From Wikipedia, the free encyclopedia
Hergé (født 22. mai 1907, død 3. mars 1983) var psevdonym for den belgiske tegneserietegneren Georges Remi. Pseudonymet ble til ved at hans initialer, G.R., ble satt i omvendt rekkefølge, altså R.G. På fransk blir det Hergé om de uttales i ett som ett ord. Hergé er mest kjent som skaperen av Tintin, som han tegnet fra 1929 og til sin død i 1983, til sammen 24 album, hvorav ett uferdig. Han betegnes å være den fremste i tegnestilen «den rene linje» (ligne claire).
| Hergé | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Georges Prosper Remi 22. mai 1907[1][2][3][4]  Etterbeek[5] | ||
| Død | 3. mars 1983[6][7][8][9] (75 år) Woluwe-Saint-Lambert Brussel[1] | ||
| Beskjeftigelse | Tegneserietegner, skribent, tegneserietegner, manusforfatter, illustratør, tegner, frimerkekunstner | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Athénée d'Ixelles (1913–1914)[10] école communale numéro 3 d'Ixelles (1914–1919)[11][12] école supérieure de la place de Londres (1919–1920)[11] Institut Saint-Boniface-Parnasse (1920–)[11] Institut Saint-Luc | ||
| Ektefelle | Germaine Kieckens (1932–1977) Fanny Rodwell (1977–1983) | ||
| Nasjonalitet | Belgia | ||
| Gravlagt | Dieweg Cemetery | ||
| Medlem av | Association Royale des Boy-Scouts de Belgique (1919–1920)[11] | ||
| Utmerkelser | Offiser av Kroneordenen (1978) Prix Saint-Michel (1973)[13] Will Eisner Hall of Fame (2003)[14] Jack Kirby Hall of Fame (1999)[15] Adamsonstatuetten (1971)[13] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Merkbare kvaliteter i tegneseriene om Tintin er dens livfulle humanisme, og en realistisk følelse som kom av Hergés nitide bakgrunnsstudier. Bakgrunnsstudiene førte også til at han tegnet flere album på nytt flere år senere. Voksne lesere nyter de mange satiriske referanser til historie og politikk fra første halvdel av 1900-tallet. Tegneseriealbumet Den blå lotus var inspirert av Mukden-hendelsen som førte til den første kinesisk-japanske krig i 1934. Albumet Kong Ottokars septer kan bli lest på bakgrunnen av Hitlers Anschluss (Tysklands annektering av Østerrike i 1938), mens hans senere album som Det hemmelige våpenet kan bli lest som en allegori på den kalde krigen. Hergé har blitt en av verdens mest berømte belgiere, og Tintin er fortsatt en internasjonal suksess.
En tegneserieoriginal fra albumet Tintin i Amerika (1932) ble 29. mars 2008 solgt for ca. 6 millioner norske kroner på auksjonsnettstedet artcurial.com.
Hergé er foruten Tintin også kjent som pioneren bak tegnestilen som i 1977 ble døpt ligne claire av Joost Swarte. Den kjennetegnes av at tegningene er bygget opp av rene og klare linjer i svart, som alle er av samme tykkelse og skaper tydelige konturer, mens elementer som skyggelegging og skravering er fraværende. Bakgrunn og forgrunn, som er like skarpt i fokus i samme bilde, samt objekter, er realistisk tegnet, selv om innbyggerne i tegneserien ikke nødvendigvis er like virkelighetstro. Når farger brukes, er disse i likhet med strekene som regel sterke og hver individuell farge i samme valør innenfor det område den dekker, og bidrar til å gi bildene et flatt preg. For å la detaljene i tegningene tre tydeligere frem, unngikk Hergé å bruke for mørke farger.
Georges Remi ble født i 1907 i Etterbeek i Brussel som barn av foreldre i middelklassen, Alexis og Elisabeth Remi. Georges hadde en fem år yngre bror som han selv har hevdet var inspirasjonen til figuren Tintin. Faren var ansatt i et firma som solgte barnetøy.
Fra 1914 og til 1918 gikk Georges i den kommunale skolen i Ixelles. Hans første skoleår falt sammen med den første verdenskrig (1914–1918) hvor Brussel ble okkupert av Tyskland. Georges, som tidlig viste en dragning til tegning, fylte margene på sine skolebøker med drodling av tyske soldater. Med unntak av noen få tegneleksjoner som han senere skulle ta ved Ecole Saint-Luc hadde han aldri noen formell kunstundervisning.
På grunn av press fra farens arbeidsgiver, en meget konservativ katolikk, ble Georges meldt ut av skolen og plassert på en strengt religiøs skole, collège Saint-Boniface. Han var en utmerket elev, nesten alltid best i klassen, bortsett fra i ett eneste emne, tegning, hvor han aldri fikk gode karakterer. Samtidig som han ble tatt ut av den «gudløse» skole måtte han også forlate speiderbevegelsen «Boy Scouts de Belgique» og isteden melde seg inn i «Fédération des Scouts Catholiques». Han har selv fortalt at det var vanskelige for ham å komme igjennom disse omveltningene, og at han følte seg forrådet og splittet.[16]
I 1920 begynte han å studere ved «collège Saint-Boniface», en videregående skole hvor hans lærere var katolske prester. Fortsatt var speiderbevegelsen ved skolen hans store lidenskap og hvor han fikk stammenavnet «Renard curieux» (Nysgjerrige rev). Hans første profesjonelle tegninger ble trykket i Jamais assez, skolens speideravis, og fra 1923 også i Le Boy-Scout Belge, speiderbevegelsen månedlige utgivelse for hele landet. Fra 1924 signerer han for første gang sine tegninger med den senere så berømte signaturen «Hergé». Hans første serie bar navnet Totor, den distré patruljelederen og handlet om en belgisk speiderpatrulje ute på eventyr. «Totor» var svært lik den senere Tintin, vel å merke en Tintin uten hårtufs og hund. Erfaringene fra speiderbevegelsen og dens etikk skulle bli en betydelig innflytelse på hans senere tegneserier.
Etter å ha fullført skolen i 1925 begynte Georges å arbeide for den katolske nyhetsavisen Le XXe Siècle (Det tjuende seklet), en «katolsk avis for nyheter og trosspørsmål». Under den strenge ledelsen til abbed Norbert Wallez fulgte avisen en meget kirkevennlig og nasjonalistisk linje. Ved siden av arbeidet fortsatte han med å tegne «Totor» for Le Boy-Scout Belge.
I 1926 gikk han inn i militæret. Han havnet i ett feltjegerregiment, var fra starten menig, men ble senere korporal, så sersjant og til slutt løytnant i reservestyrkene. Etter militærtjenesten vendte han tilbake til Le XXème Siécle, denne gang som repro- og fotograflærling, og som illustratør av spesialsider. Den energiske Abbed Wallez oppmuntret ham til å lese, skaffe seg kunnskap, kultivere seg, og ga ham også etter hvert større ansvar. Hergé har ved flere anledninger understrekt hvor viktig møtet med Wallez var.
Når Abbed Wallez bestemte seg for å lage et ukentlig barnebilag til Le XXème Siécle i 1928, fikk Hergé i oppgave å sette sammen innholdet med kortere reportasjer, fortellinger, bearbeidede referater av dagsaktuelle saker og tegneserien Flup, Nénnesse, Pousette et Cochonnet, en bildefortelling som ble skrevet av en journalist i avisens sportsredaksjon. Serien gikk bare i tre måneder før Hergé byttet den ut med en helt egen serie hvor han kunne dra fordel av en inspirasjon fra USA med snakkebobler som viste at ordene kom ut av figurenes munn. Valget av seriefigur kan neppe ha tatt særlig lang tid, Hergé tok nemlig opp «Totor» på nytt, endret noen bokstaver i navnet hans og gav han ett yrke som journalist som stemte bedre med hans nye omgivelser. «Totor», eller «Tintin» som han het nå, fikk tildelt en karakteristisk hårtufs (slik han kunne bli gjenkjent, ifølge Hergé selv) og en hund som følgesvenn. I 1929 ble det aller første Tintin-eventyret gitt ut i Le Petit Vingtième: Tintin i Sovjet.
Tintin i Sovjetunionen av «Hergé» ble første gang trykket som føljetong i Le Petit Vingtième den 10. januar 1929 og gikk fram til 8. mai 1930. Tegneserien fortalte om eventyrene til den unge journalisten (som aldri ble sett foran en skrivemaskin) Tintin og hans lille hund, en kvikk foxterrier ved navn Terry (Milou), mens de reiste gjennom det kommunistiske Sovjetunionen. Figuren Tintin var, som nevnt innledningsvis, inspirert av Georges’ bror Paul Remi, da en offiser i den belgiske hær.
Tegneserien er ganske primitiv. Hergé dynger entusiastisk på med vitser og katastrofer om hverandre, uten å bekymre seg for hvordan historien skulle ende. Da tegneserien avsluttes får avisens sjefredaktør den idé at det skulle iscenesettes en stor mottagelse for Tintin i anledning hans hjemkomst fra Sovjet. Hergé har fortalt at «da dagen kom måtte jeg dra av sted med en gutt som var blitt valgt ut til å spille rollen som Tintin. Jeg hadde selv maskert og utstyrt ham med et russisklignende kostyme og et par flotte røde støvler, og for å gjøre det mer realistisk steg vi om bord i det toget som kom fra Köln, altså østfra, fra Russland. Den offisielle mottagelsen skulle finne sted i Brussel. Jeg var overbevist om at vi kom til å stige ut på en fullstendig tom jernbanestasjon, men til min store overraskelse var det stappfullt. Klynger med unger hang fast i den vognen som Tintins dobbeltgjenger kom i. Det var da det gikk opp for meg at Tintin kunne bli noe stort.»[17]
I januar 1930 introduserte Hergé tegneserien Quick & Flupke om to gategutter fra Brussel i Le Petit Vingtième. Hergé skulle tegne denne atskillig mindre kjente tegneserien i mange år, parallelt med Tintin. I juni begynte han med sitt andre Tintin-eventyr, Tintin i Kongo. Det afrikanske landet var den gang en belgisk koloni. Denne serien ble etterfulgt av Tintin i Amerika og Faraos sigarer.
Hergé giftet seg med Germaine Kieckens i 1932. Hun var sekretær hos direktøren av Le XXe Siècle. De fikk ingen barn og ble skilt i 1975.
De første Tintin-eventyrene tok bortimot et år å fullføre. Deretter ble de utgitt i bokform, i dag kalt tegneseriealbum, av forlagshuset Casterman. Hergé fortsatte å revidere disse fortellingene i senere utgaver, blant annet oppdatere tekniske gjenstander som skip og fly, men også ved å fargelegge dem. Senere uttrykte han forlegenhet over hvor dårlige informert og fordomsfull han var på de første albumene, spesielt Tintin i Sovjet og ikke minst Tintin i Kongo. Han vegret seg senere for å gjenutgi disse to albumene. Det er en beryktet scene i Tintin i Kongo hvor Tintin gir geografiundervisning til innfødte elever på en misjonsskole. «Mine kjære venner,» erklærer Tintin, «i dag skal jeg snakke om deres fedreland: Belgia!» I en senere utgave ble denne scenen endret til en time med undervisning matematikk. Til tross for det imperialistiske synet som denne serien forfekter har den i mange år vært spesielt populær i nettopp Kongo. En av grunnene til at albumet ble utgitt på nytt var på forespørsmål fra regjeringen i Kongo.[18]
Hergé nådde et vannskille med Den blå lotus, det femte Tintin-eventyret. På slutten av den foregående fortellingen, Faraos sigarer, nevnte han at Tintins neste eventyr ville sende ham til Kina. Fader Gosset, prest for de kinesiske studentene ved Universitetet i Leuven, skrev til Hergé og ba ham om å være forsiktig med hva han skrev og tegnet om Kina. Hergé var enig, og i løpet av våren 1934 introduserte Gosset ham til Tchang Tchong-Jen (Chang Chongren), en ung skulpturstudent ved Brussels Académie des Beaux-Arts. De to unge mennene ble raskt venner, og Chang introduserte Hergé til kinesisk historie, kultur og kinesisk kunst.
Som et resultat av denne kontakten etterstrebet Hergé i Den blå Lotus, og i de påfølgende tegneseriealbumene, å være pinlig nøyaktig i alle detaljer om de steder som Tintin besøkte. Som et tegn på sin takknemlighet overfor Chang introduserte han en fiktiv «Chang Chong-Chen» i Den blå Lotus. Det var en ung kinesisk gutt som møter og blir venner med Tintin. I fortellingen opptrer den fiktive Chang som en motsetning til mer overdrevne vestlige fabrikasjoner om kinesisk kultur.
Et annet resultat av hans vennskap med Tchang var at Hergé ble i økende grad oppmerksom på kolonialisme, spesielt Japans forhold til Kina. Den blå Lotus har et modig anti-imperialistisk budskap som sto i motsetning til det daværende synet i Europa, hvor man var sympatisk innstilt til Japan og landets kolonialistiske rolle. Som et resultat av albumets iboende budskap trakk det til seg en skarp kritikk fra ulikt hold, inkludert en protest fra den japanske ambassade til den belgiske utenriksminister. Tiden har imidlertid kommet Hergés radikale syn i møte.
Etter at Tchang tok eksamen i Brussel dro han tilbake til Kina. Hergé mistet kontakt med ham i løpet av den japanske invasjonen av Kina og den påfølgende borgerkrigen, men mer enn fire tiår senere kunne de to vennene igjen møtes.
Den andre verdenskrig brøt ut den 1. september 1939 da Nazi-Tyskland invaderte Polen. Hergé ble mobilisert, og arbeidet med Tintins eventyr ble avbrutt midt i albumet Det sorte gull. I løpet av sommeren 1940 var Belgia invadert sammen med resten av det kontinentale Europa.
Le Petit Vingtième som hadde utgitt Tintin-tegneserien ble nedlagt av den tyske okkupasjonsmakten. Den franskspråklige dagsavisen Le Soir i Brussel tilbød Hergé å fortsette serien og han aksepterte. Avisen ble betraktet som et talerør for den tyske okkupasjonsmakten, og Hergé kunne derfor ikke fortsette å tegne Det sorte gull på grunn av fortellingens anti-fascistiske undertoner. Han utga isteden Krabben med de gyldne klør, den første av i alt seks Tintin-serier som han gjorde ferdig i løpet av krigen.
I løpet av krigen var det to faktorer som kom til å føre til en omveltning i Hergés stil. Først, papirmangelen tvang Tintin-serien til å bli trykket i en daglig tre eller fire striper, i motsetning til den tidligere praksisen med to fulle sider ukentlig. For å kunne holde på spenningen i slutten av hver stripe ble Hergé nødt til å introdusere flere vitser og raskere handling. For det andre måtte Hergé på grunn av krigssensuren ikke kommentere i handlingen eller plassere Tintin i et land som kunne oppfattes som kritikk av den tyske okkupasjonsmakten. Isteden måtte han forholde seg til eskapistiske emner: en ekspedisjon til en meteoritt som falt ned i Arktis i albumet Den mystiske stjernen; en jakt på en sjørøverskatt i Enhjørningens hemmelighet; og en ekspedisjon til Sør-Amerika for å gjøre om på en inkaforbannelse i albumene De syv krystallkulene og Soltemplet.
I disse fortellingene plasserte Hergé mer vekt på karakterutvikling enn på selve handlingen, og spesielt på Tintins minneverdige følgesvenner, den iltre og drikkfeldige kaptein Haddock og den døve, distré, men geniale professor Tournesol, som ble introdusert på denne tiden og som med tiden bortimot skulle overskygge seriens egentlige helt. Haddock debuterte i Krabben med de gylne klørne og Tournesol i Rackham den Rødes skatt, og begge fulgte Tintin i hvert album siden. Det var ikke uten grunn. Disse historiene var blant best likte hos leserne.
I 1943 møtte Hergé den tidligere operasangeren Edgar Pierre Jacobs som hadde valgt å satse på tegneserier. Ettersom Jacobs tegnet i en ren stil ikke ulikt Hergé egen ble han ansatt for å revidere de første Tintin-albumene. Jacobs mest betydelige bidrag var hans nye tegninger for kostymer og uniformer og bakgrunnsdetaljene i den reviderte utgaven av Kong Ottokars septer. Han samarbeidet også med Hergé på et nytt Tintin-album, De syv krystallkulene.
Okkupasjonen av Brussel tok slutt den 3. september 1944. Tintins eventyr ble avbrutt mot slutten av De syv krystallkuler da de allierte myndighetene stengte Le Soir. I løpet av den kaotiske tiden etter okkupasjonen ble Hergé arrestert fire ganger av ulike myndigheter. Han ble offentlig anklaget for å ha vært en nazisympatisør, en påstand som var uten grunnlag ettersom Tintin-eventyrene som ble utgitt i løpet av krigen var absolutt renset for politiske hentydninger.
De eneste spor av politikk var en episode i Den mystiske stjernen hvor et skip fra en rivaliserende vitenskapelig ekspedisjon seilte under det amerikanske flagget og ble økonomisk støttet av en mann med navnet «Blumenstein». På den annen side kan det også spores en antifascistisk tendens hvor spesielt albumet Kong Ottokars septer peker seg ut; her forsøkte Tintin å avverge et kupp som kan bli lest som en allegori på Anschluss. På tross av dette ble Hergé, på samme måte som andre ansatte i den tidligere nazikontrollerte pressen, forhindret fra å jobbe videre med avisarbeid. Han tilbrakte de neste to årene med å jobbe sammen med Jacobs; samtidig som en ny assistent, Alice Devos, la farger på de tidligere Tintin-tegneseriene.
Tintins eksil tok slutt den 6. september 1946 da utgiveren og den tidligere motstandsmannen Raymond Leblanc tilbød økonomisk støtte og sin anti-nazistiske troverdighet for å utgi et ukentlig Tintin-blad sammen med Hergé. Bladet hadde to helsider med Tintin-tegneserier og begynte med fortsettelsen av albumet De syv krystallkulene, foruten andre tegneserier og tilsvarende artikler. Det ble en stor salgssuksess med et opplag på over 100 000 hver uke.
Tintin hadde alltid blitt kreditert med kun «av Hergé», uten å nevne Edgar Pierre Jacobs og Hergés andre assistenter. Etter hvert som Jacobs bidrag til produksjonen økte, begynte han å kreve større anerkjennelse, men Hergé avviste kravet og deres svært fruktbare samarbeid ble dermed avsluttet. Jacobs etablerte seg for selv med sine egne tegneserier for Tintin-bladet, inkludert den høyt anerkjente tegneserien Blake og Mortimer.
Den stadig økende etterspørselen som det månedlige Tintin-bladet plasserte på Hergés skuldre begynte å slite ham ut i løpet av 1949, mens han begynte å jobbe med en ny versjon av Det sorte gull (den første utgaven var blitt liggende ufullført da den andre verdenskrigen brøt ut). Han fikk et nervøst sammenbrudd og ble tvunget til å ta en pause på fire måneder før han arbeidet videre. Tidlig i 1950 fikk han et nytt sammenbrudd mens han arbeidet med Månen tur retur (del 1).
For å kunne lette Hergés arbeidsmengde ble Hergé Studios grunnlagt den 6. april 1950. Studioet, eller tegneseriefabrikken, ansatte en rekke assistenter som hjalp Hergé å tegne og produsere Tintin-tegneserien. Den mest framtredende blant disse var tegneren Bob de Moor som skulle samarbeide med Hergé med de øvrige Tintin-albumene, fylle inn detaljer og bakgrunner som det spektakulære månelandskapet på dobbeltalbumet Månen tur retur. Med støtte fra studioet klarte Hergé å produsere albumet Det hemmelige våpenet, av mange anerkjent som hans mest polerte arbeid, i 1954, som ble etterfulgt av Koks i lasten i 1956.
I løpet av slutten av denne perioden fikk Hergé igjen personlige problemer. Hans ekteskap med Germaine brøt sammen etter 24 år. Han hadde forelsket seg i Fanny Vlaminck, en ung tegner som nylig hadde blitt ansatt i Hergé Studios. I tillegg ble han plaget med gjentagende mareritt fylt av hvithet. Han oppsøkte en sveitsisk psykoanalytiker som anbefalte ham å slutte å arbeide med Tintin. Isteden arbeidet han seg gjennom albumet Tintin i Tibet, hans kanskje mektigste Tintin-album, og kanskje på grunn av de psykologiske vanskelighetene han gjennomgikk i den samme perioden.
Fortellingen ble først trykket i Tintin-bladet fra september 1958 til november 1959. I Tintin i Tibet blir Tintin sendt til Himalaya for å lete etter Chang Chong-Chen, den kinesiske gutten han hadde blitt venner med i Den blå Lotus. Eventyret tillot Hergé, kanskje i utgangspunktet ubevisst, til å fylle heftet med hvite fjellandskaper, noe som ga fortellingen en mektig romfølelse. Den normale rikholdige figurbesetningen av følgesvenner ble redusert til et minimum: Tintin, kaptein Haddock og sherpaen Tcarcky, mens fortellingen i seg selv fokuserer på Tintins fortvilte søk etter Chang, og som i ettertid kan leses som et visuelt sinnbilde på Hergés vanskelige psyke på denne tiden.[19]
Hergé har selv, i de fåtallige intervjuer han har gitt, trukket fram dette albumet som en personlig renselse og som det mest personlig givende: «Det er det album som jeg har lagt mest av meg selv i». Albumet har karakter av djevelutdrivelse, noe som gir det en alvorstone som ingen av de andre når opp til. Også grafisk skjer det en streben etter enkelhet. Etter hvert som fortellingen blir fortalt er det som hvert bilde ribbes for mer og mer innhold inntil de kun rommer snø og hvithet. Hvert rom blir renere og renere, uten distraherende elementer og alt konsentreres om Tintins fortvilelse, inntil han kommer ut av krisen, sammen med tegneren selv og fargene etter hvert vender tilbake.
Også personlig ble albumet et vendepunkt for Hergé. Hans mareritt forsvinner. Han skiller seg fra Germaine i 1975 etter at de hadde vært separert siden 1960 og han kan endelig gifte seg med Fanny Vlaminck i 1977.
De siste tre komplette Tintin-eventyrene ble tegnet under et mindre press. Castafiores juveler i 1961, Flight no. 714 til Sydney i 1966 og Tintin og picaroene først i 1976. Hvert eneste av disse albumene representerer, i henhold til forfatteren Benoit Peeters, en avstandtagen fra tegneseriens klassiske normer. På denne tiden hadde Tintin erobret andre media. Helt fra begynnelsen var figuren blitt brukt i reklame og merchandising. To spillefilmer med levende skuespillere ble produsert i 1961 og 1964, samt to helaftens tegnefilmer, Soltempelet i 1969 og Tintin og haisjøen i 1972. Tintin er verdenskjent og i sådan grad at det sies at general de Gaulle skal ha betrodd André Malraux at Tintin i grunnen var hans eneste rival i utlandet.
Hergé selv får andre interesser og begynner å studere moderne kunst, og han blir selv portrettert av Andy Warhol. Han reiser en del til de land som han tidligere kun hadde «besøkt» via Tintins reiser. Han besøker Italia, England, Sverige, Hellas og Danmark og i 1971 besøker han for første gang USA hvor han får møte siouxer i Pine Ridge i South Dakota. I kontrast til den baksnakking og mistenkeliggjøring han ble utsatt etter krigen blir han nå en nasjonalhelt i Belgia. Han mottar utallige priser og er æresgjest ved utallige festivaler. I 1979 feires Tintins fødselsdag i både Paris og Brussel med offentlig pomp og prakt samtidig som Tintin-utstillingen begynner sin europaturné.
En gang i 1976 lykkes han endelig å komme i kontakt med Tchang Tchong-Jen igjen, for første gang siden 1934. I mars lykkes det å få Tchang etter mange vanskeligheter til Belgia på et besøk. De to gamle vennenes gjensyn vekker stor offentlig oppmerksomhet og Tchang blir mottatt som et statsoverhode. Han hadde blitt redusert til gatefeier i løpet av kulturrevolusjonen, men blir i løpet av 1970-tallet leder for Kunstakademiet i Shanghai. Tschang bosatte seg senere i Paris og døde der i 1998.
Hergé dør den 3. mars 1983, 75 år gammel, av komplikasjoner på grunn av anemi, som han hadde lidd av i flere år.
Etter Hergés død ville en av hans medarbeidere tegne ferdig det siste ufullførte albumet om Tintin, men Fanny, Hergés hustru som eide rettighetene, ga ikke sin tillatelse.
|
|
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
