From Wikipedia, the free encyclopedia
Det hebraiske alfabetet (hebraisk: אָלֶף־בֵּית עִבְרִי, Alefbet ivri),[1] kjent på forskjellige måter av lærde som Ktav Ashuri, «jødisk skrift», «kvadratisk skrift» og «blokkskrift», er en form av den semittiske skriften og brukes i dag av dem som snakker språkene hebraisk, jødisk-arameisk, jødearabisk, djudíospanjol (ladino), jiddisch med flere. Skriften leses fra høyre mot venstre. Det en abjad-skrift,[2] det vil si en konsonantskrift, et skriftsystem hvor hver bokstav står for en konsonant og hvor vokalene fremgår av sammenhengen. Skriften benyttes for å skrive hebraiske, men også andre jødiske språk, spesielt jiddisk, jødespansk (ladino), jødisk-arabisk og jødisk-persisk . I moderne hebraisk blir vokaler i økende grad introdusert. Det brukes også uformelt i Israel for å skrive levantinsk arabisk, spesielt blant drusere.[3][4][5] Det er en avlegger av det keiserlige arameiske alfabetet, som blomstret under det akamenidiske riket og som selv stammer fra det fønikiske alfabetet.
Det hebraiske alfabetet | |||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Det hebraiske alfabetet | |||||||||||||
א | ב | ג | ד | ה | ו | ז | |||||||
ח | ט | י | כ | ל | מ | נ | |||||||
ס | ע | פ | צ | ק | ר | ש | |||||||
ת | |||||||||||||
Form i slutten av ord | |||||||||||||
ך | ם | ן | ף | ץ |
Alfabetet er en form av den semittiske skriften, som i gammel tid ble brukt av flere folk i Midtøsten. Den semittiske skriften er en av de eldste skrifttyper i verden. Funn fra Kanaan som kanskje går helt tilbake til 1600-tallet f.Kr. viser en tidlig form for skriftstegn. Man har gjettet på at det var noen mennesker på Sinaihalvøya som opprinnelig fant opp alfabetet. Etter formen å dømme er det sannsynlig at bokstavene er hentet fra noen av tegnene i det hieroglyfiske skriftsystemet til oldtidens Egypt.
De kanaanittiske dialektene var stort sett umulig å skille før rundt 1000 f.Kr.[6] Et eksempel på beslektede tidlige semittiske inskripsjoner fra området inkluderer Gezer-kalenderen fra 900-tallet f.Kr. som forskere er delt over om språket er hebraisk eller fønikisk og om skriften er urkanaaneisk eller urhebraisk.[7][8][9][10]
Historisk sett har det vært benyttet to adskilte abjad-skript blitt brukt til å skrive hebraisk. Den opprinnelige, gamle hebraiske skriften, kjent som det urhebraiske alfabetet, er stort sett bevart i en variant som det samaritanske alfabetet. Det nåværende «jødiske skrift» eller «kvadratiske skrift», tvert imot, er en stilisert form av det arameiske alfabetet og ble teknisk kjent av jødiske vismenn som Ktav Ashuri (bokstavelig «assyrisk skrift»), ettersom dets opprinnelse ble ansett å være fra Assyria.[11]
Alfabetet gjennomgikk mange forandringer. På et tidspunkt ble noen av bokstavene tatt opp av grekerne da de oppfant sitt alfabet. De typiske moderne hebraiske bokstavene har en særegen tykk form og skiller seg ganske meget fra tidligere former. Det samaritanske alfabetet er en særegen type hvor bokstavene minner mer om eldre former, men er tykkere. I dag brukes også en form for penneskrift, hebraisk kursiv, som har tynne bokstaver.
Den semittiske skriften gav opphav til det greske alfabetet, som igjen gav opphav til det etruskiske alfabetet, det latinske alfabetet, runene og det kyrilliske alfabetet. Den semittiske skriften gav også opphav til en type skrift som ble brukt av nabateerne, og denne gav igjen opphav til arabisk skrift. Dessuten gav den opphav til Brahmi-skriften i India som igjen gav opphav til forskjellige indiske skriftsystemer. Dermed er den semittiske skriften stamformen til mange av de viktigste skriftspråkene i verden, både nå og i tidligere tider.
Alfabetet har 22 bokstaver. På 700-tallet f.Kr. ble disse bokstavene betraktet som konsonanter. Senere ble bokstavene א ו י ה tatt i bruk som halvvokaler (latinsk: matres lectionis). De kan fungere både som konsonanter og vokaler. Disse alene skrevne vokaler virker alltid som naturlange vokaler på grunn av naturlig kontraksjon. På hebraisk har man også en type vokaler som kalles for defektivt skrevne vokaler. Disse vokaler ble tatt i bruk på 400-tallet da halvvokalene viste seg ikke å være tilstrekkelig. De blir tatt i bruk som tegn over, under og midt i bokstavene. Fem av bokstavene har to forskjellige former, hvorav den ene brukes i begynnelsen og inni et ord, mens den andre brukes i slutten av ord. Noen av bokstavene kan uttales både på en hard (eksplosiv) og bløt (frikativ) måte. Bokstavene ב ג ד כ פ ת (b/v, g, d, k/ch, p, t) angir alltid en eksplosiv uttale i begynnelse av ord.
Noen bokstaver (כ מ נ פ צ) har en annen form på slutten av ord (henholdsvis ך ם ן ף ץ).
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.