i senere tider det tapte leddet mellom antikkens Europa og moderne tid.[2][3]
Begrepet «keltisk kristendom» brukes iblant om irsk religionsutøvelse etter 600-tallet. Irske, skotske, bretonske, korniske og manske kirker fikk betydelig utbredelse etter 700-tallet, noe som resulterte i økende forskjeller mellom innbyrdes ulike irske tradisjoner, så historikere forsøker å unngå begrepet «keltisk kristendom».[4] I tillegg er begrepet «den keltiske kirke» ikke fullstendig korrekt, da det forutsetter en klart definert enhet, atskilt fra vestens øvrige kristendom, noe som bare delvis var tilfellet.[5][6] Det pågår fortsatt forskning for å komplettere bildet av såkalt keltisk kristendom og dens betydning.