Kaiserdom St. Bartholomäus
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den katolske Kaiserdom St. Bartholomäus er den største kirkebygningen i Frankfurt am Main, tidligere kongelig kapell og stiftskirke. Som tidligere valg- og kroningskirke for de (tysk-)romerske keisere er den en av de viktigste bygninger i det tysk-romerske rikes historie. Kirkens historie går tilbake til 500-tallet. Kirken ligger ikke langt fra Romerberget i Frankfurts gamleby.
Kaiserdom St. Bartholomäus | |||
---|---|---|---|
Område | Frankfurt-Innenstadt I | ||
Plassering | Frankfurt-Altstadt | ||
Bispedømme | Limburg bispedømme | ||
Byggeår | 1550 | ||
Arkitektur | |||
Periode | gotisk kunst | ||
Arkitekt | Madern Gerthener | ||
Beliggenhet | |||
Kaiserdom St. Bartholomäus 50°06′38″N 8°41′06″Ø |
I 1525 ble kirken «delt», stiftsherrene og de katolske borgerne fikk holde sine gudstjenester i koret, mens protestantene fikk resten av kirken. I 1530 sluttet bystaten Frankfurt seg offisielt til reformasjonen.
Etter demagogiske prekener av Dionysius Melander kom det til en regelrett billedstorm der altertavler og relikvier ble ødelagt. 23. april 1533 ble alle katolske gudstjenester i byen forbudt, også i domens kor, som hadde vært den katolske tros siste tilfluktssted i byen. For å beskytte seg mot keiserlige straffetiltak sluttet de lutherske statene seg sammen i Schmalkalden-forbundet i 1531, og Frankfurt ble medlem i 1536. Ti år senere kom det til Den schmalkaldiske krig. Byregjeringen utnyttet muligheten til å beslaglegge størstedelen av det katolske stiftets eiendom. I 1547 sluttet Frankfurt fred med keiseren, og selv om byen forble protestantisk gav bystaten det katolske stiftet og den lille gjenværende katolske menigheten tilbake Bartholomäuskirche og enkelte andre kirker. 14. oktober 1548 ble Bartholomäuskirche gjeninnviet av Mainz-erkebiskopen Sebastian von Heusenstamm. Freden med keiseren lønte seg, da Frankfurt kunne beholde sine privilegier som messeby, som de katolske byene Mainz og Worms hadde vært interessert i. Da protestantiske fyrster i 1552 igjen gjorde opprør mot keiseren avviste Frankfurt å delta. Resultatet var at byens egne forbundsfeller beleiret og beskjøt byen gjennom tre uker. Selv om byens omgivelser ble rasert holdt byen med keiserlig støtte stand mot beleirerne.
I 1562 ble Frankfurt valg- og kroningsby for det tysk-romerske keisere. I dette året ble Habsburgeren Maximilian II valgt til keiser i Frankfurt. Fordi erkebiskopen av Köln, som egentlig skulle kronet keiseren i Aachen, plutselig døde, og vanskelige værforhold gjorde den lange reisen til Aachen umulig, bestemte man seg for å holde kroningen på samme sted som valget, i Frankfurts Bartholomäusdom. Der ble nesten alle keiserkroninger gjennomført frem til den siste som fant sted i 1792.
Under tredveårskrigen ble Frankfurt i 1631 okkupert av den svenske kong Gustav Adolf og hans armé. Gustav Adolf gjorde Bartholomäusdomen til protestantisk kirke igjen. Gjennom freden i Prag i 1635 ble okkupasjonen opphevet og domen, denne gangen endelig, gitt tilbake til katolikkene.
Det katolske stiftet hadde blitt sterkt redusert, og mistet både anseelse, rikdom og innflytelse. Situasjonen endret seg fra omkring 1670 da tallrike italienske kjøpmannsfamilier begynte å innvandre til Frankfurt. Den katolske menigheten økte fra 0,5 til 6 % av befolkningen, men takket være italienernes velstand ble stiftet også styrket økonomisk. Italienerne sørget gjennom gaver og personlig engasjement for at stiftet kunne øke sine aktiviteter, og satt i viktige posisjoner i stiftskapitlet.
Kirkens viktigste rolle som valg- og kroningsby for de tysk-romerske keisere og de økonomiske midlene de velstående innvandrerne stilte til rådighet gjorde det mulig, for først gang på 200 år, å tenke gjennom den bygningsmessige utformelsen av kirken. Omkring 1700 påbegynte man derfor en praktfull barokk ombygning, for å ikke lenger måtte by keiseren en enkel og gammelmodig, middelalderlig bygning. Fra denne tiden begynte å kalle kirken St. Bartholomäus en «dom» eller «keiserdom».
Fra 1742 til 1745 var Frankfurt, for første gang siden middelalderen, fast keiserlig residens. Med kroningen av Karl Albrecht av Bayern til keiser den 12. februar 1742 var for første gang på århundrer en Wittelsbacher avbrutt rekken av Habsburgerkeisere, da huset Habsburg var utdødd på sverdsiden med keiser Karl VI i 1740. Karl gjorde krav på arvefølgen i de habsburgske arvelandene og førte krig mot Karl VIs datter Maria Theresia (Den østerrikske arvefølgekrig). Kun to dager etter keiserkroningen ble München okkupert av Maria Theresias tropper. Ettersom keiser Karl VII ikke kunne vende tilbake til sin residensby, etablerte han sin residen i Barckhausensches Palais på Zeil i Frankfurt. Etter hans død 20. januar 1745 ble Maria Theresias ektemann, Frans av Lothringen, ny keiser.
14. juli 1792 ble Frans II kronet til den siste keiser av det tysk-romerske rike i Frankfurt. Det nesten tusen år gamle riket grunnlagt av Karl den store skulle snart bli historie. I oktober samme år okkuperte franske revolusjonstropper Frankfurt, men byen ble 2. desember befridd av Preussen og Hessen. Etter Napoleons maktovertagelse klart de tyske statene imidlertid ikke å stå imot den franske overmakten. 19. oktober 1802 ble de geistlige fyrstedømmene oppløst og alle kirkelige og klosterlige besittelser beslaglagt. Dette skjedde for å kompensere for Frankrikes anneksjon av alt territorium vest for Rhinen. Selv om Frankfurt ikke hadde områder vest for Rhinen hadde byen mistet landsbyene Soden og Sulzbach, og beslagla derfor kirkene i byen som kompensasjon. Den såkalte riksdeputasjonshovedbeslutningen fra 25. februar 1803 bekreftet disse beslagleggelsene. Dermed opphørte det katolske stiftets eksistens etter 951 år. Siden har kirken vært eiet av byen Frankfurt am Main. Det gamle rikets og også keiserbyen Frankfurts historie tok slutt da keiser Frans II la ned kronen den 6. august 1806 og erklærte riket for oppløst.
Frankfurt ble etter Wienerkongressen en selvstendig bystat og fortsatte å pleie forbindelser til keiserhuset i Wien. Den østerrikske keiser Frans Josef finansiert, sikkert ikke uten symbolske hensikter, en renovering av keiserdomen fra 1854-56. Nasjonalforsamlingen i Frankfurt hadde i 1849 gått inn for den lilletyske løsning og tilbudt den prøyssiske konge Fredrik Vilhelm IV keiserkronen. Istandsettelsen av kroningskirken i det gamle riket, hvor mange Habsburgere hadde mottatt keiserverdigheten, kunne forstås som en bekreftelse på eget krav på en fremtidig keiserverdighet.
Under den østerriksk-prøyssiske krig ble Frankfurt, selv om byen var offisielt nøytral, 16. juli 1866 okkupert av prøyssiske tropper og 3. oktober samme år annektert av Preussen.
Natten før kongens første besøk, den 14. august, brøt det ut brann i en ølkneipe rett bak domene. Sterk vind førte til at brannen spredte seg og domen stod snart i lys lue. Den øvre delen av tårnet og det praktfulle klokkespillet ble helt ødelagt. Det samme ble hele det innvendige inventaret bortsett fra høykoret. Flere mennesker omkom i brannen.
Morgenen etter stod kong Vilhelm i ruinene og lovet hjelp til gjenoppbyggingen. For befolkningen ble sammentreffet et dystert symbol på den prøyssiske imperialismens skyld for ødeleggelsen av den gamle riksherligheten og den frie byrepublikkens undergang.
Journalisten og forfatteren Friedrich Stoltze, utgiver av den satiriske avisen Frankfurter Latern, som senere ble forbudt på grunn av sine «fornærmelser» av myndighetene, skrev:
Det gikk flere år før hatet mot okkupasjonsmakten ble halvveis overvunnet og forholdet til staten som Frankfurt mot sin vilje tilhørte normalisert.
Kort etter ulykken ble et folkeinitiativ for gjenoppbygging igangsatt av sogneprest Eugen Thyssen, hvor mange borgere engasjerte seg. Det ble samlet inn midler fra alle deler av befolkningen, ikke bare katolikker, men også protestanter og jøder. I september 1869 fikk byggmester Franz Josef Denzinger fra Würzburg i oppdrag å gjenoppbygge domen. Fra begynnelsen var det klart at domen ikke bare skulle restaureres, men også ferdiggjøres slik man tenkte seg at den opprinnelig skulle blitt bygget i middelalderen.
Gjenoppbygging er kontroversiell. Mens Denzinger forsøkte å skape en idealisert middelalderkirke ødela man store deler av en av de eldste gotiske hallkirker i Tyskland, og fjernet alle «uregelmessigheter» inne i kirken. Kirkerommet fikk en dramatisk annerledes utformingen enn det opprinnelig hadde hatt. Det gikk så langt at man rev ned omkringliggende bygninger som ikke passet i bildet av ren høygotikk, uten hensyn til bygningenes egenverdi.
Denzingers ubekymrede omgang med gammel byggsubstans førte til strid med kirkens nye prest Ernst Franz August Münzenberger. Striden førte til at byen, som eier av kirken, gav sognepresten besøksforbud i hans egen kirke. Motsetningsforhold mellom den prøyssiske stat og den katolske kirke var under kulturkampen likevel ikke noen sjeldenhet.
I seks allierte bombeangrep mellom oktober 1943 og mars 1944 ble Sentraleuropas største gotiske gamleby nesten helt ødelagt. De største skadene ble forårsaket av angrepet 22. mars 1944, hvor over 1000 bygninger i gamlebyen, stort sett bindingsverkshus, brant ned. Midt i landskapet ble likevel kirken mirakuløst stående. Kirken ble riktignok skadet og innvendig utbrent. Denne gangen var imidlertid inventaret bragt i sikkerhet på forhånd. Også de ni klokkene var blitt fjernet allerede i 1942.
I juli 1947 ble klokkespillet hengt opp igjen og festlig innviet. Fra 1948 begynte den egentlige restaureringen av domen. Også ved denne restaureringen forsøkte man å korrigere fortidens feil, og ødela dermed verdifull byggsubstans. Tross det gode rominntrykket man oppnådde virket kirken forholdsvis nøktern og moderne innvendig.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.