From Wikipedia, the free encyclopedia
Ikonoklasme eller billedstorm er ødeleggelse og fjerning av bilder, synlige symboler og monumenter på grunn av religiøse eller politiske oppfatninger. Betegnelsen «ikonoklasme» brukes i første rekke om den kristne billedstriden og -ødeleggelsen i Det bysantinske riket 726–843, men brukes også om ideologisk vandalisme i andre sammenhenger og perioder, både i forbindelse med kirkereformasjonen på 1500-tallet, Sovjetunionens fall 1991 og IS-statens sprengning av religiøse monumenter, og om enhver fanatisk ødeleggelsestrang i møte med andre sedvaner under den tvungne gjennomføringen av «rette» moralske, praktiske, språklige eller andre kulturkonvensjoner. Begrepet kan dessuten benyttes om «billedfiendtlighet»[1] og «bekjempelse av billeddyrkelse» generelt, særlig i jødedom, kristendom og islam.[2]
I Det gamle testamentet i de kristnes hellige bok Bibelen finnes en rekke skriftsteder med forbud mot billedbruk.
I Andre Mosebok kapittel 20 vers 4-5 står det: 4 Du skal ikke lage deg noe gudebilde, eller noe slags bilde av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. 5 Du skal ikke tilbe dem og ikke dyrke dem! For jeg, Herren din Gud, er en nidkjær Gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barn i tredje og fjerde ledd, når de hater meg.[3]
Dette billedsynet preget oldkirken. Fra antikken har en også en mengde fortellinger om statuer som en måtte lenke fast så de ikke skulle flykte, noen som nikket med hodet, noen som svettet, gråt, skremte folk, slo folk, ja, til og med drepte folk. I folks tro bodde guddommen eller gudens ånd i statuen. En måtte derfor prøve å uskadeliggjøre dem, så de ble gravd ned, pisket, kastet på havet, eller en prøvde å uskadeliggjøre dem med å risse inn korsets tegn.
Egyptologer påpeker at skader på gammelegyptiske statuer kan skyldes, i tillegg til slitasje og tilfeldige hendelser, at neser, ører, navn og armer bevisst ble hogd bort for å slette minner, ødelegge ettermæler og frata bilder og statuer magisk kraft som blant annet portal til gudene.[4][5]
De som kjempet for bildet ble kalt ikonoduler, billedtjenere eller ikonofile, billedelskere, mens de som var imot ble kalt ikonoklaster, billedstormere.
Ikonoklastene ønsket å ødelegge eller hvitkalke alle eksisterende bilder med kristne motiv, og et totalt forbud mot å lage nye religiøse bilder. Diskusjonen var først og fremst om bildet av Kristus, men gjaldt etter hvert også alle andre hellige personer og vesener. Det var frykt for misbruk av religiøse bilder til en form for avgudsdyrkelse som var bakgrunnen, ikke kunstfiendtlighet. Dette kom av at bildene ble brukt aktivt, de ble spurt til råds og en bad til dem. Det finnes en beretning om en kone som skrapte malingen av et bilde av helgenene Kosmas og Damian, rørte malingen ut i vann og brukte dette som medisin.[6] Det var blant annet denne bruken av bilder en var imot.
Ikonodulene så på ikonene som en menneskeliggjørelse av Guds ord, og at fremstillinger av Kristus inngår i kirkens tradisjon.
Ikonoklasmen som periode går fra 726–843 og er et skille mellom den tidlig-bysantinske og den mellom-bysantinske perioden i kunsthistorien.
Det er vanlig å dele den bysantinske ikonoklasmen inn i:
Ikonoklasmen ble innført av keiser Leo III (717–741).
Leos sønn Konstantin V (741, 743–775) var enda mer i mot bilder.
Det var nå forbudt også å eie et bilde av en hellig person.
_in_Antwerpen_1566_Frans_Hogenberg.jpg)
Det var først og fremst kirkene i Konstantinopel som ble rammet av ikonoklasmen. Men ikke all kirkekunst ble ødelagt. Noen steder ble de bare tildekket som, for eksempel i Hosios David i Thessaloniki. Det ble laget noe kunst under ikonoklasmen. Dette var mest profan kunst, men også en del kirkekunst med konvensjonelle motiv som blomster og dyr. Det kan se ut som om det var to påvirkninger til denne kunsten: Profan kunst fra antikken og kunst fra Iran og tidlig islam. Det meste av dette er ødelagt, men en del kan rekonstrueres fra litterære kilder.
Nesten det eneste kristne motivet som var tillatt var korset. I noen tilfeller erstattet det tidligere motiv, spesielt Kristusmotiv og Maria med barnet i apsidene. Det ble også brukt mye gull. Et eksempel på dette finnes i Irenekirken i Istanbul. Her er apsiden med korset bevart. I andre kirker ble korsene erstattet med andre motiv etter ikonoklasmen, som i Hagia Sofia i Istanbul, som i apsiden har noen av de første figurmosaikkene som ble laget etter ikonoklasmen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
