Douglas er en norsk film fra 1970 regissert av Pål Bang-Hansen. Den er en satire om livet til den overivrige etterretningsagenten Douglas, som var Rolv Wesenlunds første seriøse rolle.
| Douglas | |||
|---|---|---|---|
Generell informasjon | |||
| Genre | Filmkomedie | ||
| Utgivelsesår | 1970 | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Lengde | 90 min. | ||
| Språk | Norsk | ||
| Aldersgrense | 18 år | ||
Bak kamera | |||
| Regi | Pål Bang-Hansen[1]  | ||
| Manus | Haavard Haavardsholm, Pål Bang-Hansen[2] | ||
| Foto | Knut Gløersen | ||
Foran kamera | |||
| Medvirkende | Rolv Wesenlund, Tom Tellefsen, Per Christensen, Kjersti Døvigen | ||
Annen informasjon | |||
| Filmselskap | EMI Produksjon | ||
| Premiere(r) | 3. september 1970[3] | ||
Eksterne lenker | |||
| IMDb · Norsk Filmografi
| |||
Filmen handler om den hemmelige agenten Douglas. Med nøktern effektivitet vier han sitt liv til jobben. Douglas tror han arbeider for en god sak, slik at han regner seg som fritatt fra samfunnets alminnelige spilleregler. Douglas er sleip, småborgerlig og usympatisk, og tror at hans status som ansatt i etterretningspolitiet forsvarer overgrep mot andre mennesker.
Filmen er en kritikk av politiets etterretningstjeneste, og er løst basert på forfatteren Haavard Haavardsholms roman De skjulte tjenester fra 1968. Haavardsholm hadde vært journalist i Arbeiderbladet, og den kontroversielle boken handlet om at ansatte i etteretningstjenesten misbrukte rollen sin og bidro til å skape et overvåkingsamfunn. Boken innledes med et sitat fra høyesterettsadvokat J.C. Mellbye: «Dersom vi mener på alvor at vi skal forsvare oss, er vi nødt til å akseptere de skjulte tjenester».
I en diskusjon om filmen i 1970 uttalte Bang-Hansen at Douglas også skulle speile mentaliteten hos folk flest, slik den kommer til uttrykk i eksempelvis leserinnlegg i avisene, preget av fordommer mot «intellektuelle, kunstnere, degos og jøder, moralisme og mentalitet». Hovedpersonen Douglas’ skråsikre og småborgerlige vesen skulle representere disse holdningene, men Bang-Hansen mente at få av datidens anmeldere fanget opp poenget.[trenger referanse]
Bang-Hansen hadde sine tvil om å bruke Wesenlund i hovedrollen, da komponist og produsent Egil Monn-Iversen foreslo komikeren, men var ikke avvisende, ettersom han tidligere hadde benyttet seg av Wesenlund i kortfilmen How I became an art collector without really trying fra 1966, der hovedpersonen vandrer forvirret rundt i gatene med en kunstinstallasjon av Per Kleiva på slep, som han ikke aner hva han skal bruke til.
Parallelt med produksjonen skrev Bang Hansen Dager med Douglas, en dagbok der han formulerte tanker om arbeidet med filmen.[4] Boken gir et innblikk i norsk filmproduksjon på begynnelsen av 1970-tallet og hva Douglas betød for ham personlig.[5]
I dagboken reflekterer regissøren over hvorfor bruken av Kodak 4X, som gir bildet en skitten, grovkornet karakter, var optimalt for akkurat denne fortellingen.
I fortekstene til Week-End skriver Godard at filmen hans kunne vært funnet på søppelhaugen. Jeg tenker meg Douglas gravet frem fra dypet av en kjeller eller et hvelv. En film noen laget en gang for å skildre livet til en vanlig agent i sikkerhetspolitiet, en film som kanskje ble beslaglagt for nå å bli brakt fram i dagens lys. Støvete og jævlig, skitten og fæl ligger den der skjult under en tung stein. Filmen tåler neppe for mye av dagens lys.
Pål Bang-Hansen:Dager med "Douglas"
Anmeldelsene av filmen var for det meste positive.
Gunvor Gjessing i Aftenposten skrev: «Pål Bang-Hansens film, som er fritt laget efter Haavard Haavardsholms roman De skjulte tjenester, avromantiserer den hemmelige agent og gjør han direkte usympatisk. Douglas er et selvtilfreds, fordomsfullt menneske som tror han gjør en god jobb, og det nifse ved han er at han representerer en holdning som er sterkt utbredt: Det "normale" menneskes mistro mot alle som er litt annerledes. Hos Douglas er denne mentaliteten riktignok drevet ut i det ekstreme - med fatale følger, siden han får opptre ukontrollert. (...) Det spørs bare om filmen er provoserende nok. At den ikke handler om de skjulte tjenester i ett bestemt land, er i og for seg ingen innvending, men siden den heller ikke klargjør forbindelsen mellom Douglas og hans oppdragsgivere, lider den av en viss mangel på konkret forankring.»
Bjørn Granum skrev i Arbeiderbladet: «10,2 meter norsk synd har Statens Filmkontroll sakset, og det er ikke rart at regissøren er forbitret. Men det er jo 2487,8 meter igjen, og det er i grunnen synd at sex-innslagene har avledet oppmerksomheten fra resten av filmen, trass i den åpenbare berettigelse disse scenene har, og trass i den viktige prinsipielle side av saken. For det står nemlig fast at Pål Bang-Hansen har skapt en film han har all grunn til å være bekjent av - en film som bitvis når de helt store høyder og som hele veien er engasjerende og intelligent laget. (...) Rolv Wesenlund leverer et fantastisk spill som den småborgerlige, men farlige Douglas. Ikke en nyanse går tapt i skuespillerens tolkning, og den som til nå har ansett Wesenlund utelukkende for å være en begavet klovn må begynne å tro om igjen.»
Douglas er kjent for å være den første norske spillefilmen som ble sensurert av Statens filmkontroll. Ti meter film, tilsvarende om lag 22 sekunder, ble fjernet – hovedsakelig sexscener (såkalte obskøniteter). Bang-Hansen var klar over at det kunne skje, og ønsket spesifikt å la filmen gjennmomgå sensur – som en forlengelse av filmens tematiske diskusjon: «Filmen er gjort sterk for den konsekvente holdnings skyld. Statens filmkontroll er en del av «de skjulte tjenester». Enkeltmennesker er plukket ut for å bestemme hva vi andre skal ha lov å se, hvor grensen for ærbarhet og forståelse går. Vanligvis får ingen alminnelige kinogjengere vite hva som blir klippet eller hvor.»[trenger referanse]
Som en konsekvens av dette skapte filmen debatt, og regissøren ble invitert for å forsvare sine hensikter, i en debatt på Hordalaget i Oslo den 9. mars 1970. Bang-Hansen redegjorde for at Douglas var ment å være både «grisete og plump» – at han bevisst hadde gått inn for ikke å lage en «kunstnerisk» film. Han hevdet at det norske publikummet slett ikke ønsket seg seriøse filmer, og derfor burde få som fortjent; Douglas ble laget på trass, og skulle bli «Norges første grisefilm».[5]
Etter at filmen hadde blitt vist på kino i Norge, viste Sveriges Radio filmen usensurert på svensk TV.[6]
Sentrale roller
- Rolv Wesenlund – Agent Douglas
- Tom Tellefsen – Conrad
- Per Christensen – Berek
- Kjersti Døvigen – Kari
- Gunnar Olram – Ahrman
- Jan Tore Lunde – Morris
- Georg Richter – Miller
- Rolf Sand – Lektor Zellner
- Kjell Stormoen – Sigurd Hending
- Elna Kimmestad – Fru Hending
Mindre roller
- Ragnar Baartvedt – Kveldsnyhetsoppleser
- Kjetil Bang-Hansen – Garasjevakten
- Anne Marie Dale – Jenny Smith
- Lars Andreas Larssen
- Tore Nilsen – Dagsrevyleser
- Grete Nordrå – Fru Ahrman
- Erik Øksnes – Politimannen
- Henrik Scheele – Eddie Johnsen
- Eivind Solberg – Cato
- Anne-Karine Strøm – Eva Miller
- Tonje Strøm – Bibliotekdamen
- Kari Sundby – Tippi
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
