Dypbergart
From Wikipedia, the free encyclopedia
Dypbergarter eller plutonske bergarter dannes når magma trenger inn i eksisterende bergarter, krystalliserer og stivner nede i jordskorpen og danner inntrengninger, som batolitter, ganger, lagganger, lakkolitter og vulkanske plugger.[1][2]
Dypbergart er en av de tre hovedgruppene av magmatiske bergarter eller størkningsbergart, de andre er gangbergart, og dagbergart. En dypbergart dannes ved at magma størkner under jordoverflaten i store kammer, det kan ta titusener av år før all smeltemassen størkner. Hos dypbergartene har magmaet størknet nede i dypet (jordens indre) under høy temperatur og stort trykk. Avkjøling har skjedd langsomt over lang tid, derfor ligger krystallene i samme mønster (krystallstruktur) og de har omtrent samme størrelse. Krystallstrukturen er også velutviklet av samme grunn, og kløven er som regel god i alle retninger. Intrusjon er en av de to måtene dypbergarter kan oppstå på. Den andre er ekstrusjon ved et vulkanutbrudd. En intrusion er en ansamling av en inntrengende igneisk bergart dannet av magma som avkjøler og stivner i jordskorpen. I motsetning til dette består en ekstrusjon av ekstrusiv stein, dannet oppå jordoverflaten.
Eksempel på dypbergarter er gabbro, anortositt, peridotitt, og den meget vanlige granitt. Granitt har store mineralkorn, som skyldes at den har størknet så langsomt i dypet at krystallene har hatt tid til å vokse seg store. Dypbergartene er ofte grovkornete fordi de størkner sakte.
Den vanligste mineralogiske grupperingen av dypbergartene skjer ved Streckeisens klassifikasjonssystem (QAPF).[3] QAPF-diagrammet etter Streckeisen brukes særlig for fanerittiske dypbergarter, men også for intrusive gang- og vulkanske dagbergarter dersom det mineralogiske innholdet har blitt fastslått.