gratis skyss med tilfeldige passerende biler From Wikipedia, the free encyclopedia
Haiking,[1] på svensk kalt liftning, på dansk heter en haiker en blaffer (= vifte med tommelen), på engelsk kalt hitchhiking eller hitching, er en form for transport ved å skaffe seg gratis bilskyss ved å stoppe biler langs veien.[1] Tidligere ble det gjort av folk med dårlig råd, men ble senere omfavnet av ungdommen og kan være en noe uforutsigbar og litt mer tidkrevende reisemåte enn kollektivtransport. For haikeren er dette noe av sjarmen – å møte mennesker og å reise billig. Haikere er å se overalt, gjerne langs veikanten med tommelen i været, på bensinstasjoner eller andre steder der det er mye biltrafikk.
Bilister kan stoppe og ta med haikeren som passasjer og det forventes normalt ikke å ta betalt for å la haikere sitte på. Dette varierer imidlertid fra land til land. Ofte er haikeren også utstyrt med et skilt i hånden med reisemålet påskrevet.
Haiking er ikke like utbredt over hele verden. Enkelte steder er begrepet helt ukjent, og andre steder er det vanlig å kreve betalt for skyssen. Tegnet man bruker for å haike varierer også. I Norge, som i Storbritannia og USA, er tegnet tommelen opp, mens i Afghanistan betyr dette tegnet omtrent det samme som langefingeren opp gjør i vesten. Andre steder benytter haikeren isteden pekefinger og peker mot veien.
Reisende og vagabonder, som har gjort reising til en levevei eller livsstil, har benyttet haiking som fremste transportmiddel for det meste av 1900-tallet og gjør det fortsatt.[2][3] Den franske forfatteren og reisende André Brugiroux haiket rundt i verden, hvert eneste land og område, i 18 år, fra 1955 og fram til 1973, og tilbakela løselig beregnet rundt 400 000 km.[4]
Haikerens metoder for å signalisere til sjåførene er forskjellig rundt om i verden. Mange haikere benytter ulike signaler. I Norge som i USA og Storbritannia benyttes tommel pekende oppover og pekende med kjøreretningen. I en del afrikanske land er hånden holdt stille med håndflaten vendt oppover. I Israel er signalet å holde knyttneven ut og med pekefingeren rettet mot vegen. Det er også vanlig å holde ut en plakat med navn på et sted man ønsker reise til, eksempelvis Nordkapp hvis man forsøker skaffe seg haik oppover norskekysten. En nyere metode er å avtale reise via ulike sosiale nettsteder på Internett.
Ytterligere metoder enn håndsignaler er å tiltrekke seg sjåførens oppmerksomhet på ulikt vis, eksempelvis viste Claudette Colbert en sensuell metode i filmen Det hendte en natt (1934) hvor hun løftet opp skjørtet og strakte ut en lang fot. Begrensningen er at den som haiker ikke signaliserer mulige løfter som haikeren ikke er villig til å møtekomme. En parodi på Colberts metode ble gjort av Helan og Halvan i komedien Way Out West (1937) hvor Stan Laurel greide å stoppe en diligense (hestetrukket vogn) ved samme metode, overraskende nok.[5]
_March_1936.jpg)
Haiking er historisk sett en vanlig og ordinær praksis verden over ved sedvane og av den grunn er det meget få steder i verden hvor det eksisterer lover som regulerer eller forbyr haiking. Imidlertid er det et lite antall land som faktisk har begrenset haiking ved bestemte steder.[6] Eksempelvis er det en del lokale myndigheter som har forbudt haiking på det formelle grunnlaget at det er for å trygge sjåførens og haikerens sikkerhet. I 1946 arresterte og fengslet delstaten New Jersey en haiker, noe som førte til at borgerrettsorganisasjonen American Civil Liberties Union måtte ta affære.[7] I Canada er det flere motorveier som begrenset haiking, særlig i Britisk Columbia og på 400-motorveiene i Ontario. I alle land i Europa er det lovlig å haike, og en del steder er det også oppmuntret. Imidlertid er det i land hvor haiking er lovlig, er det lover som forbyr haiking i praksis ettersom fotgjengere ikke har lov til å oppholde seg på bestemte steder, eksempelvis på motorveier (autobahn i Tyskland; motorway i Storbritannia; og highway i USA), men haikere skaffer seg ofte skyss på bensinstasjoner, rastesteder og lignende.[8][9]
I en sosiologisk undersøkelse, en av de få akademiske diskusjonene om haiking, undersøkte Graeme Chesters og David Smith i «The Neglected Art of Hitch-hiking: Risk, Trust and Sustainability» mulige metoder for å trygge haiking og se på mer organiserte former haiking kan fungere innenfor.[10]
I senere år har haikere begynt å se anstrengelser i å styrke deres gruppe, og et eksempel er en årlig samling, Hitchgathering, noe som organiseres av haikere for haikere. Svært lite data finnes om sikkerheten for haikere.[11] Innsamling og sammenstilling av data for god sikkerhet krever statistisk telling av haikere, telle kjøreturer, og telle problemer, noe som er en vanskelig oppgave.[12]
To undersøkelser på dette emnet omfatter en forskning fra 1974 om utrykningspolitiet langs Californias motorveier.[11] California-undersøkelsen fant ut at haikere var ikke mer utsatt for kriminelle handlinger enn andre.[13] Det finnes også en tysk undersøkelse, sitert av en senere forskningsrapport på engelsk [14] diskuterer en del av de tyske funnene, som inkluderer at trafikkulykker er den ledende årsaken for dødsfall blant haikere.[14]
Anbefalte praksis for økt sikkerhet og trygghet var:[15]
_-_544807(enhanced).jpg)
På Cuba er det påbudt å plukke opp haikere i myndighetenes kjøretøyer, så lenge det er passasjerplass er tilgjengelig. Haiking blir oppmuntret ettersom det er få biler i landet, og særskilte haikesteder er benyttet. Ventende haikere blir plukket opp etter systemet at den første ved stedet får først haik.[16]
I Nepal er haiking svært vanlig i rurale områder ute på landet. Mange eier ikke egen bil, og haiking er derfor vanlig praksis, særlig i og rundt landsbyer.
I Israel er haiking vanlig på særskilte steder kalt trempiyadas (hebraisk: טרמפיאדה, avledet fra tyske trampen). Reisende som tilskynder slike reiser kalles trempister, venter på trempiyadas, ofte knutepunkt på motorveiene eller veikryss på vei ut av en by.
I Nederland er haiking lovlig og der er offisielle skilt hvor man kan vente for å få skyss. Disse utpekte haikestedene er kalt for liftershalte eller liftplaats på nederlandsk, og de er særskilt vanlig i universitetsbyer.[17][18]
Russland er det største landet på Jorden, og haiking er akseptabelt, men selv om det er vanlig er det også områder hvor folk fortsatt overrasket over haikere. Til tross for landets størrelse er det relativt få veier. Å benytte et skilt er derfor unødvendig. Haiking kalles Автостоп (avtostop), bokstavelig «bilstopping». Haiking er nokså trygt, også for politiet, unntatt ved grensene. Grunnet de lange distansene blir man ofte godt kjent med sjåføren, og når det blir vennlig nok kan det bli problematisk hvis det tilbys alkohol. Godt med klær, særlig i vintermånedene, er meget viktig.[19]
Haiking ble legalisert og formalisert i Polen i 1957. Haikere kunne kjøpe hefter med kuponger fra reisebyråer.[20] Disse kupongene ble gitt til sjåføren som plukket opp haikere. Ved slutten av enhver sesong kunne de sjåfører som hadde plukket opp flest haikere utveksle kupongene i priser og andre deltok i et lotteri. Dette såkalte systemet med Akcja Autostop var populært fram til slutten av 1970-tallet, men salget av heftene med kuponger opphørte første i 1995.[21]
Bortsett fra generell haiking som ikke er ulikt andre land, er det et eget fenomen i Storbritannia, hvor hundrevis av studenter hvert år deltar i sponset haiketur til Marokko eller Praha som bistand for Link Community Development, en ikke-statlig organisasjon som driver humanitære aksjoner og arbeider på gressrotnivå. I 2007 var det 782 mennesker som haiket 2 600 km til Marokko, og samlet inn bortimot 340 000 pund som gikk til bedring av utdannelse i Afrika.[trenger referanse]
Andre britiske studenter deltar i konkurransen «Jailbreak» («fengselsrømming»),[22] som vanligvis skjer i sommermånedene. Hensikten er å konkurrere i hvem som greier å komme lengst fra sitt universitet uten å benytte penger på selve reisen (om penger kan bli brukt på mat eller ly er opp til deltagerne). Universitetet i Warwick organiserer de største Jailbreak-opptrinnene i Storbritannia, i 2010 deltok det 336 studenter.[23] I 2010 reiste universitetets vinnerlag helt til Bangkok på kun 36 timer.[24] Cambridge RAG, en munter studentorganisasjon ved University of Cambridge,[25] som ofte driver veldedighet ved å gjennomføre både seriøse som tullete aksjoner, har også fått ærefulle vinnere; i 2010 greide et par å komme seg til Washington, D.C. i USA på under 39 timer ved korttriks, trylling og ved å løse enhver Rubiks kube på under 40 sekunder.[26] Den lengste strekningen noen har klart å haike er, per 2011, til Buenos Aires.[27]
I USA ble haiking en vanlig metode for reisende under den store depresjonen på 1930-tallet.
Det kom også motreaksjoner mot haiking og fattigfolk, og advarsler mot de mulig farene mot å ta med haikere ble utgitt og rettet mot sjåfører. De ble advart at noen haikere ville plyndre de som plukket dem opp. I noen tilfeller også begå drap. Andre advarsler ble utgitt og rettet mot haikerne, advarte dem mot de samme former for kriminalitet utført av sjåfører. Likevel ble haiking en del av den amerikanske psyke og mange fortsatte å benytte tommelen, selv i delstater hvor haiking var forbudt med lov.[28]
På 1960-tallet fikk haiking ny renessanse blant unge mennesker, og mange filmer og populærmusikk omtalte fenomenet på en uanstrengt og ordinær måte som viser at haiking var akseptert.
Haikere har allerede tatt i bruk ny teknologi for haikeformidling. Det finnes noen nettsteder i Norge som formidler haiking for enkeltturer og faste turer for pendlere. For haik i Europa og resten av verden finnes det en del store haikesentraler.
En rekke filmer har hatt haiking som undertema eller som en del av handlingen. De kommer enten som muntre filmer hvor haiking og bilreiser er en større eller mindre del av handlingen, slik som i britiske Mr. Beans ferie (2007) med Rowan Atkinson, og Two for the Road (1967), en britisk drama-komedie med Albert Finney og Audrey Hepburn, er en primært roadmovie med innslag av haiking. Den romantiske komedien The Sure Thing (1985), med John Cusack og Daphne Zuniga, forteller om en haikereise på tvers over USA, er således også en roadmovie og om haiking. Den nevnte filmen Det hendte en natt (1934) forsøker Clark Gable å vise sosietetskvinnen Claudette Colbert at kun den rette teknikken med å svinge tommelen vil gi haik, men straks hun viser kvinnelig ynde ved å trekke opp skjørtet får de skyss.
Haikerens guide til galaksen (2005), en britisk science fiction-komedie basert på en bok av Douglas Adams, forlater verden slik vi kjenner etter at Jorden er blitt utryddet, ved å haike med et passerende romskip, men som romanen slår fast, tittelen henspiller også på en hendig rettledningsbok for haikere, kun med ubegrensete reisemål for de reiselystne, nemlig hele galaksen. En annen film utenom det ordinære er Even Cowgirls Get the Blues (1994) med Uma Thurman som framstiller en ung kvinne som har defekt, en enorm tommelfinger, upraktisk generelt og lite attraktivt for en ung kvinne (eller mann), men særdeles praktisk hvis man vil haike, hvilket hun gjør. Filmen dekker således en mengde tilsvarende underlige hendelser. Tilsvarende vri på de fleste sjangre er Paul (2011) hvor tittelfiguren er en alien (med stemmen til Seth Rogen) som haiker med to science-fiction-nerder, spilt av Simon Pegg og Nick Frost.
Det andre teamet er langt mørkere. I filmen Detour (1945), hvor tittelen betyr omvei, må Tom Neal ta tommelen fatt for å gjenfinne sin venninne, får haik og mens de kjører inn i storm, dør sjåføren ved et ulykkestilfelle, og i redsel for at politiet ikke vil tro på sannheten, beslutter han å gjemme liket og overtar sjåførens penger, bil og identitet. The Hitch-Hiker (1953) har også et tilsvarende mørkt tema hvor to venner plukker opp en mystisk haiker som viser seg å være en psykopatisk morder. Det viste seg å være en handlingsgang som kunne gjentas i utallige filmer: Den italienske filmen Autostop rosso sangue (1977), engelske titler Hitch-Hike og Death Drive, henspiller også på haikeren som en livsfarlig trussel. Den australske Roadgames (1981) hadde Stacy Keach som lastebilsjåfør og Jamie Lee Curtis som haiker. En massemorder er løs og Keach mistenker en annen lastebil som senere plukker opp Lee Curtis. Som dystert tema er det få filmer som topper Haikeren (1986) med Rutger Hauer som en særdeles skummel psykopatisk haiker. Den fikk likevel en dårligere oppfølger i The Hitcher II: I've Been Waiting (2003). Likevel kom The Hitcher (2007) som en direkte nyinnspilling av den førstnevnte filmen fra 1986, men helt uten de tilsvarende uhyggelige kvaliteter. I den beryktede Motorsagmassakren (1974) åpner filmen med at noen venner som plukker opp en haiker som kun ble kalt for «the Hitchhiker» i krediteringen, men hans virkelige navn, Drayton Sawyer, ble avslørt i en oppfølger til filmen. Haiking er dog et innledende bimotiv, de virkelig vanskelighetene begynner senere i filmen.
Mange forfattere har skrevet mer eller mindre om haiking. Eksempelvis
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
