Nabateere

Nabateere (arabisk: الأنباط‎, al-ʾAnbāṭ; sammenlign med greske Ναβαταῖος, latin: Nabataeus) var et førislamsk arabisk^[1][2][3][4] folk som var bosatt i det nordlige Arabia og det sørlige Levanten. Deres bosetning med den antatte hovedstaden Raqmu, nå kjent som Petra,^[1] ga navnet Nabatene til grenselandet mellom Arabia og Syria, fra elven Eufrat og til Rødehavet. De kontrollerte et løst handelsnettverk som var sentrert rundt en rekke av oaser som de kontrollerte, og hvor jordbruk ble drevet på begrensede områder og langs rutene som knyttet dem sammen. De hadde ingen faste eller nøyaktige grenser i den omliggende ørkenen. Etter å ha opprettholdt territorial uavhengighet fra de etablerte seg som et folk på 300-tallet f.Kr., ble de erobret av den romerske keiser Trajan i 106 e.Kr. og deres land ble annektert av Romerriket. Nabateernes individuelle kultur, blant annet med sin karakteristiske pottemalte keramikk, ble absorbert inn i den større gresk-romerske kulturen. Nabateerne konverterte senere til kristendommen under den bysantinske epoken. Forfatteren Jane Taylor beskrev dem som «et av de mest begavede folk i den antikke verden.»^[5]

Kart over det nabateiske kongerike på 100-tallet e.Kr. før det ble den romerske provins Arabia Petraea.

Al-Khazneh i den nabateiske hovedstaden Petra, Jordan.

Nabateernes handelsveier

Opprinnelse

Ad Deir i Petra.

Avdat, Israel

Nabateerne var en av flere nomadiske strammer som streifet rundt i den arabiske ørken, forflyttet seg med sine tamdyr til hvor det var beite og vann.^[5] Selv om nabateerne opprinnelig tilhørte den aramiske kulturen har moderne forskning avvist teorier om at de hadde aramiske røtter. Isteden har historiske, religiøse og lingvistiske bevis identifisert dem som en nordarabisk stamme.^[6]

Den nøyaktige opprinnelsen til den særskilte stammen av arabiske nomader har forblitt usikker. En hypotese har lokalisert deres opprinnelige hjemland i dagens Jemen, helt sørvest på den arabiske halvøy; imidlertid har deres guddommer, språk og skriftspråk lite til felles med det sørlige Arabia. En annen hypotese er at de opprinnelig kom fra østkysten av halvøya.^[5] Forskeren Michele Murray har foreslått at de kom fra området Hedsjas på den arabiske vestkysten, og begrunnet dette med at de deler mange guddommer med oldtidskulturen her.^[7] Rotordkonsonanten nbtw i stammens navn er funnet i mange tidlige semittiske språk i Hedsjas.^[5]

Likheter mellom sen nabateisk arabisk dialekt og de som eksisterte i Mesopotamia under det nyassyriske rike i de siste århundrene f.Kr., og det faktum at assyrerne omtalte en folkegruppe ved navn Nabatu som et av flere fiendtlige arabiske stammer i regionen, antyder en forbindelse mellom de to.^[5] Nabateerne kan ha hatt en opprinnelse derfra og migrert vestover mellom 500- og 300-tallet f.Kr. og inn i nordvestlige Arabia og hovedsakelig det området som i dag er Jordan.^[8] Assyrerne kjente dem som allierte av kedarittene, et arabisk stammeforbund i oldtiden vest i Arabia,^[9] men lite har blitt nedtegnet fra nabateernes eldste historie. Greske og romerske skribenter betegnet dem kun som «arabere».^[8]

Senere legendariske og ahistoriske tilskrivelser hevdet at Nebajot, en av figurene i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet, og omtalt som en av sønnene Ismael, igjen sønn av den jødiske patriarken Abraham.^[10] Denne tilskrivelsen er diskutabel ettersom det hevdes Abrahams umiddelbare etterkommere grunnla mange av kongerikene i områdene rundt oldtidens Israel. Også den jødiske historikeren Josefus på 100-tallet e.Kr. videreformidlet denne ahistoriske forbindelsen.^[11]

Assyrerne annekterte Israel og underla seg Ammon, Moab, Judea, og Edom som vasallstater. Senere, etter babylonerne hadde tatt makten i det østlige riket, ble vasallstatene omgjort til provinser: Judea i 587 f.Kr., Ammon og Moab i 582 f.Kr., mens Edom ble erobret i 553 f.Kr. av kong Nabonidus. Han fortsatte videre sørover til den arabiske byen Tayma og bortenfor, til sist nådde han Yatrib (dagens Medina).^[12] Jødenes babylonske fangenskap i 586 f.Kr. skapte et maktvakum i som det synes som om nabateerne utnyttet på denne tiden ved innvandret i det som hadde vært Edom mens edomittene ble presset videre til sørlige Judea.^[12] Nabateisk inskripsjoner begynte å opptre i edomittisk område. Den greske historikeren Herodotos forteller at den persiske kong Kambyses ikke underkastet «araberne» da han angrep Egypt i 525 f.Kr., men inngikk en allianse hvor deres høvding om å sende forsyninger til den persiske hæren.^[13] Alliansen var kortvarig da Kambyses’ etterfølger Dareios den store omtaler araberne som undersåtter i Behistuninnskriftene, som var fullførte i 521/520 f.Kr. Det er ingen indikasjoner på at araberne var lojale for denne eller senere perserkonger.^[12]

Aleksander den store hadde erobret Perserriket mellom 335 og 323 f.Kr., og de første helt sikre referansene til nabateerne er datert til 312/311 f.Kr. da de ble angrepet ved Sela eller kanskje ved Petra uten suksess av Athenaios, en hærfører under en av Aleksanders etterfølgere, Antigonos I Monofthalmos, i løpet av den tredje av diadokenes kriger (314–311 f.Kr.). Nabateerne var ved dette tidspunkt blitt en makt å forholde seg til og hadde utstrakte kontakter via sitt handelsnettverk. I henhold til den greske historikeren Diodorus Siculus var Antigonos’ forsøk antagelig forbundet med at han forsøkte å erobre Egypt og det er mulig at nabateerne hadde inngått en form for allianse med egypterne i kampen mot en felles fiende.^[14] En gang på 200-tallet f.Kr. omtalte den greske historikeren Hieronymos av Kardia nabateerne og deres skikker i en rapport om et slag.^[15]

I de påfølgende århundrene var det flere skribenter som refererte til nabateerne, således antyder at de ble økende fastboende og integrert i den større verden rundt dem. Eksempelvis beskrev Første Makkabeerbok^[16] hvordan den jødiske lederen Jonatan Apphus kunne i 160 f.Kr. søke hjelp fra en gruppe allierte nabateerne.^[17] Gradvis økte nabateerne sine landområder, hovedsakelig grunnet at Selevkideriket smuldret hen. Deres ekspansjon var således lik de hasmonske Judea, og da nabateerne fikk et eget kongerike, det nabateiske kongerike, var de tidvis allierte med sitt jødiske naborike, men oftere var de i konflikt om de ressursene som lå nærmest inntil deres egne landområder.^[1]

Kultur

De mange eksemplene med innrisninger og inskripsjoner — hovedsakelig navn og hilsninger — bevitner området for nabateernes kultur. Den strakte seg så langt nord som nordenden av Dødehavet og bevitner om utstrakt lese- og skrivekyndighet, men med unntak av noen få brev^[18], har ingen former for nabateisk litteratur overleved, heller ikke var noe bemerket i antikken.^[19][20][21] Onomastiske analyser har antydet^[22] at nabateisk kultur kan hatt tallrike påvirkninger. Antikke referanser til nabateerne begynte med Diodorus Siculus; de antyder at nabateernes handelsruter og opprinnelsen til deres varer ble betraktet som handelshemmeligheter, og skjult i fortellinger som skulle forstyrre utenforståendes forståelse. Diodorus Siculus (bok II) beskrev dem som en sterk stamme med rundt 10 000 krigere, framstående blant nomadene i Arabia, unngikk landbruk, faste hus og bruk av vin, men la til at tamdyrdrift som en lønnsom handel med havnene med røkelse, myrra og krydder fra Arabia Felix (det vil si Jemen), foruten også handel med Egypt i asfalt fra Dødehavet. Deres golde og skrinne land var deres beste beskyttelse da deres flaskeformede cisterner (vannbeholdere) for å samle regnvann som de gravde ut i berget eller bakken, ble omsorgsfullt skjult fra angripere.^[23]

Religion

Dushara, steinbyste funnet i sørlige Syria.

Ørn på gravfasade, tolket som Dusharas vokter mot inntrengere.

Nabateernes religion er en form for arabisk polyteisme. De dyrket sine guder ved templer, høye steder og betyler (latin: baetylus, fra semtisk bet el, «guds hus»), særskilte hellige steiner.^[24] De var hovedsakelig anikonistiske (dyrkelse av symboler framfor avbildninger av en guddom, jf. Bildeforbudet i Det gamle testamentet) og foretrakk å dekorere deres hellige steder med geometrisk design. Mye kunnskap om nabateernes graver og gravgods har gått tapt grunnet omfattende gravplyndringer i århundrenes løp.

De holdt hellig en bred rekke med lokale guder. De guddommene som ble dyrket ved Petra var først og fremst Dushara (gresk: Δουσάρης, Dousáres; latin: Dusares), og Al-Uzza, i henhold til arabisk mytologi den ene av de tre fremste gudinnene som ble dyrket i det før-islamske Arabia. Førstnevnte assosierte grekerne med Zevs ved at han var nabateernes fremste mannlige gud og ble den offisielle gud med særskilt kongelig beskyttelse under det nabateisk kongerike.^[25] Hans offisielle posisjon er reflektert i tallrike inskripsjoner som oversetter ham som «Vår herres gud»; herre er kongen.^[26] Navnet Dushara er fra arabiske Dhu ash-Shara (arabisk: ذو الشرى‎, Dhū ʾl-Šarā), i antagelig betydning «Den fra Shara» og hvor Shara var en fjellkjede sørøst for Petra.^[25] Fra nabateernes perspektiv fra Dushara ikke bare knyttet til fjellet, men antagelig som en himmelgud (skjønt en teori har knyttet ham til skogene som gir en annen oppfattelse av guddommen).^[27] Ørnen var en av guddommens symboler.^[28] Det var omfattende benyttet i Hegra som en kilde for beskyttelse av gravene mot gravplyndring.^[29]

En nabateisk inskripsjon fra Hegra (Madain Saleh) har gitt en forståelse av den kosmiske funksjonen til Dushara: «Han som skiller natt og dag», noe som antyder at han var forbundet med solen, eller med planeten Merkur, som en annen arabisk guddom, Ruda, var identifisert med.^[26] «Hans trone» var jevnlig nevnt i inskripsjoner, bestemte tolkninger av teksten betrakter det som en referanse for Dusharas hustru, gudinnen Harisha. Hun var formodentlig en solguddom.^[30]

Selv om romerne annekterte det nabateisk kongerike, hadde Dushara fortsatt en viktig rolle til tross for at han mistet sitt kongelige privilegium. Det fremste vitnemål til gudens status etter at kongeriket falt var på tusenårsjubileumet til Roma hvor Dushara ble feiret i Bosra (helt sør i dagens Syria) hvor det ble preget mynter i hans navn som ble kalt for Actia Dusaria, noe som knyttet guden med Augustus’ seier i slaget ved Actium. Han ble æret i sitt arabiske navn med et gresk mønster og i et styre av en arabisk hersker.^[26]

Nabateerne pleide vanligvis å representere sine guder som ubestemmelig søyler eller steinblokker. Deres mest vanlige monument for gudene, vanligvis kalt for «gudsblokker», involverte å kappe av hele toppen av en høyde eller klippefasade for å bare etterlate en blokk bak. Imidlertid ble nabateerne så påvirket av andre kulturer, i særdeleshet gresk-romerske, at også deres guder ble antropomorfiske og representert med menneskelige trekk. Under det nabateisk kongerike ble Dushara representert både som betyl og i statueform.^[31] Det innebar også at nabateernes guder ble likestilte med den gresk-romerske gudeverden, og Dushara ble tidvis forstått som en variant av Dionysos.^[31] Det skjedde et gradvis skifte etter romersk overherredømme. Gudene Helios og Eros ble funnet i nabateernes templer, og det var graver som istedenfor å omtale nabateisk guder, nevnte gresk-romerske guder.^[31]

Språk

Nabateerne snakket en form for arabisk, men for deres inskripsjoner benyttet de arameisk sterkt påvirket av arabiske former og ord, som vist i tallrike nabateisk inskripsjoner som reflekterte den lokale dialekten til nabateerne.^[32] Som uttrykksmiddel og felles forståelig kommunikasjon med Midtøstens etniske grupper støttet nabateerne seg, som deres naboer, på arameisk som bro mellom ulike samfunn i regionen.^[26] Av den grunn ble arameisk for handel og i offisiell hensikt over deres poliske sfære.^[33] Det nabateiske alfabetet utviklet seg ut av det arameiske alfabetet, skjønt det benyttet en særskilt kursiv skrift fra hvor det arabiske alfabetet utviklet seg. Det er ulike faglige meninger om utviklingen av arabisk skrift. Forskeren Jean Starcky betraktet lakhmidernes syriske skrift som en sannsynlig kandidat,^[34] men John F. Healey slår fast at «den nabateiske opprinnelsen til arabisk skrift er etter hvert blitt bort imot universalt akseptert».^[31]

Mens det vesentlige skrivespråket til nabateerne var arameisk, var fellesspråket, lingua franca, på denne tiden arabisk.^[35] I bevarte nabateisk dokumenter er arameisk juridiske begreper fulgt av deres tilsvarende på arabisk. Det antyder at nabateerne benyttet arabisk i deres juridiske forhold, men nedtegnet dem i arameisk.^[36]

Landbruk

Levning av nabateisk cisterne nord for Makhtesh Ramon, Negevørkenen, sørlige Israel.

Selv om det ikke er så tørt som for øyeblikket, er det området som nabateerne bodde på svært tørt og var preget av ørkenklima, noe som krevde særskilte landbruksteknikker. En var streke opp et landområde til en grunn trakt og plante et enkelt frukttre i midten. Før «regnsesongen», som gjerne kunne bestå av kun en eller to hendelser med nedbør, ble området rundt treet brutt opp. Når regnet kom, ville alt vannet som ble samlet i trakten flyte ned mot frukttreet og synke ned i bakken. Bakken som var i stor grad av jordarten løss ville forsegle den når den ble våt og beholde vannet.

På midten av 1950-tallet satte en forskninggruppe, ledet av Michael Evenari, opp en forskningsstasjon i nærheten av Avdat, som er ruinene av nabateisk oldtidsby i Negevørkenen.^[37] Det var den viktigste byen røkelseveien etter Petra mellom 100-tallet f.Kr. og 600-tallet e.Kr. Den var en sesongmessig leir for nabateisk karavaner som reiste langs veien Petra og Gaza.^[38] Evenari og hans forskningsgruppe fokuserte på relevansen av håndteringen av overflateavrenning for å forklare mekanismene bak oldtidens landbruksteknikker, slik som terrasserte wadier (tørre elveleier i ørken), kanaler/trakter for å samle overflatevann, og det gåtefulle fenomenet Tuleilat el-Anab, arabisk som kan oversettes som «druehaug» eller «vingårdtue»,^[39] og som betegner et system som er antatt å forbedre effektiviteten av overflateavrenning (som omtalt over).^[40][41] Evenari viste at oppsamling av overflateavrenning fra nedbør, viste at konsentrert vann fra et område som er fem ganger større enn området hvor vannet faktisk dreneres. Evenaris forskning viste hvordan nabateisk kultur var i stand til å forsyne tusenvis innbyggere i et omtrentlig tilsvarende tørt klima som i dag og med effektiv vanninnsamling at det var mulig å få planter til å vokse.^[37][42]

Det nabateiske kongerike

Tempelet i Avdat i Negevørkenen, bygget av nabateerne for å feire sin kong Obodas I og hans serier mot hasmonerne og Selevkideriket.

Det nabateiske kongerike (arabisk: المملكة النبطية‎), også kalt for Nabatea, var en politisk stat under antikken. Landet kontrollerte det meste av handelsrutene i regionen, samlet seg store rikdommer som gjorde deres naboer sjalu og fiendtlige. Kongeriket strakte seg sørover langs kysten av Rødehavet til Hedsjasørkenen og så langt nord som til Damaskus, som det kontrollerte i en kort periode, 85–71 f.Kr. Kongeriket forble uavhengig fra 300-tallet og fram til det ble underlaget av Romerriket i 106 e.Kr.^[43] som romerne omdøpte til Arabia Petraea.^[44] I løpet av slutten av 300-tallet f.Kr. hadde nabateerne underlagt seg eller kontrollerte nordlige Hedsjas, Edom, og Negevørkenen ut til Middelhavet, sammen med noen øyer og en strekning med lang langs kysten av Rødehavet.^[45] Aretas I er den første kjente kongen av det nabateiske kongerike. Hans navn står på den eldste nabateiske inskripsjonen som er datert 168 f.Kr. og funnet i Elusa (eventuelt Hatutsa) i Negevørkenen.^[45] Petra ble bygget og vokste raskt i løpet av 100-tallet f.Kr. og fikk en befolkning som er beregnet til rundt 20 000 innbyggere.^[46] De begynte å prege mynter i samme århundre.^[45]

Det nabateiske kongerike hadde et vennskapelig forhold til det jødiske naboriket Judea, styrt av det hasmoneiske dynasti. De ble allierte i kampen mot mot det greske Selevkideriket lenger nord. Da trusselen i nord ble mindre ble nabateerne rivaler med hasmonerne. Et viktig element i uroen fikk den romerske hærføreren Pompeius til å blande seg inn i Judeas affærer. I henhold til historikeren Paul Johnson var det mange nabateerne som med tvang ble tvunget til å konvertere til jødedommen av den hasmonske kong Alexander Jannaios.^[47][48] Det var denne kongen som etter å ha slått ned et lokalt opprør, invaderte og okkuperte de nabateiske byene i Moab og Gilead, og tvang ut en tributt av en ukjent beløp. Obodas I av nabateerne viste at Alexander Jannaios ville angripe, og klarte i henhold til Josefus i 90 f.Kr. å overfalle hans styrker i nærheten av Gaulane og utslette den judeiske hæren.^[49]

Det romerske militæren var ikke meget suksessfulle i deres kampanjer mot nabateerne. I 62 f.Kr. aksepterte Marcus Aemilius Scaurus den yngre en bestikkelse på 300 talenter for å løfte beleiringen av Petra, men grunnen var også at terrenget var vanskelig og at romerne hadde gått tome for forsyninger. Hasmoneren Johannes Hyrkanos II (sønn av Jannaios), hadde inngått et vennskap med nabateiske Aretas III, og Scaurus benyttet seg av ham for å skaffe seg fred. Med fredn beholdt Aretas sine besittelser, inkludert Damaskus, men ble en romersk vasall.^[50]

I 32 f.Kr. under styret til kong Malichus I begynte Herodes den store i Judea, og med støtte fra Kleopatra en krig mot Nabataea. Krigen begynte med at Herodes plyndret naboriket med en stor kavaleristyrke og okkuperte Dion. Etter dette nederlaget samlet den nabateiske hæren seg i nærheten av Kenat (dagens Qanawat i Syria), men ble angrepet og slått tilbake. Kleopatras general Athenion, som var en fiende av Herodes, sendte militær støtte til nabateerne, men denne styrken ble knust av hæren til Herodes og flyktet til en landsby ved navn Ormiza hvor de til sist overga seg. Året etter var Herodes’ hær seierrike over nabateerne.^[51]

Et jordskjelv i Judea førte til at nabateerne grep sjansen og invaderte, men Herodes gikk til motangrep. Han krysset Jordanelven til byen Filadelfia (dagens Amman i Jordan) og begge sider satt opp leir. Nabateerne under deres leder Elthemus nektet å gå i kamp, men Herodes tvang fram kamp ved å angripe deres leir. En forvirret nabateiske hær forsøkte å kjempe, men ble beseiret. Straks de de forskanset seg i sin leir ble de beleiret av Herodes inntil de var villig til å forhandle. De tilbød 500 talenter for fred, men Herodes avslo. Da vannmangelen tvang nabateerne ut av leiren for desperat å kjempe, ble de beseiret i dette siste slaget.^[52]

Kong Aretas IV hadde en datter som var gift med Herodes Antipas. Da Herodes Antipas skilte seg fra henne, førte det til krig.^[53] Apostelen Paulus oppholdt seg en tid i nabateernes rike, trolig i nærmere tre år.^[54] Kong Aretas IV ønsket å fengsle ham, men Paulus slapp unna ved å bli firt ned fra bymuren i en kurv.^[55][56]

Den romerske perioden

Store nabateiske søyler i Bosra, Syria.

Det nabateiske kongerike ble langsom omringet av det ekspanderende Romerriket, som hadde erobret Egypt og annektert hasmonske Judea. Mens nabateerne greide å bevare sin formelle uavhengighet, ble det et klientkongedømme som tok ordre fra Roma.^[57]

Under Pax Romana oppga nabateerne sine krigerske tendenser og ble et nøkternt, velordent folk som var helt opptatt av handel og landbruk. Deres innflytelse strakte seg i løpet av 100-tallet e.Kr. langt inn i Arabia og langs kysten av Rødehavet til Jemen. Petra ble et kosmopolitisk markedsted, skjønt dens handel ble minsket av den voksende handelsruten fra Myos Hormos ved den østlige Rødehavskysten og til Koptos ved Nilen. Det nabateiske kongerike var en buffer mellom Roma og de ville hordene i ørkenen. Det varte fram til keiser Trajan underla seg riket og reduserte det til en romersk provins.^[58]

Ved 200-tallet hadde nabateerne sluttet å skrive i arameisk og begynt isteden å skrive på gresk, og ved 400-tallet hadde mange av dem konvertert til kristendommen.^[59] Byen Palmyra, for en tid hovedstad for utbruddstaten det palmyrenske riket (260–273), vokste i betydning og trakk den arabiske handelen vekk fra Petra.^[60][61]

Nye arabiske angripere som senere angrep nabateernes kjerneområde fant et folk som hovedsakelig drev med landbruk. Deres land ble delt mellom nye kantanittiske arabere fra sørlige Arabia og ghassanittiske arabere i Syria, som var bysantinske vasaller, og kindaharabere i nordlige Arabia. Petra ble glemt for omverden, men ble gjenoppdaget i Vesten av den sveitsiske utforskeren Johann Ludwig Burckhardt i 1812.

Referanser

1. «Nabataeans», Livius.org.
2. «Solving the Enigma of Petra and the Nabataeans», Biblical Archaeology Society, 6. april 2017.
3. Bowersock, Glen Warren (1994): Roman Arabia. Harvard University Press. ISBN 9780674777569.
4. Catherwood, Christopher (2011): A Brief History of the Middle East. Little, Brown Book Group. ISBN 9781849018074.
5. Taylor, Jane (2001): Petra and the Lost Kingdom of the Nabataeans. London, United Kingdom: I.B.Tauris. ISBN 978-1-86064-508-2, dobbeltside, s. 14.
6. Incorporated, Facts On File (2009): Encyclopedia of the Peoples of Africa and the Middle East. Infobase Publishing. ISBN 9781438126760.
7. Murray, Michele (8. mars 2011): «Religion and the Nomadic Lifestyle: The Nabateans», Travel and Religion in Antiquity, Wilfrid Laurier University Press, s. 217
8. «Nabataea / Nabatu», The History Files
9. Stearns, Peter N.; Langer, William Leonard (2001): The Encyclopedia of world history: ancient, medieval, and modern, chronologically arranged^{[død lenke]}, 6. utg., Houghton Mifflin Harcourt, ISBN 9780395652374, s. 41.
10. Nettbibelen: Første Mosebok 25:12-16
11. Josefus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), 1.12.4.
12. «Nabataeans», Livius.org
13. Herodotos: Historier, 3.4-9.
14. Diodorus: Bibliotheca historica (Det historiske bibliotek), 19.94-100
15. «Diodorus on the Nabataeans», Livius.org
16. Første Makkabeerbok, 9.35
17. Josefus: Ioudaike archaiologia (Jødisk forhistorie), 13.179
18. «The Leon Levy Dead Sea Scrolls Digital Library», Deadseascrolls.org
19. Den forkullede Petra papyri, hovedsakelig økonomiske dokumenter på gresk, dater til 500-tallet: Peterman, Glen L. (mars 1994): «Discovery of Papyri in Petra», The Biblical Archaeologist 57 (1), s. 55–57
20. Bikai, P.M. (1997): «The Petra Papyri», Studies in the History and Archaeology of Jordan
21. Lehtinen, Marjo (desember 2002): «Petra Papyri», Near Eastern Archaeology 65 (4), s. 277–278.
22. Macdonald, M.C.A. (1999): «Personal names in the Nabataean realm: a review article», Journal of Semitic Studies. XLIV (2), s. 251–289. doi:10.1093/jss/xliv.2.251
23. Eadie, J.W.; Oleson, J.P. (1986): "The Water-Supply Systems of Nabatean and Roman Ḥumayma", Bulletin of the American Schools of Oriental Research
24. Doniger, Wendy (2000): Merriam-Webster's Encyclopedia of World Religions, Springfield, Mass.: Merriam-Webster, ISBN 0-87779-044-2, s. 106
25. Teixidor, Javier (8. mars 2015): The Pagan God: Popular Religion in the Greco-Roman Near East. Princeton University Press, ISBN 978-1-4008-7139-1, s. 83.
26. Taylor, Jane(2001): Petra and the Lost Kingdom of the Nabataeans. I.B.Tauris, ISBN 978-1-86064-508-2, s. 124.
27. Sánchez, Francisco del Río (4. desember 2015): Nabatu. The Nabataeans through their inscriptions, Edicions Universitat Barcelona, ISBN 978-84-475-3748-8, s. 118
28. Rough Guides (1. november 2016): The Rough Guide to Jordan, Apa Publications, ISBN 978-0-241-29849-7, s. 395.
29. Alzoubi, Mahdi; Al-Qudrah, Hussein (januar 2015): «Nabataean practices for tombs protection», Mediterranean Archaeology and Archaeometry, 15 (3), DOI: 10.5281/zenodo.18353. Kopi Arkivert 7. oktober 2018 hos Wayback Machine. (PDF)
30. Alzoubi, Mahdi; Al-Qudrah, Hussein (januar 2015): «Nabataean practices for tombs protection», s. 3
31. Healey, John F. (2001): The Religion of the Nabataeans: A Conspectus. Leiden: EJ. Brill
32. Healey, John F. (1990): The Early Alphabet, University of California Press, ISBN 978-0-520-07309-8, s. 52.
33. Maalouf, Tony (2003): Arabs in the Shadow of Israel: The Unfolding of God's Prophetic Plan for Ishmael's Line, Kregel Academic, ISBN 978-0-8254-9363-8, s. 172.
34. Healey, John F. (1991): Nabataean to Arabic: Calligraphy and Script Development Among the Pre-Islamic Arabs Arkivert 19. januar 2018 hos Wayback Machine. (PDF), Manuscripts of the Middle East 5, s. 44
35. Woodard, Roger D. (10. april 2008): The Ancient Languages of Syria-Palestine and Arabia, Cambridge University Press, ISBN 978-1-139-46934-0, s. 2.
36. Al-Jallad, Ahmad (21. juni 2017): Arabic in Context: Celebrating 400 years of Arabic at Leiden University, BRILL, ISBN 978-90-04-34304-7, s. 79.
37. Evenari, Michael; Shanan, Leslie; Tadmor, Naphtali (1982): "Tuleilat+el-Anab"&hl=no&source=gbs_navlinks_s The Negev. The Challenge of a Desert. Cambridge (Mass.): Harvard University Press, ISBN 0674606728
38. «Nabataea: Early History», Nabataea.net
39. «A New Classification of Traditional Water Harvesting Systems», Altenergy.org
40. «ADASR - Ancient Desert Agriculture Systems Revived», Mnemotrix.com
41. Haiman, Moti; Fabian, Peter : «Desertification and Ancient Desert Farming Systems» (PDF), Land Use, Land Cover and Soil Sciences, V, EOLSS
42. Rubin, Rehav (april 1991): «Settlement and Agriculture on an Ancient Desert Frontier», Geographical Review 81(2)
43. «Saudi Arabia's silent desert city», BBC
44. «Petra», Ministry of Tourism & Antiquities, Jordan. Arkivert fra originalen den 10. april 2008 av Wayback Machine
45. Jane, Taylor (2001): Petra and the Lost Kingdom of the Nabataeans, London, United Kingdom: I.B.Tauris. s. 14, 17, 30, 31.
46. «A City Carved in Stone», Petra: Lost City of Stone. Canadian Museum of Civilization. 7. april 2006
47. Johnson, Paul (1987): A History of the Jews. London: Weidenfeld and Nicolson. ISBN 978-0-297-79091-4.
48. Kasher, Aryeh (1988): Jews, Idumaeans, and Ancient Arabs: Relations of the Jews in Eretz-Israel with the Nations of the Frontier and the Desert During the Hellenistic and Roman Era (332 BCE-70 CE), Mohr Siebeck, s. 72
49. Josefus: Peri tou Ioudaikou polemou (Den jødiske krig), 1:87. Engelsk oversettelse: Josephus, Flavius (1981): The Jewish War. Overs. G. A. Williamson. Harmondsworth, Middlesex, England: Penguin. ISBN 978-0-14-044420-9, s. 40.
50. Josefus 1:61, p. 48.
51. Josefus 1:363–377, s. 75–77.
52. Josefus 1:377–391, s. 78–79.
53. Josefus, 18:109-118
54. Paulus' brev til galaterne 1:17-18
55. Andre korinterbrev 11:32-33
56. Apostlenes gjerninger 9:23-25
57. Taylor, Jane (2001): Petra and the Lost Kingdom of the Nabataeans, s. 25-31.
58. Taylor, Jane (2001): Petra and the Lost Kingdom of the Nabataeans, s. 73-74.
59. Rimon, Ofra: «The Nabateans in the Negev» Arkivert 20. november 2018 hos Wayback Machine. Hecht Museum.
60. Teller, Matthew (2009): Jordan, Rough Guides, ISBN 978-1-84836-066-2, s. 265
61. Greenfield, Jonas Carl (2001): ’Al Kanfei Yonah, BRILL, s. 152

Litteratur

• Graf, David F. (1997): Rome and the Arabian Frontier: From the Nabataeans to the Saracens. Aldershot: Ashgate. ISBN 978-0-86078-658-0.
• Healey, John F. (2001): The Religion of the Nabataeans: A Conspectus, Leiden, Brill, Religions in the Graeco-Roman World, 136.
• Krasnov, Boris R.; Mazor, Emanuel (2001): The Makhteshim Country: A Laboratory of Nature: Geological and Ecological Studies in the Desert Region of Israel. Sofia: Pensoft. ISBN 978-954-642-135-7.
• Negev, Avraham (1986): Nabatean Archaeology Today. Hagop Kevorkian Series on Near Eastern Art and Civilization. New York: New York University Press. ISBN 978-0-8147-5760-4.
• Schmid, Stephan G. (2001): «The Nabataeans: Travellers between Lifestyles», i: MacDonald, Burton; Adams, Russell; Bienkowski, Piotr: The Archaeology of Jordan. Sheffield, England: Sheffield Academic Press, ISBN 978-1-84127-136-1, s. 367–426.