Hammurabi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Hammurabi (akkadisk fra amorittisk: ʻAmmurāpi, «slektningen er en helbreder», fra ʻAmmu, «slektning på farsiden», og Rāpi, «helbreder») var den sjette kongen av Babylon (av første babylonske dynasti) fra 1792 f.Kr. til 1750 f.Kr. (da han døde) i henhold til midtre kronologi (1728–1686 f.Kr. i kort kronologi).[1] Han ble konge av det babylonske rike som følge at hans far, Sin-Muballit, abdiserte. Hammurabi utvidet Babylons kontroll over Mesopotamia ved å vinne en rekke kriger mot nabokongedømmene.[2] Selv om hans rike kontrollerte hele Mesopotamia ved hans død, klarte hans etterfølgere ikke å opprettholde riket.
Hammurabi Konge av Babylon | |||
---|---|---|---|
Født | ca. 1810 f.Kr. Babylonia Old Babylonian Empire | ||
Død | 1750 f.Kr. Babylonia | ||
Beskjeftigelse | Konge, monark, leder | ||
Embete |
| ||
Far | Sin-Muballit | ||
Barn | Samsu-iluna | ||
Nasjonalitet | Babylonia | ||
Annet navn | ʻAmmurāpi | ||
Regjeringstid | 1792-1750 f.Kr. | ||
Hammurabi er kjent for en lovsamling som kalles for Hammurabis lover, en av de første kjente lovsamlinger som er skrevet ned. Disse lovene er innskrevet på steintavler (stele) som ble gjenfunnet i Persia (dagens Iran) i 1901. Han har fått et omdømme i moderne tid som rettmessig lovgiver i oldtiden og Hammurabis portrett henger derfor i mange offentlige bygninger til myndighetene over hele verden.