From Wikipedia, the free encyclopedia
Indiske jøders historie går tilbake til oldtiden. De er en religiøs minoritet i India. Jødedommen var en av de første utenlandske religioner som kom til India i historisk tid. De veletablerte oldtidssamfunnene har assimilert et stort antall lokale tradisjoner gjennom kulturell diffusjon. Den jødiske befolkningen i India er vanskelig å beregne ettersom hvert jødiske samfunn er særskilte med egen opprinnelse. En del ankom på tiden til kongedømmet Judea, andre er antatt av en del å tilhøre Israels ti forsvunne stammer, hvilket er en mytisk opprinnelse. Av den totale jødiske befolkningen i India lever minst halvparten i områdene Manipur og Mizoram, begge delstater i det nordøstlige India, og de indiske områdene som ligger lengst unna Israel. En fjerdedel lever i byen Mumbai som ligger på motsatt side av India, en kystby mot Arabiahavet.
Den eldste benevnelsen av jøder i forbindelse med India skjer faktisk i Bibelen selv. I Esters bok i Det gamle testamente, som antagelig kan dateres til 100-tallet f.Kr., nevnes den persiske monarken Ahasuerus[1] (Xerxes i moderne oversettelser) og til de jøder som spredt over de 127 provinser i hans rike som strekker seg «fra India til Kusj».[2]
I motsetningen til mange deler av verden har jøder historisk levd i India uten antydninger av antisemittisme fra den lokale majoritetsbefolkningen, hinduene. Imidlertid har jødene vært forfulgt av katolske portugisere fra Europa i løpet av deres kontroll over Goa fra 1400-tallet.[3]
Jødene bosatte seg i Kodungallur (Cranganore) på Malabarkysten hvor de drev fredelig handelsvirksomhet fram til 1524. Jødene hadde betydningsfulle posisjoner under de indiske (hinduistiske) fyrstene i fortiden og selv etter uavhengigheten fra det britiske styret, og noen fikk meget høye posisjoner i regjeringen, militæret og i industrien.
I tillegg til jødiske landflyktige og nyere innvandrere er det fem innfødte jødiske samfunn i India:
De eldste av de jødiske samfunnene er i Kochi (Cochin). Den tradisjonelle fortellingen om opphavet er at handelsmenn fra Judea kom til byen Kochi i Kerala i år 562 f.Kr., og at ytterligere jøder kom som landflyktige fra Israel i år 70 e.Kr. etter ødeleggelsen av det andre tempelet i Jerusalem.[4] Det særskilte jødiske samfunnet ble kalt for Anjuvannam. Den synagogen som fortsatt fungerer i Mattancherry tilhører i dag paradesijøder, etterkommere av sefardiske jøder som ble forvist fra Spania i 1492.[4]
I år 379 e.Kr. utstedte hindukongen Sira Primal, også kjent som Iru Brahman, en tillatelse (gravert på messingtavle) til jødene for at de skulle leve fritt, bygge synagoge, eie eiendom uten betingelser tilknyttet og så lenge som verden og månen eksisterte.[5][6]
I 1524 angrep muslimene, støttet av herskeren i Kozhikode (Kalikut), de rike jødene i Cranganore (Kodungallur) på det påståtte begrunnelsen at de hadde en fordel i handelen med pepper. Jødene flyktet til Kochi hvor de fikk beskyttelse fra Perumpadapu Swaroopam. Rajaen av Kochi ga dem asyl, og i tillegg fritok han dem fra skatt, men ga dem alle de privilegier som skattebetalere fikk.[7] Flere runder med innvandring av jødisk diaspora til Kerala førte til en etnisk, men ikke språklig skille: samfunnet var delt mellom hvite jøder og svarte jøder som begge snakket judaeo-malayalam, en dialekt av malayalam.[8]
Det store flertallet av cochin-jøder emigrerte til Israel på 1950-tallet etter den israelske statens opprettelse, det antallet som ble igjen i Kerala ble ubetydelig, og dette samfunnet synes å dø helt ut. Fraværet av kanskje noen få millioner svarte jøder i Malabar er gåtefullt. Det er sannsynlig at mange ble kristnet og ble sankt Thomas-kristne (Nasrani) som de utgangspunktet delte mange kulturelle, språklige og religiøse trekk med. DNA-undersøkelser fra 2011 ved Mini Kariappa synes å støtte at dette skjedde.[9][10]
Samfunnet Bene Israel (hebraisk for «Sønner av Israel») hevder at deres forfedre kom for 2 100 år siden etter et skipbrudd som strandet syv jødiske familier fra Judea ved Navagaon i nærheten av Alibag, rett sør for Mumbai. Tradisjonen hevder at de kom fra Galilea på 100-tallet f.Kr. for å unnslippe forfølgelser. Bene Israel minner om ikke-jødiske marathere i henhold til utseende og skikker, men jødene opprettholder dessuten deres praksis med jødiske kostholdslover, omskjæring og sabbat. De fikk tilnavnet shanivār telī, «lørdags-oljepressere», av den lokale befolkningen ettersom de avsto fra å arbeide på lørdager, jødedommens sabbat.
Deres samfunn og synagoger lå i Pen, Mumbai, Alibag, Pune og Ahmadabad og med mindre samfunn spredt utover India. Mumbai hadde et driftig samfunn fram til 1950-tallet da mange familier utvandret til den nydannede staten Israel. Mange fra Bene Israel har i Israel steget opp til framtredende posisjoner. I India har samfunnet minsket betraktelig og mange av de gamle synagogene har havnet i forfall. I Mala i distriktet Thrissur har jødene en gravlund.
Baghdadijøder eller bagdadjøder har til tross for sitt navn ikke bakgrunn utelukkende fra Irak: mange kom også fra Iran, Afghanistan, Syria og Jemen. Disse jødene utvandret til India for rundt 250 år siden og bosatte seg i byen Surat og etablerte synagoge og gravlund etter at de flyttet til Mumbai (tidligere kalt for Bombay). De var handelsmenn og ble raskt de som hadde god inntekt i byen. Som filantroper donerte en del av dem sin rikdom til offentlige bygg. David Sassoon-bassenget og et Sassoonbibliotek er blant de kjente landemerker som fortsatt står.
Baghdadijødene spredte seg også til andre deler av India og opprettet blant annet en betydningsfullt samfunn i Kolkata (tidligere kalt Calcutta). Avleggere fra dette samfunnet gjorde det bra i handel, særlig jute (tekstilfiber), men også te, og i senere har flere blitt offiserer i den indiske hæren. En av dem, generalløytnant Jacob-Farj-Rafael Jacob, ble guvernør av først Goa og siden Punjab, og er kjent over hele India som lederen av Indias suksessfulle frigjøring av Bangladesh i indisk-pakistanske krigen av 1971.
Rundt 1730 kom Joseph Semah, baghdadijøde, fra Bagdad til Surat og opprettet Suratsynagogen. Surat var en betydelig havneby på denne tiden. Det ble siden også opprettet synagoge og gravlund Katargam-området i byen. Gravlunden står fortsatt, men er forfalt mye. En av gravene tilhører Moseh Tobi som ble gravlagt i 1769. Han ble betraktet som en eldre leder.
Bene Menasje («Barn av Manasse») er jøder i Shinlung-området i det nordøstlige India og tilgrensende områder i Myanmar. Kravet på å være jøder kom etter at en fra Pinsebevegelsen drømte i 1951 at hans folks førkristne religion var jødedommen og at deres opprinnelige hjemland var Israel. Lingvistisk tilhører Bnei Menashe-jødenes språk tibetoburmanske språk som snakkes blant annet hos flere folk i Burma og andre steder.
Rundt 9 000 mennesker i den nordøstlige indiske staten Mizoram og Manipur begynte å praktisere halakadisk jødedom på 1970-tallet, og hevder å være etterkommere av stammen til Manasse, en av de ti tapte stammene. Til tross for at deres status som jøder er kontroversielt i Israel har staten Israel gitt tillatelse til innvandring av 7200 mennesker fra Manipur.[11]
Bene Efrajim er en meget liten gruppe jøder som snakker i språket telugu og lever i østlige Andhra Pradesh i nærheten av Krishnaelven. De følger jødisk lov og praksis, men deres dokumenterte historie er relativ ny, som med Bene Menasje, og går tilbake til kun 1981. Det er likevel mulig at deres historie er eldre, kanskje tilbake til oldtiden, men at de ble konvertert til kristendommen på begynnelsen av 1800-tallet, før de rundt 1981 gikk tilbake til jødedommen.
I henhold til en avhandling av Navras Jaat Aafreedi, Traditions of Israelite Descent Among Certain Muslim Groups in India, finnes det en del tradisjoner blant bestemte muslimske grupper i India, Pakistan og Afghanistan at de er av israelittisk opprinnelse. Det gjelder blant annet pashtunfolket i sørlige Afghanistan, og Kashmir, et området i den nordlige delen av det indiske subkontinentet, som er overveiende muslimsk, og tre muslimske grupper i Indias mest folkerike stat, Uttar Pradesh, og andre steder.[12] Noen av disse har mistet sine tradisjoner om en israelittisk opprinnelse, men den er fortsatt opprettholdt mer eller mindre blant andre.
Historiske og muntlig etterlevninger har antydet en forbindelse mellom pashtunfolket i sørlige Afghanistan, nordlige Pakistan og nordlige India. En DNA-studie, utført av indiske Shahnaz Ali, fra National Institute of Immunohaematology i Mumbai, forsøker å slå fast om det finnes genetiske bevis som strekker seg tilbake i over 2000 år. Pashtunfolket, som har tradisjoner om en israelittisk opprinnelse og en del skikker som minner om de jødiske, viser selv få tegn på sympati med Israel. Disse kan uansett aldri få jødisk status ettersom jødedommen og islam gjensidig utelukker hverandre.[13]
Flertallet av indiske jøder har utvandret til Israel siden opprettelsen av den moderne staten i 1948. Rundt 75 000 indiske jøder lever i dag i Israel, noe som er litt over 1 prosent av Israels totale befolkning. Det er noe få levninger av jødiske lokaliteter i Kerala den dag i dag, som synagoger.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
