Han ble statsminister etter at Robert Jenkinson fikk slag (og senere døde året etter), og var Jenkinsons høyre hånd og et naturlig valg av George IV som etterfølger.[11] Tory-ene var på dette tidspunktet splittet i to («Ultras» mot «Canningites»), og Canning fant det dermed vanskelig å opprette et kabinett kun av tory-er. Han inviterte dermed personer fra Whig-partiet til å være med i kabinettet. Han fratrådte etter bare 119 dager på grunn av sviktende helse.[12]
Longford, Elizabeth. Wellington- Pillar of State. Weidenfeld and Nicolson (1972) p.131
Beales, Derek. 'Canning, George (1770–1827)', Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Sept 2004; online edn, Jan 2008, accessed 1 May 2010.
Dixon, Peter. George Canning: Politician and Statesman (London: Weidenfeld and Nicolson, 1976).
Hinde, Wendy. George Canning (London: Purnell Books Services, 1973).
Hunt, Giles. The Duel: Castlereagh, Canning and Deadly Cabinet Rivalry (London, I.B. Tauris, 2008).
Lee, Stephen M. George Canning and Liberal Toryism, 1801–1827 (Woodbridge, Boydell & Brewer, 2008).
Marshall, Dorothy. The Rise of George Canning (London: Longmans, Green and Co., 1938).
Muir, Rory. Britain and the Defeat of Napoleon (Yale University Press, 1996).
Perkins, Bradford. "George Canning, Great Britain, and the United States, 1807–1809," American Historical Review (1957) 63#1 pp.1–22 in JSTOR
Temperley, H.W.V. The Foreign Policy of Canning, 1822–1827: England, the Neo-Holy Alliance, and the New World (1925) online
