orden av edderkoppdyr From Wikipedia, the free encyclopedia
Edderkopper (Araneae) (av dansk edder, «eiter», og kopp, «noe tykt, oppsvulmet»)[4] er en gruppe edderkoppdyr, som ved hjelp av spinnekjertler på bakkroppen produserer edderkoppsilke (spindelvev). Nøkkelen til deres suksess er kombinasjonen av evnen til å lage edderkoppsilke, og at de har gift, en giftklo ytterst på «kjevene». Ikke alle arter lager fangstnett, flere jakter fritt. Nesten alle er giftige, men bare 30 arter har gift som er dødelig for mennesker. Edderkopper finnes i alle verdensdeler og nær sagt alle steder på landjorden.
| Edderkopper | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Nomenklatur | |||
| Araneae Clerck, 1757 | |||
| Populærnavn | |||
| edderkopper[1] (kongro, «kopp») | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Edderkoppdyr | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | over 41 235[2] 624 i Norge[3] | ||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | alle verdensdeler | ||
| Inndelt i | |||
Læren om edderkopper kalles araknologi, selv om den ofte blir gruppert i det mer generelle området entomologi. Frykt eller redsel for edderkopper kalles araknofobi. Ingen av de norske artene er farlige på den måten at de er noen trussel mot mennesket, selv om bittet fra noen få arter kan gjøre merkbart vondt.
Hos edderkopper er kroppen tydelig todelt, med en «midje». De har åtte gangbein, samt to par følebein eller «munnføtter» (pedipalper) og et par «gripetenger» (chelicerer), hver med en klo (giftklo). De har vanligvis åtte øyne, mens noen har bare seks, eller færre. Hunnene er som regel større enn hannene, iblant meget større, men hos et mindretall arter f.eks. vannedderkoppen og noen hoppeedderkopper, er hannene omtrent like store eller større enn hunnene. Edderkoppene varierer i størrelse fra under én mm til over 25 cm (beinspenn).
I desember 2009 var det beskrevet (registrert) 41 253 ulike arter av edderkopper i verden, fordelt i 109 familier med til sammen 3 777 slekter[2]. Artstallet for edderkopper har økt jevn over tid. Det totale antallet arter er anslått til det doble, kanskje enda mer. Lite utforskede steder som tropisk regnskog kan romme en mengde ukjente arter. 624 arter er registrert naturlig forekommende i Norge[3].
Edderkoppene varierer i størrelse fra noen få millimeter, hos enkelte dvergedderkopper til over 25 cm (beinspenn), som hos verdens største edderkopp, fugleedderkoppen Theraphosa blondi, som kan bli opptil 170 gram, og har en levetid på 40 år. Den aller minste som er registrert er Patu digua fra Colombia, som er mindre enn 0,37 mm. Hanner er vanligvis mindre enn hunnene. Hos én art i gruppen Nephilidae, er hunnen i gjennomsnitt nesten 10 ganger så lang som hannen.
Kroppen er i likhet med andre edderkoppdyr, delt i to kroppsavsnitt (tagmata). Forkroppen (prosoma eller cephalothorax) består av hodet og brystet. Det andre kroppsavsnittet er bakkroppen (opisthosoma).
Forkroppens første segment mangler antenner og følere, som insekter har. Men det er ekstremiteter (utvekster) på de etterfølgende segmentene. Ett par chelicerer («gripetenger»), med én klo hver, finnes på hver side av munnåpningen. Et særtrekk ved edderkoppene er at chelicerene inneholder giftkjertler, som brukes for å lamme byttedyr. Det finnes noen meget få arter som mangler giftkjertler, men dette er en sekundær egenskap. Like ved chelicerene finnes ett par pedipalper som brukes som følere og blir noen ganger kalt «munnføtter». Pedipalpene har seks ledd og kan være ganske lange, slik at de hos enkelte arter lett kan forveksles med gangbein. Litt lenger bak på forkroppen finnes fire par med gangbein, hvert bein har syv ledd.
Bakkroppen er sekkformet og mangler bein. Det første segmentet på bakkroppen danner en tynn stilk («midje» eller petiolus) som forbinder bak- og forkroppen. Dette er et fellestrekk med amblypyger. De fire spinnevortene er imidlertid rudimenter etter ekstremitetene, og befinner seg parvis på det fjerde og femte bakkroppssegmentet.
Beina hos de fleste edderkopper, har tre klør, på det ytterste leddet. For edderkopper som spinner nett er det disse som brukes for å klatre i nettet. Klørne har små tenner (sagtannet). De artene som spinner nett produserer en slags «olje» fra både klør og huden like ved, for å unngå å sitte fast i sitt eget spinn, eller andres nett.[5]
Øynene er plassert både foran, på siden og oppe på hodet. De har ulik plassering hos de ulike delgruppene, måten disse er ordnet, avgjør hvor i systematikken edderkoppen er plassert. De fleste edderkopper har åtte øyne. Noen arter har bare seks øyne, eller færre, dette finnes fortrinnsvis hos haplogyne edderkopper. Det finnes også noen arter som er helt uten øyne. Hos noen kan ett eller flere par av øynene være bedre utviklet enn de andre. Tre par av øynene er såkalte sideøyne, som består av mange enkeltøyne med én felles linse. De er rester etter fasettøyne slik man for eksempel finner dem hos insekter. Hos edderkopper og amblypyger, er kun tre av de opprinnelig fem parene sideøye bevart. Det fjerde øyeparet er punktøyne eller medianøyne, disse er mye enklere bygde, likevel er de hos noen arter større enn sideøynene.
De fleste nattaktive (nettvevere) og de som baserer seg på snikangrep som krabbeedderkopper som bl.a. lever på blomster, de har vanligvis en beskjeden synssans. I stedet er disse edderkoppene ekstremt følsomme for vibrasjoner. Flere edderkopparter har et godt syn. Hoppeedderkopper skiller seg fra alle andre leddyr ved at de kan fokusere synet. De store øynene midt foran på hodet har muskler som kan flytte litt på netthinnen.
I motsetning til de fleste andre leddyr, har edderkopper ingen «muskler» i lemmene. For bevegelse bruker de «hydraulisk trykk» og pumper væske ut og inn. Edderkopper kan generere trykk opp til åtte ganger sitt hvilenivå for å utvide (bevege) beina. På grunn av dette kan en edderkopp med punktert forkropp ikke bevege beina, og beina hos døde edderkopper vil skrumpe sammen. Hoppeedderkopper kan hoppe opptil 50 ganger sin egen lengde ved å plutselig øke væsketrykket i tredje eller fjerde beinpar.
Sirkulasjonssystemet er åpent, som hos alle leddyr, med et langstrakt hjerte, en pulsåre, på ryggsiden i bakkroppen, som pumper kroppsvæsken (hemolymfen) framover i kroppen. Edderkopper har ikke et lukket blodåresystem som høyere dyr, blod og lymfevæske er ikke skilt fra hverandre slik som hos virveldyrene, men er blandet. Denne kroppsvæsken sirkulerer i hele kroppen.
Åndedrett hos edderkopper er basert på boklunger og/eller et indre luftrørsystem (trakéer), et nett av tynne rør, trakérør, som forsørger alle kroppens celler direkte med atmosfærens oksygen. Hos mygalomorfe edderkopper skjer denne gassutvekslingen ved hjelp av en boklunge eller «bokgjelle». Dette er et kammer (lunge) langt fremme på bakkroppen, med en spalteformet åpning. Inne i kammeret finnes flere tynne bladformede «blodfylte» skiver. Araneomorfe edderkopper bruker spirakler i tillegg, en pore i edderkoppens eksoskjelett, som fungerer som en åndedrettsåpningen. Edderkopper har bare én spirakle litt langt bak, på undersiden av bakkroppen. Den beskytter åpningen inn til trakésystemet. Spiraklen gjør det mulig for disse edderkoppene å ha et høyere stoffskifte og bedre væskekontroll. Dette er langt mer effektivt, og gjør at edderkoppen kan bevege seg hurtigere, samtidig som den benytter seg av aerob forbrenning (celleånding).
Nervesystemet består, i likhet med de andre leddyrene, av en marg nederst i buken, med nerveknuter (ganglion/ganglia). Hos edderkopper er alle nerveknutene sammenvokst i forkroppen. Dette er det mest sentraliserte nervesystemet hos leddyrene. Dette gjelder alle edderkopper, unntatt de i den mest primitive gruppen, Mesothelae.
Fordøyelsen skjer både utenfor kroppen og i tarmen, som er delt i soner, og ender i endetarmsåpningen. Ekskresjonen skjer ved hjelp av det malpighiske rør. Edderkopper tar til seg kun flytende føde. Mange sprøyter fordøyelsesvæske inn i byttedyret og lagre derfor byttet midlertidig.
Et særtrekk ved edderkoppenes anatomi er at hannenes paringsorganer ikke står i noen forbindelse med kjønnsåpningen. Hannens kjønnsåpning (gonopore) sitter på bakkroppen, mens pedipalpene (munnføttene) er utviklet som paringsorganer. De har blærer for oppbevaring av sperm og ulike organer for å komme fram til hunnens spermatheker (spermbeholdere). Disse organene kan bli svært innviklede, og siden de kan variere mye fra art til art er de viktige karakterer for å skille de ulike artene. Før paringen overfører hannen sperm fra kjønnsåpningen til palpeorganene. Hunnens kjønnsåpning sitter foran på undersiden av bakkroppen. Den er hos høyere utviklede edderkopper dekket av en plate, kalt epigyn, som også kan være ganske forskjellig mellom artene.
Ettersom hunn-edderkoppene er grådige rovdyr, og gjerne betydelig større enn hannene, er det forbundet med stor risiko for hannen å nærme seg en hunn. Det er vanlig at han utfører visse ritualer for å pasifisere hunnen, for eksempel ved å vifte med de kontrastrikt fargede pedipalpene og tromme på underlaget (hoppeedderkopper, Salticidae) eller ved å sette tråder i nettet i vibrasjon i et spesielt mønster (hjulspinnere, Araneidae). Hos enkelte går hannen så langt som til å binde hunnen fast med en silketråd under paringen. Likevel er det ikke uvanlig at paringsforsøket ender med at hannen blir spist, gruppen sorte enker (Latrodectus spp.) har fått navn på grunn av denne vanen. Det er ikke særlig uvanlig å finne edderkopp-hunner med en løsrevet hann-pedipalp hengende fast i kjønnsorganet.
Ettersom hunnen lagrer hannens sæd i et eget hulrom som står i forbindelse med den samme kanalen som eggene passerer på vei ut, blir ikke eggene befruktet før de legges, hvilket er hovedårsaken til at edderkopper aldri har utviklet seg til levendefødende. Når hunnen er befruktet, legger hun en klynge egg i en silkepose, kalt eggsekk. Dette skjer ofte ved at hun først spinner et «teppe» for eggene, senere spinner hun videre slik at det dannes en «pose» (eggsekk). Hos nettbyggende arter henges eggsekken gjerne opp i vegetasjonen, gjerne omgitt av et «telt» av silke, eller den kan gjemmes i et hulrom. Hunnen vil ofte forsvare eggsekken eller eggkokongen, selv mot så store trusler som et menneske. Jaktende edderkopper, som ulveedderkopper, bærer gjerne eggkokongen med seg festet under bakkroppen, som en lys pute. Hos disse rir gjerne ungene på morens rygg en stund etter at de er klekket.
Edderkopper har invadert det meste av landjorda fra tropisk regnskog og subtropisk ørken til høyfjellet og steder med Arktisk klima. De langt fleste lever på land, men noen lever i den marine strandsonen, og blir til og med regelmessig oversvømmet av saltvann, mens andre tilbringer mye tid i ferskvann. Enkelte dvergedderkopper er svært tolerante overfor kulde og er aktive også om vinteren, selv om temperaturen er under frysepunktet. De ulike artene har sine krav til habitat, fra soleksponerte tørre sanddyner til skyggefulle og fuktige steder.
De fleste er rovdyr, og spiller en viktig rolle i å regulere populasjoner av blant annet insekter. Noen svært få arter lever som «vegetarianere», slik som hoppeedderkoppen Bagheera kiplingi, som lever i symbiose med en art maur, den får over 90 prosent av sin føde fra planter i slekten Acacia.[6] De norske edderkoppene spiser hovedsakelig tovinger (fluer og mygg), men også andre mindre insekter. Noen større arter kan ta større dyr, blant annet enkelte rovedderkopper (Pisauridae) som kan ta små fisk og rumpetroll. De store artene kan ta små fugler, krypdyr og andre mindre dyr.
Krypdyr, fugler og enkelte vepser, særlig veivepser (Pompilidae) lever av edderkopper.
Utdypende artikler: Edderkoppnett og Edderkoppsilke
Mange edderkopper jakter ved å bygge nett hvor byttet setter seg fast. Disse nettene er laget av edderkoppsilke, som består av lange, tynne og svært sterke proteintråder. Trådene produseres av spinnekjertler forbindet med to par spinnevorter under, eller bak på edderkoppens bakkropp. Alle edderkopper produserer edderkoppsilke, selv om ikke alle bruker dem til å spinne avanserte fangstfeller med. Edderkoppsilken kan bli brukt som hjelp når edderkoppen skal klatre, som ankertråd eller sikkerhetsline, til å fôre huleganger med, til å spinne eggkokonger eller eggsekker, eller å pakke inn byttedyr og til mange andre formål.
Den sorte enke (Latrodectus mactans), fikk navnet fordi hunnen spiser hannen etter kjønnsakten. Den er amerikansk og finnes ikke naturlig i Norge, men det hender en sjelden gang at den blir innført sammen med importerte varer. I det sørlige Europa lever slektningen Latrodectus tredecimguttatus (kjent blant annet som malmignatte på fransk), som er minst like farlig som den amerikanske sorte enken.
De brasilianske vandreedderkoppene (Phoneutria) er blant verdens giftigste, og kan medføre døden for et menneske i løpet av 12–18 timer.
Fugleedderkopper er populære som kjæledyr. Disse edderkoppene har fått et ufortjent dårlig rykte, da man i tidligere tider mente at bitt fra taranteller var dødelige med mindre offeret kastet seg ut i en vill dans, tarantella, som skulle være et botemiddel mot bittet. Det er ikke beskrevet dødsfall som følge av giften fra tarantellbitt, men bittet gjør vondt, og kan fremkalle en reaksjon, omtrent som ved et stikk av en bie.
Hos summeedderkoppene (Anyphaenidae) kommer hannen i kontakt med hunnen ved å vibrere bakkroppen mot et blad. Den summende lyden den lager, er hørbar også for mennesker.
Heteropoda maxima fra Laos er verdens største edderkopp om man regner med beina, den kan bli opptil 30 centimeter mellom beina. Den tyngste er fugleedderkoppen Theraphosa blondi fra Sør-Amerika, som kan veie opptil 175 gram, men har litt kortere bein enn Heteropoda maxima.
Skogtrekantspinner (Hyptiotes paradoxus) finnes i Norge og er en av svært få edderkopper som mangler giftkjertler. Siden de ikke kan lamme byttet med gift, pakker de det raskt og svært tett inn i eddekoppsilke før de fortærer det.
Araknofobi er frykt eller redsel for edderkopper. Bare noen få av artene, og ingen av de norske, er så giftige at de utgjør en fare for mennesker, selv om bittet fra noen få arter kan gjøre merkbart vondt. Allikevel er frykt eller redsel for edderkopper ikke uvanlig. Noe av grunnen til denne redselen kan nok være at edderkopper trives på litt mørke og bortgjemte steder, og at flere arter trives i menneskeboliger. Undersøkelser har vist at nær 50 prosent av kvinner og om lag 10 prosent av menn har slik angst.[7] Bare 200 av de litt over 40 000 kjente artene er kjent for å ha et alvorlig potensielt dødelige bitt.[8] Imidlertid kan edderkoppbitt forårsake infeksjoner og anafylaktiske reaksjoner (allergisk reaksjon / allergi sjokk), og dette kan medføre både sterke smerter og alvorlig sykdom.
Kokte fugleedderkopper er regnet som en delikatesse, blant annet i Kambodsja,.[9] De fine hårene på kroppen fjernes først, disse hårene er svært irriterende om en får de på seg. De er en del av edderkoppens forsvarssystem.[10]
Edderkoppsilke er et av de sterkeste og elastiske stoffene man kjenner til, derfor søker forskere å kopiere dette materialet som edderkopper framstiller helt naturlig.[11] Materialet er lettere enn bomull, like sterke som nylon, men pr. vektenhet er den sterkere enn stål. Edderkoppsilken består av lange proteinmolekyler. Edderkopper bruker flere forskjellige typer edderkoppsilke, det gir tråder med ulike egenskaper, som grad av klebrighet. Det viser seg vanskelig å framstille edderkoppsilke kunstig, den lages inni edderkoppens kropp, hvor den er flytende, straks den kommer i kontakt med luft, herder den til edderkoppsilke. Vitenskapen forstår ennå ikke[12] prosessen fullt ut, og har ikke helt løst gåten. Målet er å utnytte dets egenskap på en rekke områder, som materiale i skuddsikre vester til festekabler for hengebro.[13][14]
Det er håp om at edderkopper kan bidra til å utvikle medisiner for å lindre en rekke lidelser, blant annet i forhold til Alzheimers sykdom[15], Arytmi[16], hjerneslag[17] og Erektil dysfunksjon[18]
Både edderkopper og spinnet er mye brukt som effekt i tegneserier, bilder og film, blant annet i historier og filmer som Spider-Man, Godzilla eller Shelob. Ikke unaturlig er det de store artene, som fugledderkopper, som er mye brukt, særlig i filmer. Mange av disse artene er i virkeligheten svært lite aggressive, nærmest «fredelige», samtidig som størrelsen er skremmende. Edderkoppspinn gir en skummel effekt eller det forteller at noe er urørt, at noe har stått slik lenge og er gammelt og forlatt. Noen av de filmene som er regnet for å være skummel er Arachnophobia fra 1990 av Frank Marshall, med Jeff Daniels. I 1955 kom Tarantula! av Jack Arnold med John Agar og Leo G. Carroll. I 2002 kom filmene Spider og Arac Attack.
Edderkopper finnes i myter og overtro, særlig som folkelige fortellinger. Men også i kristen tradisjon, gresk og romersk mytologi. I ikke-vestlige kulturer er edderkopper sett på av mange mennesker som skaperen noe som ga opphav til verden eller som en velgjører og for å ha gitt menneskene ilden. Edderkopper er symbol for det fortærende aspekt av den den store mor. Den står også for både lykke og hell, men også et varsel om en kommende ulykke. Den er også bilde på målrettet og tålmodig arbeid, med å spinne fangstnett og senere passivt vente på et eventuelt byttedyr.
Edderkoppens nett, trolig det sirkulære nettet til hjulspinneren, symboliserte hos kelterne det som holdt sammen alt liv. Mens det hos egyptere og grekere var et symbol på skjebnen, der hver tråd hadde «sin skjebne». I kristen tradisjon er en edderkopps nett et symbol på Satans garn, på fristelser og på det som er syndig.
Blant de best kjente historiene er en fra gresk mytologi, om den ypperste av veverskene, Arakhne. Hennes vevarbeider var av beste kvalitet, og hun ble beundret av alle. Ryktet om henne nådde til slutt gudinnen Athene, som ble fra seg av sjalusi. Hun kledde seg ut til en gammel kone og besøkte Arakhne. Arakhne var selvgod og mente hun var like så god som Athene og utfordret til en vevkonkurranse. Konkurransen ble vist aldri avgjort og det endte med at Athene ødela vevene til Arakhne og angrep henne. Hun ga Arakhne en sterk skyldfølelse for å ha utfordret gudinnen. Arakhne forsøkte å begå selvmord, men idet livet var nær ved å ebbe ut, fikk Athene samvittighetskvaler. Hun reddet henne fra å dø ved å forvandle Arakhne om til en edderkopp.
Edderkopper er predatore (rovdyr) og kan derfor regnes som nyttige i naturen. Særlig fordi de regulerer mengden av insekter, og dermed regulerer bestanden av eventuelle skadedyr på planter. Fra undersøkelser i Sveits er det beregnet at edderkopper setter til livs ca. 38 millioner smådyr hvert år, pr. hektar. Omregnet til vekt blir det ca. 150 kilo smådyr.[20]
Noen arter er truet eller sårbare og er oppført på en rødliste. I Norge er det oppført 95 edderkopper[21], som såkalte rødlistearter på Norsk rødliste for arter[22], en liste basert på nyeste kunnskap om arter i Norge. Dette utgjør omtrent en sjettedel av de norske artene.
Det er vanlige menneskelige aktiviteter som hus- og hyttebygging, anlegging av veier, industriområder og elveforbygninger som utgjør den alvorligste trusselen. I Norge er flere arter som er knyttet til gammel skog truet, enkelte har hatt en merkbar tilbakegang etter at skogbruket ble industrialisert. Området rundt Oslofjorden og kysten sørover til Sørlandet er under sterkt press, særlig mindre øyer, enkelte strandtyper, sanddynekomplekser og kystlyngheier er viktige, men sårbare habitater. Andre betydningsfulle habitater er åpne soleksponerte tørrenger, tørrbakker og lyngmark. Men rødlisteartene finnes også på enkelte særpregede myrer og våtmarker, særlig myrer i lavlandet. En annen sterkt truet habitattype er elvebredder, spesielt i Trøndelag, hvor noen av norges mest sjeldne edderkopparter lever.
Enkelte av de store fugleedderkoppene, særlig de store, fargerike eller sjeldne artene er ettertraktet. En god del av de artene som man kan få kjøpt som kjæledyr har ennå ikke blitt formelt beskrevet. For noen sjeldne arter utgjør kjæledyrhandelen en trussel, siden store mengder av de disse dyrene blir samlet inn. Den fargerike, mellomamerikanske slekten Brachypelma er derfor fredet og det er ikke lovlig å handle med viltfangede eksemplarer.
Edderkopper oppsto i den geologiske tidsperioden devon, og har således levd på jorda i nærmere 400 millioner år. Edderkopper finnes nær sagt i alle miljøer og noen har tilpasset seg et liv i ferskvann, mens noen lever helt i strandsonen og lar seg regelmessig oversvømme av saltvann.
Edderkoppenes søstergruppe er sannsynligvis amblypyger. Også svepeskorpioner er forholdsvis nært beslektet med edderkopper.
Slektskapsforholdene mellom edderkoppene er – gjengitt i hierarkisk skrivemåte – som følger:
Blant de tidligste studier av edderkopper i Norge er arbeidet til presten Hans Strøm, som allerede i 1765 publiserte beskrivelser av fire nye arter edderkopper. Zoologen Robert Collett publiserte den første norske oversikten i 1876–1877. Siden den gang har den samlede kunnskapen om norske edderkopper økt betydelig, mye takket være noen ildsjeler. Men allikevel må kunnskapsnivået betegnes som ufullstendig. I 2009 eller tidlligere opprettet Glenn Halvor Morka et norsk edderkoppforum på Internett[23] som skal ha gitt økt fokus på dyregruppen edderkopper, samt forenklet kommunikasjonen og utvekslingen av kunnskap. Fra mars 2010 til desember 2011 ble det, mye takket være dette forumet, registrert rundt 40 nye edderkopparter i Norge.[3] Per april 2023 er nettstedet parkert.
I Norge var det i november 2012, registrert 624 arter[3] som fordeler seg i 31 delgrupper (familier), hvorav matteveverne er den største og utgjør nær halvparten av alle artene. I tillegg til disse, er det dokumentert 6 arter som foreløpig har status som innførte[3].
Denne oversikten er satt opp alfabetisk på gruppens latinske navn og følger den norske sjekklisten[3].
.jpg)
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
