kinesisk militær og politisk leder (1887–1975) From Wikipedia, the free encyclopedia
Chiang Kai-shek (1887–1975) var en kinesisk militær og politisk leder. Han ledet nasjonalistpartiet Kuomintang fra Sun Yat-sens død i 1925 til sin egen død i 1975. Chiang Kai-shek var generalissimo og leder for Republikken Kina i Fastlands-Kina i 22 år, deretter på Taiwan i 30 år.
| Chiang Kai-shek | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 蔣瑞元 31. okt. 1887[1][2][3][4]  Xikou (Qing-dynastiet) | ||
| Død | 5. apr. 1975[1][2][3][4] (87 år) Taipei (Taiwan)[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, militært personell | ||
| Utdannet ved | Militærakademiet i Baoding | ||
| Ektefelle | Mao Fumei (1901–1927) (avslutningsårsak: skilsmisse) Yao Yecheng (1911–1927) (avslutningsårsak: skilsmisse) Chen Jieru (1921–1927) (avslutningsårsak: skilsmisse) Song Meiling (1927–1975) (avslutningsårsak: personens død) | ||
| Far | Chiang Chao-tsung | ||
| Mor | Wang Caiyu | ||
| Søsken | Chiang Kai-ching Chiang Jui-lien Jiang Ruiqing | ||
| Barn | Chiang Ching-kuo[6] Wego Chiang (familierelasjon: adoptivsønn) | ||
| Parti | Kuomintang Chinese Revolutionary Party | ||
| Nasjonalitet | Taiwan (1912–) Qing-dynastiet (1887–1912) (avslutningsårsak: regimeendring) | ||
| Gravlagt | Cihu Mausoleum | ||
| Utmerkelser | 46 oppføringer
Storkors av Æreslegionen
Æresridder av storkorset av Bath-ordenen (1942)[7] Den hvite løves orden Legionær av Legion of Merit Årets person i Time (1937)[8] Storkorskjede av Den sivile fortjenstorden (1965)[9][10] Serafimerordenen Rajamitrabhornordenen Leopoldsordenen Filippinenes æreslegion De gunstige skyers orden Sølvkors av Virtuti Militari Den nasjonale æres orden Order of Blue Sky and White Sun Den kostbare tripods orden Det strålende banners orden Den strålende stjernes orden Den strålende jades orden Order of the Bath Legion of Merit Defense Distinguished Service Medal Den aztekiske ørns orden Ordenen for nasjonal grunnleggelse Den sivile fortjenstorden Boyacá-ordenen Solordenen Chiles fortjenstorden Andeskondorordenen Kristoffer Columbus' orden Frigjøreren San Martins orden Vasco Nuñez de Balboas orden Sikatuna-ordenen Sydkorsordenen Gjenfødelsesordenen Fortjenstordenen Duarte, Sanchez og Mella Quetzalordenen Rubén Darío-ordenen Isabella den katolskes orden Frigjørerens orden Order of the Republic of The Gambia Frelserens orden Den nasjonale fortjenstordenen Løveordenen (Malawi) Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Nishan-e-Pakistan | ||
| Republikken Kinas president | |||
| 1. mars 1950–5. april 1975 | |||
| Forgjenger | Li Tsung-jen (fungerende) | ||
| Etterfølger | Yen Chia-kan | ||
| 20. mai 1948–21. januar 1949 | |||
| Etterfølger | Li Tsung-jen (fungerende) | ||
| Kuomintangs generaldirektør | |||
| 29. mars 1938–5. april 1975 | |||
| Forgjenger | Hu Hanmin | ||
| Etterfølger | Chiang Ching-kuo | ||
| Kinas nasjonalistregjerings formann | |||
| 1. august 1943–20. mai 1948 | |||
| Forgjenger | Lin Sen | ||
| 10. oktober 1928–15. desember 1931 | |||
| Forgjenger | Tan Yankai | ||
| Etterfølger | Lin Sen | ||
| Republikken Kinas statsminister | |||
| 1. mars 1947–18. april 1947 | |||
| Forgjenger | Soong Tse-ven | ||
| Etterfølger | Zhang Qun | ||
| 20. november 1939–31. mai 1945 | |||
| Forgjenger | Hsiang-hsi Kung | ||
| Etterfølger | Soong Tse-ven | ||
| 9. desember 1935–1. januar 1938 | |||
| Forgjenger | Wang Jingwei | ||
| Etterfølger | Hsiang-hsi Kung | ||
| 4. desember 1930–15. desember 1931 | |||
| Forgjenger | Soong Tse-ven | ||
| Etterfølger | Chen Mingshu | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
.svg) | |||
Chiang ledet Den nasjonale revolusjonshær og Nordekspedisjonen, i den hensikt å styrte Beiyangregjeringen og samle Kina. Chiang var en kinesisk tradisjonalist, antikommunist og mindre påvirket av opplysningsideer enn Sun Yat-sen hadde vært. I 1927 krakelerte samarbeidet mellom nasjonalistene og kommunistene og utløste den kinesiske borgerkrigen.
Chiangs regjering hadde sete i Nanjing. Da Kina ble invadert av Japan i 1937, inngikk Chiang en midlertidig våpenhvile med kommunistene og ledet en felles militær innsats mot japanerne. Den andre kinesisk-japanske krig sluttet med Japans kapitulasjon i 1945. Forsøkene på å etablere en kinesisk samlingsregjering mislyktes, og borgerkrigen brøt ut igjen. I 1949 falt Nanjing, og nasjonalistene ble tvunget til å trekke seg tilbake til Taiwan.
Chiang Kai-shek styrte Republikken Kina på Taiwan som en ettpartistat. Republikken gjorde hevd på hele Kina, men ble gradvis diplomatisk svekket. Alle planer om å invadere fastlandet ble lagt vekk i 1972. Etter at Chiang døde i 1975, ble Taiwan demokratisert og raskt økonomisk utviklet.
Skjønt han kom fra landsbyen Xikou i Zhejiang, var han gjennom sine forfedre bundet til byen Heqiao (和橋鎮) i Yixing fylke i prefekturet Wuxi i provinsen Jiangsu (mellom Wuxi og Taisjøen). Både faren Chiang Zhaocong og moren Wang Caiyu kom fra overklasse/øvre middelklasse-bakgrunn, fra salthandlere. Faren hadde problemer i forretningslivet og døde da Kai-shek bare var tre år gammel, og dette styrtet familien ned i fattigdommen. Chiang Kai-shek han omtalte senere sin mor som «innbegrepet av konfucianske verdier».
Ved et arrangert ekteskap ble han i 1901 gift med Mao Fumei, en fem år eldre jente fra en fattig landsby i samme området.[11] Mens han var gift med henne tok han seg to konkubiner (konkubinat var alminnelig blant ikke-kristne velstående kinesiske menn den gang: Han giftet seg med Yao Yecheng (1889–1972) i 1912 og Chen Jieru (陳潔如, 1906-1971) i desember 1921. Mao oppdro den adopterte Wei-kuo. Chen fikk en datter i 1924, ved navn Yaoguang (瑤光), som senere tok sin mors slektsnavn. Chens selvbiografi benekter at hun hadde vært noen konkubine og hevder at da hun giftet seg med Chiang var han allerede skilt fra Mao, og dermed var Chen en ordentlig hustru. Chiang og Mao fikk sønnen Chiang Ching-Kuo og datteren Chien-hua. Senere anså han seg som skilt fra Yao, og giftet seg så med Song Meiling, som først innhentet et løfte fra ham om å la seg døpe. Det løftet innfridde han i 1929, to år etter bryllupet.
Chiang forsøkte i 1906 å få militær utdannelse i Japan. Men han ble avvist, ettersom han ikke kunne forevise noen studietillatelse fra det mandsjukinesiske Qing-regimet. Men under sitt opphold i Japan ble han kjent med Chen Qimei, og ble av ham bragt i kontakt med Tongmenghuibevegelsen, som han to år etter sluttet seg til. Chiang vendte tilbake til Kina samme år.
Chiang Kai-shek bestod så opptaksprøven ved militærakademiet i Baoding og begynte der, og studerte deretter også ved 'Shimbu Gakkō og så ved Det keiserlige japanske hærakademi,[12] og tjenestegjorde i den japanske hæren fra 1909 til 1911.
Da han i 1911 fikk høre om Wuchangoppstanden, vendte han tilbake til Kina for å bldra til kampen mot Qingdynastiet. Med hjelp av Chen Qimei fikk han i Shanghai ansvaret for et regiment av revolusjonære, og ble et grunnleggende medlem av Kuomintang.
Etter å ha livnært seg i åtte år som tilknyttet en gangsterbande i Shanghai (Qingbang-syndikatet) flyttet Chiang i 1923 til Guomindangs base i Kanton, der han snart ble en av bevegelsens ledende skikkelser. Chiang hadde i 1923 reddet livet til Sun Yat-sen og hans hustru Song Qingling fra et attentat, og stod deretter Sun svært nær. Han ledet den nordlige ekspedisjonen mot krigsherrene for å forene Kina og ble på 1920-tallet Kinas mest innflytelsesrike politiker. Etter Sun Yat-sens død i 1925 var han partiets sterke mann.
Under den kinesiske borgerkrigen fra 1927 -37 og 1946-49 forsøkte han å slå Kinas kommunistparti, ledet av Mao Zedong. Chiang klarte flere steder å trenge kommunistene tilbake, men i de områder som ble kontrollert av Mao, lyktes han ikke. Dette skyldtes ikke bare Maos evner som strateg, men også en rekke andre omstendigheter. Både egenrådighet blant krigsherrer som ikke ville la seg styre eller koordinere av Chiang og de japanske fremstøtene på kinesisk jord svekket Chiangs gjennomslagskraft.
Nasjonalistene under Chiang hadde avfunnet seg med den japanske okkupasjon av Nord-Kina, og konsentrerte seg om kampen mot kommunistene. Men kommunistene hadde kommet seg unna det nederlag som truet dem i provinsen Jiangxi og klart å forflytte seg til de nordlige deler av provinsen Shaanxi (Den lange marsjen).
Den 12. desember 1936 fant den såkalte Xi'an-episoden sted. Da ble Chiang bortført av en av sine egne underordnede, den tidligere krigsherren general Zhang Xueliang. Zhang hadde sin egen agenda, og ønsket å innynde seg hos sovjeterne. Mens Chiang Kai-shek var tatt til fange av sine egne, kunne han ikke forhindre at generalene på begge sider av borgerkrigen forhandlet og la grunnlaget for en anti-japansk enhetsfront. Kommunistenes sendemann til Kuomintang var Zhou Enlai. Sovjeterne hadde ikke sansen for bortførelsen av Chiang, og allerede den 14. desember ble den fordømt av de to toneangivende avisene Pravda og Izvestija. To dager etter innledet Kuomintang militære tiltak mot Zhang. Zhang gav seg, og lot seg sette i husarrest av Chiang. Sovjetunionen meddelte at de på visse betingelser ville være villige til å la Chiangs sønn Chiang Ching-kuo, som var i Sovjetunionen, reise hjem til Kina. Dermed godtok Chiang en koalisjon med Kinas kommunistparti for den felles bekjempelse av japanernes fremstøt.
Bare ett år etter brøt den Andre kinesisk-japanske krig ut.
Et av Chiangs tiltak under krigen var særlig dramatisk. Han åpnet dikene rundt Den gule flod i provinsen Henan den 9. juni 1938 med den tanke at ved å sette enorme landområder under vann, ville han hindre eller sinke de japanske styrkenes fremmarsj mot Wuhan. Dette målet oppnådde han i og for seg, men oversvømmelsene kostet nesten én million mennesker livet. Gjenoppbyggingen av dikene tok lang tid; de var ikke helt restituert før i 1947.
Under krigen forekom det stadig at nasjonalistiske og kommunistiske kinesiske styrker skjøt mot hverandre. Formelt holdt koalisjonen fram til krigens avslutning. Kort etter blusset borgerkrigen opp igjen, og endte med kommunistenes seier. I denne perioden ble Chiangs stilling i Kina naturlig nok svekket, men hans internasjonale innflytelse økte.
I 1949 rømte Chiang med sin regjering, restene av den kinesiske hæren og omkring to millioner flyktninger til Taiwan, der han fortsatte å gjøre krav på være Kinas legitime leder og lenge var internasjonalt anerkjent som dette. Fra desember 1949 var Taipei nasjonalistenes provisoriske regjeringssete. I tillegg til øya Taiwan omfattet deres effektive herrevelde de mindre øygruppene Pescadores, Dachenøyene (Tachenøyene), Nanchi, Quemoy og Matsu, de fire sistnevnte rett utenfor kysten av Fastlands-Kina.
Etter utbruddet av Koreakrigen i 1950 mottok Taiwan betydelig og vedvarende amerikansk militær bistand. De første årene var svært vanskelige, og i 1955 tvang den amerikanske president Eisenhower Chiang Kai-shek til å oppgi Dachen-øyene og Nanchi for å gjøre forsvaret av Taiwan lettere.
Under Chiang Kai-shek ble Taiwan en autoritær korporativ ettpartistat under Kuomintang. Chiang Kai-shek lot seg gjenvelge – uten motkandidat – til president i 1954, 1960, 1966 og 1972. Dette ettpartisystemet opphørte først i begynnelsen av 1990-årene. Under dette styret ble Taiwan utviklet til en moderne stat med avansert teknologi, en velutviklet økonomi og omfattende handel med omverdenen.
Etter bruddet mellom Fastlands-Kina og Sovjetunionen og prøvesprengningen av Kinas første atombombe begynte i 1964/65 Taiwankinas internasjonale stilling gradvis å svekkes. Ved begynnelsen av 1970-årene ble Chiang rammet av motgang idet både Japan og USA gjorde anstrengelser for å forbedre sine relasjoner med Fastlands-Kina, og etterhvert ble Folkerepublikken snarere enn Taiwan anerkjent som det legitime Kina, hvorved Folkerepublikken Kina overtok Taiwans plass i FN. Som et ledd i denne utviklingen skrinla Taiwan alle planer om en invasjon av fastlandet i 1972. I 1973 var Taipeiregjeringen kun anerkjent av 39 stater.
To år etter døde Chiang Kai-shek på selveste qingming-festen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
