fransk-rumensk dramatiker (1909-1994) From Wikipedia, the free encyclopedia
Eugène Ionesco (født Eugen Ionescu; 26. november 1909 i Slatina i Romania, død 29. mars 1994 i Paris i Frankrike) var en av de fremste dramatikerne innenfor absurd teater. Han lagde stor humor av dagligdagse banaliteter og klarte samtidig å si noe om hvor lite mening et menneskeliv kan ha.
| Eugène Ionesco | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Eugen Dimitri Ionescu 26. nov. 1909[1][2]  Slatina[3][1] | ||
| Død | 28. mars 1994[1][4][2] (84 år) 14. arrondissement[1] | ||
| Beskjeftigelse | Dramatiker,[5] lyriker,[5] litteraturkritiker, dagbokskriver, illustratør, grafiker,[5] filmskuespiller[6] | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i București Carol I National College Fraţii Buzeşti National College Saint Sava College | ||
| Ektefelle | Rodica Ionesco (1936–) | ||
| Parti | Transnational Radical Party | ||
| Nasjonalitet | Romania Frankrike[7] | ||
| Gravlagt | Cimetière du Montparnasse | ||
| Morsmål | Rumensk | ||
| Språk | Fransk,[8][9] rumensk[8] | ||
| Medlem av | 7 oppføringer
Det rumenske akademi (2009–)
Académie française (1970–1994) (erstatter: Jean Paulhan, erstattet av: Marc Fumaroli)[10] Collège de ’Pataphysique American Academy of Arts and Sciences Bayerische Akademie der Schönen Künste Comité des intellectuels pour l'Europe des libertés (1978–) Akademie der Künste Berlin (1976–1994) (assosiert medlem, medlem)[3] | ||
| Utmerkelser | 9 oppføringer
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres[10]
Prix Littéraire Prince Pierre Kommandør av Den nasjonale fortjenstorden[10] Jerusalem-prisen (1973) Pour le Mérite for vitenskap og kunst Prix du Brigadier Österreichischer Staatspreis für Europäische Literatur (1971)[11] Offiser av Æreslegionen[10] Star on Playwrights' Sidewalk[12] | ||
| Periode | Absurd teater, dadaisme | ||
| Debuterte | 1932 | ||
| Aktive år | 1932–1994 | ||
| Viktige verk | The Chairs, Neshornet, The Killer, The New Tenant, The Bald Soprano | ||
| Påvirket av | Samuel Beckett, Franz Kafka, Alfred Jarry, Ion Luca Caragiale, Tristan Tzara, Urmuz | ||
| IMDb | IMDb | ||
Ionesco ble født i 1909 (selv påsto han å være født i 1912)[13] i Slatina av en rumensk far- som også het Eugen- som var advokat, og en fransk-rumensk[14] mor, Maria-Tereza, (født Ipcar). Da han var ett eller to år gammel flytta familien til Frankrike,[15] der faren skulle ta doktorgraden, men flytta tilbake til Romania med moren og søsteren, Marilina, i 1922 etter at foreldrene ble skilt.[16][17] Ionesco studerte fransk språk og litteratur ved Universitetet i București, og etter at han tok embedseksamen i 1935 arbeidet han som fransklærer i Cernavodă, Curtea de Argeș, Oltenița og București.[18]
I 1936 gifta Ionesco seg med Rodica Burileanu.[13] De flytta til Frankrike i 1938 for at Ionesco skulle avslutte en doktoravhandling om Baudelaire.[19] Deres eneste barn, datteren Marie-France, ble født i 1944.[20]
Familien ble sittende fast i Marseille på grunn av krigen og flytta så til Paris for godt etter frigjøringa.
Ionesco skrev stykkene sine på fransk.
Ionesco var en av dem som hjalp introdusere en ny type teater, anti-teater,[13] som kom til å bli kjent som absurdteater.[21][22] Selv foretrakk han å kalle det for theatre de derision («håneteater»).[13] Han er best kjent for de tidlige småstykkene sine: Enaktere, som han sjøl kalte for anti-stykker som bruker overraskelser i språket til å vise tomskapen og det overfladiske i det småborgerlige livet. Personene hans, som er langt fra tradisjonelle naturalistiske portretter, snakker til hverandre, men de snakker aldri med hverandre. Det første stykket hans, La Cantatrice Chauve («Den skallede sangerinnen») fra 1950 til 1951, satiriserer borgerskapet, som er frosset i meningsløse formaliteter.[21] Her møter vi skikkelser som alvorlig forteller hverandre selvfølgeligheter. En mann og ei dame har en lang samtale om hvem de er og hvor de bor og oppdager plutselig at de er gift med hverandre. Situasjonen oppleves som uvirkelig, men ikke nødvendigvis, fordi Ionesco konstruerer en kunstig eller unaturlig tilstand. Ionescos grep ligger i fortettingen. Han utdyper de delene av dialogen som en naturalistisk dramatiker ville klipt vekk, og toner ned eller tar helt bort det som ville gitt en sammenhengende handling. Resultatet blir en forunderliggjøring og utlevering av menneskers merkverdige dagligliv.
Senere gikk Ionesco over til å skrive lengre teaterstykker med mer tradisjonell persontegning. I Rhinocéros («Neshornet», 1960) opplever hovedpersonen, Bérenger, at alle han møter, en etter en, blir forvandla til svære, brølende neshorn.[23] Handlingen blir vanligvis tolka som et bilde på menneskelig flokkmentalitet og spesielt på framveksten av den fascistiske Jerngarden i Romania i 1930-årene.[24] Selv om handlingen her følger en mer normal dramatisk utvikling er Ionesco stadig ikke naturalist. Stykkene likner mer på allegorier eller gammaldagse moraliteter.[25] Hovedpersonen Bérenger, som sies å være Ionescos alter ego, går igjen i flere av Ionescos stykker: en litt naiv og pregløs figur som både er forfatterens alter ego og et objekt det er lett for tilskuerne å identifisere seg med.[26]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
