Den stille uke

Den stille uke er tiden fra palmesøndag til påskeaften.^[1] Den kalles også Den hellige uke (latin Hebdomas sancta) eller Den store uke (Hebdomas maior). Uken omtales også ofte feilaktig som påskeuken, som egentlig er betegnelsen på uken mellom påskedag og 2. søndag i påsketiden.

Jesus inntog i Jerusalem på Palmesøndag markerer begynnelse på den stille uke

I den tidligste kristne liturgi ble påsken antagelig feiret kun på påskedag. Etter hvert begynte man å feire den over flere dager, for å følge Jesu lidelseshistorie. Dette skjedde særlig i forbindelse med at pilegrimmer begynte å valfarte til Jerusalem. På slutten av 300-tallet var langfredag og påskeaften regnet som dagene for Jesu lidelse, og det utviklet seg en egen liturgi for disse dagene.

Pave Leo den store bestemte på 400-tallet at man i Roma skulle lese de fire evangelistenes lidelseshistorier på palmesøndag, onsdag og fredag i den stille uke og påskenatt. Dette ble etter hvert endret, men ordningen ble i Den katolske kirke gjeninnført av Pius XII i 1955. Mange protestantiske kirker følger en lignende modell.

Navnet kommer av at man tradisjonelt ikke ringer med kirkeklokker denne uken. Andre navn er dimmel-uken, dømmel-uken eller dymbill-uken, som refererer til en dymbill, en treklubbe som kunne brukes til å slå på klokkene med dersom det var behov for å ringe med dem, slik at de fikk en dempet klang. Denne tradisjonen er beholdt i Den katolske kirke, hvor man ringer under Ære være Gud i det høyeste på skjærtorsdag for så å la klokkene stilne inntil påskevigilien. Dette er et symbol på sorg og tomhet i de dagene som minner om Jesu lidelse og tiden han lå i graven.

I flere kirker, og foreskrevet i Den katolske kirke, blir statuer og andre bilder i kirkene dekket til, helst med fiolette kleder.

Referanser

1. «Den stille, store og hellige uken». Den norske kirke. Besøkt 12. april 2020.

Eksterne lenker

• «Den stille uke», fra nettstedet kirken.no
• «Den stille uke og påsken», fra nettstedet katolsk.no