Tidlig kristendom, også kalt for «oldkirken», eller «den gamle kirken», er en betegnelse på kristendommens eldste tid, fra den uformelt ble dannet og fram til den var etablert. Denne tiden dekker løselig tre århundrer, fra 100-tallet til 300-tallet e.Kr., mellom Kristi korsfestelse (år 26-36 e.Kr.) og fram til det første konsilet i Nikea i år 325 e.Kr.
Siden 1800-tallet har historikere lært mer om de tidlige kristne samfunnene da hverken ritualer, bibeltekster, dogmer eller troens innhold var fastlagt. Tidligere tekster av betydning er blant andre Didache eller De tolv apostlenes lære (fra 100-tallet, men bevart i kopier fra 1800-tallet) og Tomasevangeliet (i to manuskripter som er datert så tidlig som mellom 200 og 340), en apokryf og omdiskuert samling Jesus-sitater, av noen betraktet som jevngammelt med de kanoniske evangeliene, av andre som en gnostisk versjon av dem, mens noen holder dem for rester av en muntlig overlevering.[2]
Historie
I begynnelsen var den kristne kirke sentrert i Jerusalem i et «øvre rom», kanskje i samme bygning som kong Davids grav; fransiskanerne måtte i 1452/53 overlate stedet til militante muslimer som hevdet at kristnes nærvær besudlet kong Davids grav som en bibelsk muslimsk helligdom,[3] men uansett er påstanden om kong Davids grav i bygningen en tradisjon verken historikere eller troende jøder fester lit til i dag. Bygget kalles Cenacle (fra latin cenaculum, avledet av cena = middag)[4] fordi tradisjonen forteller at den siste nattverd ble holdt her. Arkeologen Emanuel Eisenbergs utgravning i nabolaget i 1983 påviste at området rundt Cenacle var sammenhengende bebodd fra tidlig romersk til ottomansk tid.[5] Leder for denne urmenigheten i Jerusalem var blant andre Jesu bror Jakob, Peter og Johannes.[6]
Den viktigste hovedkilden til denne apostoliske tidsalder (ca. 30 – ca. 100) er Apostlenes gjerninger, men tekstens historiske nøyaktighet er omstridt. Etter misjonsbefalingen ga apostlene seg ut på misjonering, inkludert Paulus fra Tarsus, og spredte kristendommen til mange byer i den hellenistiske verden, som Alexandria, Antiokia ved Orontes, Roma[7] og steder utenfor Romerriket.
Begrepet «kristen» ble ifølge Apostlenes gjerninger første gang benyttet for medlemmer av kirken i Antiokia.[8] Det nye testamente inkluderte brev skrevet av Paulus til kirkene, slike som de i Thessaloniki og Korinth, i løpet av årene 50-62.[9] Tidlige kristne var i utgangspunktet jøder i en jødisk sekt, men omvendelse og misjonering førte til at antallet ikke-jøder økte betydelig, og de første kristne fortsatte den jødiske praksis med ærbødighet for «de jødiske skriftene», det vil si at de benyttet Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamente, og dermed knyttet seg til hellenistisk jødedom, en annen monoteistisk retning som var populær på denne tiden. Septuaginta ble benyttet av de som forsto og benyttet koiné-gresk, men også Targum, Det gamle testamente i arameisk oversettelse, ble brukt av arameisktalende. Etter hvert ble skriftene oversatt til flere språk.
I år 70 ble Det andre tempelet i Jerusalem ødelagt av romerne, og i tiden rundt år 135 ble jøder forvist fra deres hellige by etter Bar Kokhba-opprøret. Blant de som forlot Jerusalem var de fleste i den kristne befolkningen.[7] Senere har den tidlige kirkehistorikeren Eusebius av Cæsarea nedtegnet at det etniske jødiske lederskapet av kirken i Jerusalem (bokstavelig de «av hebraisk avstamming» og «de omskårne») ble erstattet av et lederskap bestående av gentilis (ikke-jøder).[10] Ifølge Catholic Encyclopedia[11] var disse underbiskoper utpekt av metropolittbiskoper i den nye hovedstaden Caesarea Maritima i dagens Israel. Tilsvarende hadde keiser Claudius utvist jødene fra Roma i år 49, skjønt Nero tillot dem å komme tilbake igjen, men vendte seg ifølge den romerske historikeren Tacitus mot «kristne» etter brannen i Roma år 64 som innledet romersk øvrighets kristenforfølgelser.[12] Det er uvisst om romerske myndigheter egentlig skilte mellom kristne og jøder i tiden før keiser Nervas endring av Fiscus Judaicus (latin for «jødisk skatt») i år 96. Fra da av måtte praktiserende jøder betale skatt – kristne slapp.[13]
Etter hvert som kristendommen spredde seg ytterligere i løpet av 100-tallet var de mest kjente uortodokse ledere og skribenter Ireneus av Lyon,[12] Polykarpos fra Smyrna, Ignatius av Antiokia,[12] Klemens I fra Roma, og Justin Martyr. 100-tallet var også en tid da det stod frem flere som senere ble erklært for å være kjettere – som Marcion fra Sinope, Valentinus, og frygieren Montanus som dannet en kristen retning kalt montanisme.
I løpet av 200-tallet økte de kristne ytterligere i antall, kanskje utgjorde de to % av befolkningen i Romerriket.[12] Lærere i denne perioden omfattet blant andre Origenes i Alexandria og Tertullianus i Nord-Afrika og de uttrykte i sine skrifter doktriner som ble formulert som treenigheten. Antonius den store, en kristen leder i Egypt, bidro til utviklingen av eremittsamfunn og et asketisk munkevesen. Gregor Lysbringeren var ansvarlig for at Armenia ble det første offisielt kristne landet. I kjølvannet av at keiser Konstantin den store valgte å bli kristen like før slaget ved Pons Mulvius (Ponte Milvio) i år 312), vedtok Romerriket kristendommen med Milano-ediktet i 313, slik at kristendommen ble statsreligion i 380 under keiser Theodosius den store (se ediktet i Thessaloniki) og til videre fremvekst av kristendommen i Østromerriket.
Det som begynte som en bevegelse innenfor jødedommen, var i slutten av perioden romersk statsreligion, og gjorde seg gjeldende også utenfor Romerriket.[12] En alvorlig konkurrent var Mithras-kulten, som delte kristendommens tro på himmel og helvete, sjelens udødelighet, dommedag og kampen mellom godt og ondt, søndag som helligdag og feiring av 25. desember. Begge bevegelser gjorde rituelt bruk av vievann, vokslys og klokker. Når Mithras-dyrkelsen tapte, skyldtes det delvis at den utelukket kvinner, og i tillegg manglet en organisering til å lede seg.[14] Kristendommen var også aktivt misjonerende, og nedvurderte andre trosretninger. Med sitt ønske om å bli martyrer var kristne ofte kampvillige i en helt annen grad enn andre. Det første konsilet i Nikea i år 325 e.Kr. markerte slutten på denne tidsalderen og begynnelsen på de første syv økumeniske konsiler (325-787).
Kristendommens spredning
Tidlig kristendom spredde seg fra by til by med apostlene om reiste hyppig og langt for å stifte menigheter i de største byer og regioner utenfor Romerriket. De første samfunnene utenfor Jerusalem synes å ha oppstått i Antiokia, Efesos, Korint og det politiske maktsenter Roma.
De første kirkesamfunnene var grunnlagt av apostlene og andre kristne misjonærer, fra soldater til handelsmenn[15] i nordlige Afrika, Lilleasia, Arabia, Hellas, og andre steder.[16] Over 40 var etablert ved år 100, [17] mange i Lilleasia, slik som med «de syv kirkene» der. Ved slutten av det første århundret hadde kristendommen allerede spredt seg til Roma, India og de største byene i Hellas, Lilleasia, og Syria som tjente som grunnlag for videre spredning av kristendommen til resten av Romerriket og bortenfor.
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
