From Wikipedia, the free encyclopedia
Dionysia var en stor festival i Athen i antikkens Hellas som ble holdt årlig til ære for guden Dionysos hvor de sentrale hendelsene var teaterforestillinger med dramatiske tragedier og, fra 487 f.Kr., også komedier. Det var den nest viktigste religiøse festivalen etter Panathenaia som ble holdt årlig til ære for Athene, skytsgudinne for byen. Dionysia besto faktisk av to beslektede festivaler, en jordbruksfestival eller rural Dionysia og en by- eller urban Dionysia, og disse skjedde på ulike tidspunkter av året. De var også en vesentlig del i dionysiske mysterier.
Dionysia var først og opprinnelig en landlig, rural festival i Eleutherai i Attika (gresk: Διονύσια τὰ κατ' ἀγρούς, Dionysia ta kat' agrous), antagelig en feiring av kultivering av druer til vin. Det var antagelig også en meget gammel festival, kanskje heller ikke opprinnelig knyttet til vinguden Dionysos. Denne festivalen ble feiret i løpet av vinteren, i måneden poseideon som løselig sammenfaller med desember. Den sentrale hendelse var pompe (πομπή), prosesjonen hvor falloi (φαλλοί) ble fraktet av fallophoroi (φαλλοφόροι). Også deltagende i prosesjonen var kaneforoi (κανηφόροι, unge piker som bar kurver), obeliaforoi (ὀβελιαφόροι, som bar lange brød), skaphephoroi (σκαφηφόροι, som bar andre ofringer), hydriaforoi (ὑδριαφόροι, som bar krukker med vann), og askoforoi (ἀσκοφόροι, som bar krukker med vin).
Etter at prosesjonen var fullført var det konkurranser med dansing og synging, og kor (ledet av en choregos) som ville framføre dityramber (διθύραμβος, dithurambos, en antikk gresk jubelhymne framført som korsang). En del festivaler kan også ha omfattet andre former for dramatiske framføringer, muligens tragedier og komedier som hadde blitt produsert i den urbane Dionysia året før. Dette var mer vanlig i større byer som eksempelvis Pireus og Eleusis.
Ettersom de ulike byene i Attika holdt sine festivaler på ulike dager, var det mulig for tilskuerne å delta på mer enn en festival per sesong. Det var også en mulighet for borgere i Athen til reise utenfor byen om de ikke hadde muligheten resten av året. Det gjorde det også mulig for reisende selskaper med skuespillere å framføre i mer enn en by i løpet av festivaltiden.[1]
Dramatikeren Aristofanes, som skrev komedier, gjorde en parodi på rurale Dionysia i sitt stykke Akharnerne (oppført 425 f.Kr.).
Urbane Dionysia (Διονύσια τὰ ἐν Ἄστει, Dionysia ta en Astei, også kjent som «Store Dionysia», Διονύσια τὰ Μεγάλα, Dionysia ta Megala) var den urbane delen av festivalen, muligens etablert under tyranniet til Peisistratos på 500-tallet f.Kr. Denne festivalen ble holdt omtrent tre måneder etter den rurale festivalen, i løpet av måneden til Elaphebolion (Ἑλαφηϐολιών), noe som tilsvarte slutten av mars og begynnelsen av april. Grunnen var antagelig å feire at vinteren var over og innhøstingen av årets grøde. I henhold til tradisjonen ble festivalen etablert etter at Eleutherai, en by på grensen mellom Attika og Boiotia, hadde valgt å bli en del av Attika. Innbyggerne i denne byen brakte en statue av Dionysos til Athen, noe som i begynnelsen ble avvist av athenerne. Dionysos skal deretter ha straffet byens borgere med en pest som påvirket det mannlige kjønnsorgan, og det eneste kurerte denne ydmykelsen og fornedrelsen var å akseptere kulten til Dionysos. Dette ble minnet hvert eneste år i en prosesjon av borgere som fraktet en stor falloi, en kjempefallos.
Den urbane festivalen var en relativ ny oppfinnelse. Seremonien sammenfalt med omstendighetene til arkonten («embetsmannen») i Athen, framfor basileus («konge»), som de religiøse festene ble gitt til da arkontens posisjon ble opprettet på 600-tallet f.Kr.
Arkonten begynte forberedelsene for urbane Dionysia så snart han var valgt ved å utpeke sine to páredroi (πάρεδροι, «embetsmann», bokstavelig: «ved stolen») og ti epimelētai (ἐπιμεληταί, «verger») for å hjelpe til med organiseringen av festivalen. Den første dagen i Dionysia ble pompē («prakt», «prosesjon») holdt hvor borgerne, metoikene, og representanter fra Athens kolonier marsjert til Dionysos' teater ved den sørlige skråningen av Akropolis mens de bar en statue gjort av tømmer av Dionysos Eleuthereos, hvilket var eisagōgē (εἰσαγωγή, «introduksjonen»). Som med rurale Dionysia fraktet de også med seg en falloi, gjort av tømmer eller bronse og holdt høyt oppe med stolper, og trakk med seg en vogn som fraktet en enda større fallos. Andre bar kurver med brød, krukker med vann og vin, akkurat som med rurale Dionysia.
I løpet av det athenske rikets fremste tid på midten på 400-tallet f.Kr., ble ulike gaver og våpen som viste fram Athens styrke og kraft og fraktet med i prosesjonen. Inkludert var dessuten okser som var ment å bli ofret i teateret. De mest iøynefallende deltakerne i prosesjonen var korēgoí (χορηγοί, «sponsorer», bokstavelig: «korledere»), som var kledt i de mest kostbare og dekorerte klær. Etter pompē, ledet korēgoí deres kor i konkurranser i dityramber. Disse var særdeles konkurranseivrige, og de beste fløytespillere og de mest feirete poeter (som Simonides og Pindaros) tilbød sine fremste musikalske og lyriske tjenester. Etter disse konkurransene ble oksene ofret, og det ble holdt fest for alle borgerne i Athen. En annen prosesjon, kōmos (κῶμος), kom etterpå, og var mest sannsynlig et støyende opptog av fordrukne drikkelag som ravet gjennom gatene.
Den neste dagen annonserte dramatikerne titlene på de skuespill som skulle framføres, og dommerne ble valgt ved loddtrekning: proagōn (προαγών, «før-tevling»). Det er ukjent om hvor proagōn opprinnelig skjedde, men etter midten på 400-tallet f.Kr., ble det holdt i Perikles' Odeon ved foten av Akropolis. Proagōn ble også benyttet for å dele ut pris til kjente eller fortjenestefulle borgere, eller ofte også utlendinger som tjent Athen på best mulig vis i løpet av året. I løpet av Peloponneskrigen ble foreldreløse barn av de som hadde blitt drept i krigen også vist fram i en parade i Odeon, muligens for å hedre deres fedre. Proagōn kunne også bli benyttet for andre kunngjøringer av offentlig interesse, eksempelvis ble det i 406 f.Kr. meddelt at dramatikeren Evripides var død.
Etter pompē ble Dionysos' renset med ofringen av en okse. I henhold til tradisjonen ble den første tragedien framført ved Dionysia av forfatteren og skuespilleren Thespis [2] i 534 f.Kr. Hans belønning var etter sigende en geit, det vanlige symbolet for Dionysos, og denne "prisen" kan muligens antyde opprinnelsen til selve ordet tragedie, τραγῳδία (tragōidia, «episk spill, tragedie») som er avledet fra τράγος (tragos, «hanngeit») + ᾠδή (ōidē, «sang»), det vil si «geitesang».[3]
I løpet av 400-tallet f.Kr. ble fem dager av festivalen satt av for framføringer, skjønt forskerne er ikke enige om hva som ble presentert hver dag. Minst tre fulle dager ble satt av til tragedier, og hver av de tre skuespillforfatterne presenterte sine tre tragedier og et satyrspill de påfølgende dagene.[1] De fleste bevarte greske tragedier, inkludert de av Aiskhylos, Evripides og Sofokles ble framført ved Dionysos' teater. Arkonten, epimeletai og agonothetai (ἀγωνοθἐται, «dommerne») overvar forestillingene fra første rad.
De to gjenværende dagene av festivalen ble antagelig viet til dityrambiske kappestrider fram til 487/6 f.Kr. da komiske poeter ble offisielt sluppet til og gjorde seg berettiget til egne priser.[4] Hver av de fem komiske forfatterne presenterte et enkelt skuespill, unntatt under Peloponneskrigen da kun tre spill ble framført, skjønt det er ukjent om de ble framført uavbrutt i løpet av en dag, eller om det skjedde i løpet av hele festivalens fem dager. Fram til 449 f.Kr. ble kun dramatiske verker belønnet med priser, men etter denne tiden ble også skuespillerne berettiget for anerkjennelse. Det ble betraktet som en stor ære å vinne den komiske prisen ved Dionysia, til tross for forestillingen om at komedier var av underordnet betydning sammenlignet med tragediene. Festivalen Lenaia som ble holdt tidligere om året, hadde komedien på en mer framtredende plass og offisielt anerkjente komiske framføringer med priser allerede i 442 f.Kr.[1]
Storstilte framføringer av tragedier fortsatte uten avbrudd gjennom de første tre fjerdedelene av 300-tallet f.Kr. og en del forskere betrakter denne tiden som en fortsettelse av den klassiske perioden. Selv om det meste av verkene fra denne perioden er enten tapt eller glemt, er den betraktet som en hyllest til dramatikeren Evripides. Hans dramaer, sammen med andre forfattere fra 400-tallet, ble ofte satt opp på nytt i løpet av denne perioden. Minst et eldre stykke ble presentert hvert år ved den urbane Dionysia. Det har vært antydet at publikum kan ha foretrukket å se et eldre, velkjent stykke satt opp på nytt framfor å finansiere et nytt stykke av tvilsom eller ukjent kvalitet; eller alternativt at eldre stykker representerte en nostalgi for Athens ærefulle fortid fra tiden før ødeleggelsene under Peloponneskrigen. Uansett, nye skuespill fortsatte å bli skrevet og framført fram til 100-tallet f.Kr. da skriving nye verker, både komedier og tragedier, synes å ha tatt slutt. Etter dette tidspunktet fortsatte drama å bli produsert, men priser ble belønnet til rike produsenter og berømte skuespiller framfor dramaene til lenge døde dramatikere.[1]
Enda en prosesjon og feiring ble holdt den siste dagen da dommerne valgte og annonserte vinnerne av de framførte tragedier og komedier. De vinnende dramatikerne ble belønnet med en krans av eføy, et symbol på udødelighet, foruten også assosiert med Dionysos.[5]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
