Jan Mayen
Norsk øy i Nordatlanteren / From Wikipedia, the free encyclopedia
Jan Mayen er en 377 km² arktisk og vulkansk øy som siden 1930 er en del av Kongeriket Norge. Den er ikke et biland og omfattes ikke av Svalbardtraktaten. Øya administreres av Statsforvalteren i Nordland, men regnes ikke som en del av Nordland fylke. Daglig drift av besørges av Forsvaret ved en stasjonssjef som også har politimyndighet.[1][2][3]
Jan Mayen | |||
---|---|---|---|
Geografi | |||
Plassering | Nordishavet | ||
Antall øyer | 1 | ||
Areal | 377 km² | ||
Lengde | 54 km | ||
Bredde | 15 km | ||
Høyeste punkt | Beerenberg (2272 moh) | ||
Administrasjon | |||
Land | Norge | ||
Fylke | Tilhører intet fylke, men er underlagt Statsforvalteren i Nordland | ||
Største bosetning | Olonkinbyen | ||
Demografi | |||
Befolkning | Ingen fastboende. Forsvaret og Meteorologisk institutt har henholdsvis 15 og 2 ansatte stasjonert på øya | ||
Posisjon | |||
Jan Mayen 70°58′59″N 8°32′01″V | |||
Jan Mayen ligger relativt isolert nordvest ute i Norskehavet. Nærmeste avstand til annet land er Grønland 460 km mot vest, mens det til Island i sydvest er 560 km, Svalbard i nordøst 990 km og Fastlands-Norge 910 km. Personransport skjer med forsvarets fly noen få ganger i året. Noe gods kommer med båt.[2]
Jan Mayen er delvis tildekket av en isbre og har verdens nordligste aktive vulkan, Beerenberg, som med sine 2 272 meter også er et av Norges høyeste fjell. Fiskerisonen ved Jan Mayen er 293 049 km², et areal nesten tilsvarende Fastlands-Norge. I 1980 ble den økonomiske sonen utvidet til 200 nautiske mil rundt øya, til protester fra Island og Grønland. I 2010 ble nesten hele øya fredet som Jan Mayen naturreservat, med unntak av 2 km² der det foregår annen virksomhet.[4]
Før norsk annektering på 1920-tallet hadde ikke øya tilhørighet til noen stat. Øya ble ikke okkupert og var en fri del av Norge under andre verdenskrig.[5] Tidligere hadde Sysselmesteren på Svalbard også det administrative ansvar for Jan Mayen. Dette ansvaret ble overført til Statsforvalteren i Nordland med virkning fra 1. januar 1995.[6][7]