Det nordtyske forbund

Det nordtyske forbund (Norddeutscher Bund) var en union av stater som eksisterte 1867–1871 mellom oppløsningen av Det tyske forbund og den tyske riksgrunnleggelse.^[1]

Norddeutscher Bund (tysk) Det nordtyske forbund
Konføderasjon
← 1866–1871 →
Forbundets flagg Våpen
Plasseringa til Det nordtyske forbund Den røde linjen markerer grensene for Det nordtyske forbund
Hovedstad	Berlin
Styreform	Konføderasjon av selvstendige monarkier
President
- 1866-1871	Vilhelm I
Forbundskansler
- 1866-1871	Otto von Bismarck
Lovgivende forsamling	Riksdagen
Historisk periode	1800-tallet
- Den østerriksk-prøyssiske krig	1866
- Det tyske forbund oppløst	16. april 1866
- Den fransk-prøyssiske krig	10. mai 1871
- Etablering av Det tyske keiserrike	18. januar 1871
I dag en del av	Danmark  Tyskland  Litauen  Polen  Russland

Artikkelen inngår i serien om Tysklands historie
Epoker
Frankerne Det tysk-romerske rike (962–1806) Tyskland under Napoleonskrigene (1806–1814) Restaurasjon og revolusjon (1814–1871) Det tyske keiserrike (1871–1918) Weimarrepublikken (1918–1933) Det tredje rike (1933–1945) Et delt Tyskland (1945–1990) Tysklands gjenforening (rundt 1990) Etter gjenforeningen (siden 1990) Det tyske demokratiets pionerer

Etablering

Under Den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 annekterte Preussen alle områder nord for elven Main som hadde vært under kontroll av deres motstandere, blant annet Hannover og Schleswig-Holstein,^[2] med unntak av Sachsen, Hessen-Darmstadt, Sachsen-Meiningen og Reuss eldre linje. Også de nordlige delen av Bayern ble heller ikke berørt. For å sikre fremtidig støtte fra Østerrike, sørget Bismarck for at det ble sluttet en moderat fredsavtale.^[3]

Prøyssisk dominans

En felles funksjon var postvesen Preussen hadde 80 % av den totale befolkningen[4] og var den dominerende enheten.[2] Seieren mot Østerrike og dens allierte styrket Bismarcks innenrikspolitiske stilling,[3] og de nasjonalliberale innen Preussen ga da opp sin opposisjon mot Bismarck og gikk over til å støtte ham i håp om å få til en tysk samling og etablere en sterk og liberal stat.[2] Det nordtyske forbund var først og fremst en handelsunion, og sementerte prøyssisk kontroll over de 22 statene i Nord-Tyskland,[5] nord for Mainlinjen.[1] Gjennom tollunionen ble denne kontrollen utvidet sydover.[6] Den prøyssiske dominansen ble også formalisert gjennom landets representasjonen i forbundets politiske organer, nedfelt i forbundets forfatning.

Forfatningen

Fra det konstituerende møtet i forbundets Riksdag, 24. februar 1867 Orlogsflagg Det nordtyske forbund Konstituerende Riksdag Det ble 12. februar 1867 gjennomført et valg til en konstituerende Riksdag som skulle utarbeide og vedta en ny forfatning. Denne Riksdagen ble åpnet 24. februar i Berlin av den prøyssiske kongen Vilhelm I. Den nye konstitusjonen Den nye forfatningen (Norddeutsche Bundesverfassung) ble vedtatt 16. april, kunngjort 24. juni og satt i kraft fra 1. juli. Allmenn stemmerett Denne innebar en større endring i forhold til tidligere, da Riksdagen ble valgt gjennom alminnelig stemmerett.[3] Dette var fra Bismarcks side både en innrømmelse overfor de demokratiske strømningen i samtiden, men også et forsøk på å sikre seg støtte fra landarbeiderne mot den liberale borgerlige opposisjon.[3] Maktfordeling Den prøyssiske kongen var den konstitusjonelle lederen, mens det utøvende makten lå hos en forbundskansler («Bundeskanzler»), som i hele forbundets levetid var Otto von Bismarck. Medlemsstatene var representert i forbundsrådet («Bevollmächtigte zum Bundesrat»), som ble dominert av Preussen gjennom deres 17 stemmer av totalt 43, og Preussen hadde gjennom dette vetorett.[7] Forbundsrådet utgjorde sammen med den folkevalgte Riksdagen den lovgivende og bevilgende myndighet. Betydning Denne var i hovedsak identisk med den forfatningen som ble tatt i bruk for keiserriket fra 16. april 1871. Denne forfatningen utgjorde slik en basis for det senere moderne Tyskland.[1]

Avvikling

Utdypende artikkel: Tysklands samling

Det nordtyske forbund ble under Tysklands samling avløst av Det tyske keiserrike etter forbundets seier i Den fransk-prøyssiske krig.^[1] Dette skjedde ved at Kongeriket Bayern, Kongeriket Württemberg, Storhertugdømmet Baden sammen med de delene Storhertugdømmet Hessen som ikke hadde sluttet seg til forbundet, gikk sammen med statene i forbundet og dannet Det tyske keiserrike.

Vilhelm I ble som prøyssiske konge keiser med tittelen tysk keiser, og ikke keiser av Tyskland, siden Østerrike ikke var med i denne lilletyske løsning.

Referanser

1. Den Store Danske
2. «Tyskland – splittelse og samling 1848–70, Store norske leksikon». Arkivert fra originalen 10. juni 2011. Besøkt 18. august 2011.
3. Bismarck, Store norske leksikon
4. Hajo Holborn: A History of Modern Germany, 1840–1945 (1969) sidene 194-99
5. Holborn: A History of Modern Germany, 1840–1945 sidene 201–202
6. Dagsavisen, nye meninger^{[død lenke]}, 16. november 2010, besøkt 18. august 2011
7. Peter Häberle: Jahrbuch des öffentlichen Rechts der Gegenwart: das öffentliche Recht der Gegenwart, Neue Folge, bind 53, Mohr Siebeck, Tübingen 2005, ISBN 3-16-148622-6, S. 226, 233 f. Fn 126.