![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/0/03/Emma_Goldman_seated.jpg/640px-Emma_Goldman_seated.jpg&w=640&q=50)
Emma Goldman
From Wikipedia, the free encyclopedia
Emma Goldman (født 27. juni 1869, 14. mai 1940) var en litauiskfødt anarkistisk revolusjonær, «feminist»,[10] politisk aktivist og forfatter. Hun spilte en sentral rolle i utviklingen av anarkistisk politisk filosofi i Nord-Amerika og Europa i første halvdel av 1900-tallet.
Emma Goldman | |||
---|---|---|---|
![]() | |||
Født | 27. juni 1869[1][2][3][4]![]() Kaunas (Guvernementet Kovno, Det russiske keiserdømmet)[5] | ||
Død | 14. mai 1940[1][2]![]() Toronto[6] | ||
Beskjeftigelse | Anarkist, journalist, politisk filosof, kvinnesaksforkjemper, foredragsholder, forlegger, fredsaktivist, selvbiograf, sykepleier, skribent, filosof ![]() | ||
Ektefelle | Jacob Kershner | ||
Partner(e) | Aleksander Berkman[7] | ||
Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet USA (1887–1908)[8] Storbritannia (1925–)[8] | ||
Gravlagt | Haymarket Martyrs' Monument (Illinois)[9] | ||
Signatur | |||
![]() | |||
Goldman ble født i Kaunas i Litauen (den gang innenfor det russiske imperiet), til en ortodoks litauisk jødisk familie, og emigrerte til USA i 1885.[11] Goldman ble tiltrukket av anarkisme etter Haymarketopptøyene i Chicago. Grunnet dette ble hun en forfatter og en kjent foreleser om anarkistisk filosofi, kvinners rettigheter og sosiale spørsmål, og tiltrakk seg tusenvis av mennesker.[11] Hun og den anarkistiske forfatteren Aleksander Berkman, hennes kjæreste og livslange venn, planla å myrde industrimannen og finansmannen Henry Clay Frick som en form for «handlingens propaganda». Frick overlevde drapsforsøket i 1892, og Berkman ble dømt til 22 års fengsel. Goldman ble fengslet flere ganger i årene som fulgte, for å ha «oppfordret til opprør» og ulovlig distribusjon av informasjon om prevensjon. I 1906 grunnla Goldman det anarkistiske tidsskriftet Mother Earth.[12]
I 1917 ble Goldman og Berkman dømt til to års fengsel for å ha konspirert for å «tilskynde personer til ikke å registrere seg» for det nylig innførte verneplikten. Etter at de ble løslatt fra fengselet, ble de arrestert på nytt – sammen med 248 andre – i de såkalte Palmerrazziaene under den første røde skremselen og til tross for at de var amerikanske statsborgere ble de deportert til Russland i desember 1919. Innledningsvis støttet Goldman den russiske oktoberrevolusjonen som brakte bolsjevikene til makten, Goldman endret mening i kjølvannet av Kronstadt-opprøret; hun fordømte Sovjetunionen for dens voldelige undertrykkelse av uavhengige stemmer. Hun forlot Sovjetunionen og ga i 1923 ut en bok om sine opplevelser, My Disillusionment in Russia. Mens hun bodde i England, Canada og Frankrike, skrev hun en selvbiografi kalt Living My Life. Den ble utgitt i to bind, i 1931 og 1935. Et sammendrag ble utgitt norsk som Anarkistiske erindringer i 1978.[13] I 1932 var hun også i Norge for å holde tale. Etter utbruddet av den spanske borgerkrigen reiste Goldman til Spania for å støtte den anarkistiske revolusjonen der. Hun døde i Toronto i Canada i 1940, 70 år gammel.[11]
I løpet av livet hennes ble Goldman fremmet som en frittenkende «opprørskvinne» av beundrere, og fordømt av kritikere som en talsmann for politisk motiverte drap og voldelig revolusjon.[14] Hennes forfatterskap og forelesninger strakte seg over et bredt spekter av problemstillinger, deriblant Henrik Ibsens drama, fengsler, ateisme, ytringsfrihet, militarisme, kapitalisme, ekteskap, fri kjærlighet og homofili. Selv om hun tok avstand fra førstebølge feminisme og dens innsats for kvinners stemmerett, utviklet hun nye måter å innlemme kjønnspolitikk i anarkismen. I ettertid har hun likevel blitt omtalt som grunnlegger av anarkistisk feminisme ved at hun koblet teorier om individet og kollektivet sammen og ga anarkismen et såkalt feministisk perspektiv.[10] Etter tiår med glemsel, fikk Goldman ikonisk status på 1970-tallet ved en gjenoppliving av interessen for livet hennes, da feministiske og anarkistiske forskere vekket folkelig interesse.[10]