From Wikipedia, the free encyclopedia
Flertallsvalg er den eldste og enkleste formen for valgordning. Den kan deles opp i dem som kun krever pluralitet og dem som krever absolutt flertall for å bli valgt. Den kan benyttes både ved valg av en enkelt og flere kandidater i samme valgkrets.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Grunnleggende |
| Valgordning |
Pluralitetsvalg blir på engelsk også kalt «first-past-the-post». En slik valgordning krever simpelt flertall og innebærer at en kandidat kan vinne valget med for eksempel 35 prosent av stemmene, dersom det er minst tre kandidater og ingen av de andre kandidatene får flere stemmer. Det er altså ikke nødvendig å få flere stemmer enn de andre kandidatene til sammen, det er nok å få flere stemmer enn den nærmeste motkandidaten. Dette innebærer i praksis ofte at et land kun vil få to store partier i sin lovgivende forsamling. Årsaken til dette har blitt presentert i den såkalte Duvergers lov.
Pluralitetsvalg skaper et «fabrikkert flertall» ved at det ledende partiet ofte vil få et absolutt flertall i parlamentet, selv om de ikke har en like stor andel av stemmene. Hensikten med dette er å sikre en effektiv regjering ved at man får flertallsregjeringer basert på ett parti. Pluralitetsvalg innebærer imidlertid samtidig at mindre partier blir underrepresentert, dersom de i det hele tatt kommer inn. Dette gjelder særlig partier med spredt støtte, som ikke klarer å vinne noen enkeltkretser. Effektive regjeringer prioriteres altså foran minoritetsrepresentasjon. Pluralitetsvalg benyttes blant annet i Storbritannia, i USA og i flere tidligere britiske kolonier.[trenger referanse]
Majoritetsvalg, med to valgomganger dersom nødvendig for å få absolutt flertall, brukes blant annet ved franske president- og parlamentsvalg. Dersom en kandidat får absolutt flertall (det vil si over 50 prosent av stemmene) allerede i første valgomgang, så har vedkommende vunnet valget. Dersom ikke, så holdes en ny valgomgang med de to kandidatene som fikk flest stemmer i første valgomgang.
Alternativ stemmegivning (instant-runoff voting) er en alternativ metode å sikre absolutt flertall bak vinneren. Her kan velgerne rangere kandidatene etter preferanse. Først telles velgernes førstepreferanser. Dersom ingen kandidat får minst 50 prosent, elimineres så den kandidaten som fikk færrest førstestemmer og deres andrestemmer deles ut blant de gjenværende kandidatene. Dette fortsetter til en kandidat får et absolutt flertall. Dette systemet brukes blant annet ved enkelte valg i Australia.
Blokkvalg er flertallsversjonen av pluralitetsvalg, og lar velgerne stemme på flere kandidater på en gang. En velger har like mange stemmer som antall representanter som skal velges, og kandidatene med flest stemmer velges. Blokkvalg brukes i noen franske kommuner, ved noen regionale valg i USA, samt i Kuwait, Syria og Mongolia. Dersom velgerne har færre stemmer enn antallet kandidater kalles det begrenset blokkvalg, og denne formen sikrer en viss representasjon fra minoriteten. Blokkvalg fjerner noen av ulempene man har med pluralitetsvalg i enmannskretser. Blokkvalg gir normalt velgerne muligheter til å stemme inn kandidater fra forskjellige partier, men blokkvalg er ikke proporsjonal og kan gi uventede og ofte uønskede effekter. I Mauritius fikk opposisjonen alle setene i parlamentet etter valgene i 1982 og 1995, med en oppslutning på henholdsvis 64 % og 65 %.[1]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
