Den militærtaktiskke utvikling under den amerikanske borgerkrigen ga det taktiske forsvaret dominanse over det taktiske angrepet fordi angrepsformasjonerne viste seg å være utilstrekkelige i forhold til forsvarerens ildkraft. Den riflede musketten ga ildkraften og forårsaket spesifikke taktiske endringer i forhold til den taktikken som ble brukt under Napoleonskrigene og den meksikanske krigen. Angriperne under borgerkrigen måtte gruppere seg lenger unna forsvareren og måtte dermed passere over lengre avstander før de møtte motstanderens forsvarslinje. Dette økte antallet forsvarere som kunne skyte mot hver angripere. Både angripere og forsvarere måtte dermed spre seg over et større område. Tyngdepunktet i infanterikampen gikk følgelig fra sjokkangrep til ildstrid. Kampene varte lenger fordi angriperne ikke kunne nå motstandernes forsvarslinjer for en avgjørende nærkamp. En utbredt og vanlig bruk av feltfestningsverk ble en stor amerikansk nyvinning i 1800-tallets krigføring. Artilleriet ble også tvunget til å forlate sin tidligere offensive taktikk med å bevege seg frem til kardeskeavstand foran forsvarende infanteri. Kavaleriet ble tvunget til utkanten av slagmarken til det på slutten av krigen fikk baklade- og repetervåpen og dermed økt ildkraft.[1]
Napoleonskrigene og den meksikanske krigen var de viktigste innflytelsene på amerikansk militær tenkning før begynnelsen av borgerkrigen. Napoleons og Wellingtons kampanjer ga modeller for kampstrategi, våpengruppering og logistikk, mens den amerikanske taktiske doktrinen reflekterte erfaringene fra den meksikanske krigen. De taktiske erfaringene var imidlertid misvisende siden relativt små hærer i Mexico bare utkjempet syv slag. Fordi disse slagene var så små, fokuserte de taktiske erfaringene på regiments-, batteri- og eskadronsnivå. De som senere ble høyere befal under borgerkrigen hadde lært veldig lite om brigade-, divisjons- og korpsmanøvrer, men disse forbandene ble de grunnleggende kamporganisasjonene under borgerkrigen.[2]
Den amerikanske erfaringen i Mexico bekreftet de Napoleonske prinsipper. Taktikken skilte seg lite fra den som ble brukt i begynnelsen av 1800-tallet. Infanteriet marsjerte i kolonner og grupperedes i linje før kampen. Når et regiment er gruppert kunne det sende ett eller to kompanier fremover som trefningslinje. Deretter avanserte regimentet i lukket orden til 100 meter fra fienden, hvor det leverte en ødeleggende salve etterfulgt av angrep med bajonetten. Begge sider brukte denne taktikken under de første kampene i borgerkrigen.[3][4]
I Mexico brukte amerikanerne artilleri og kavaleri i både offensive og defensive kampsituasjoner. Som et offensivt våpen var artilleriet gruppert så nær fienden som mulig - rett utenfor muskettenes skytefelt - for å ødelegge infanterilinjene. På defensiven skjøt artilleriet mot det angripende infanteriet med kardesker og trakk seg tilbake hvis fiendens angrep nådde innenfor muskettrekkevidde. Kavaleriet voktet hærens flanker og kø, men holdt seg klar til å angripe hvis fiendens infanteri begynte å bli uorganisert eller trakk seg tilbake.[5][4]
Disse taktikkene fungerte bra med våpenteknologien fra Napoleon- og Meksikanske krigene. Infanterimusketten var nøyaktig opptil hundre meter, men ineffektiv mot selv sammensatte mål utenfor denne rekkevidden. Rifler var spesialiserte våpen med utmerket nøyaktighet og rekkevidde, men sakte å lade og derfor ikke utstedt til linjetropper. Glattborete kanoner hadde en rekkevidde på upp til 1,5 km med solid kanonkuler, men var mest effektive mot infanteri ved avfyring av kardesker på avstander under 400 meter. Kanonmannskapet betjente våpnene sine uten frykt for fiendens muskettild for den hadde begrenset rekkevidde. Kavaleriet brukte sabler som sjokkvåpen.[5]
Amerikanske tropper tok den taktiske offensiven under de fleste av slagene i de meksikanske krigene med stor suksess og med ganske få tap. Dessverre viste lignende taktikk seg foreldet under borgerkrigen på grunn av et stort teknologisk gjennombrudd på 1850-tallet - den riflede musketten. Det nye våpenet økte infanteriets rekkevidde og treffsikkerhet betraktelig og ladet like raskt som en muskett. Den amerikanske hæren tok i bruk en riflet muskett i 1855, og ved begynnelsen av borgerkrigen var de tilgjengelige i moderat antall. Det var det foretrukne våpenet i både den nordlige og den sørlige hæren og i 1862 var de tilgjengelige i stort antall på begge sider.[5][7]
Scotts taktiske doktrine før borgerkrigen anerkjente ikke tydelig potensialet til den riflede musketten. Doktrinen før 1855 la vekt på lineære formasjoner i lukket orden gruppert i to eller tre linjer som angriper i rask marsj med 110 skritt (eller 79 meter) per minutt. Etter 1855 var de eneste endringene i Hardees offisielle taktikk en økning i angrepshastigheten til 165 skritt (151 meter) per minutt. Artilleri- og kavaleridoktrinene lå enda lenger bak den teknologiske utviklingen. Artillerireglementet fokuserte kun på kanonenes betjening og manglet fullstendig taktiske retninger. Kavaleriereglemetet hade sin oppmerksomhet rettet mot angrep i lukket orden i to linjer med ryttere utstyrt med sabler.[8][9]
Den regulære hæren hæren øvde og ble dyktige i taktikken som har vært fremgangsrik under den meksikanske krigen. Mens de første frivillige drillet og gjorde seg klare for de første kampene, lærte offiserer ut lærdommene som stemmet fra Napoleonskrigene og var bekreftet i den meksikanske krigen. Dermed gikk de to hærene inn i borgerkrigen med en god forståelse av den gamle taktikken, men med liten forståelse for hvordan riflemusketten kunne forstyrre deres nøye innøvde leksjoner.[10]
I kampene i 1861 og 1862 brukte begge sider taktikken som ble prøvet i Mexico og fant at den taktiske offensiven fortsatt kunne være fremgangsrik, men bare til prisene av store tap. Forsvarerne med rifflede musketter skjøt generelt det angripende infanteriet i stykker før de kunne nå forsvarslinjene. Hvis angriperne stoppet for å skyte ble tapene enda større. Den andre og senere angrepslinjerne ble vanligvis blandet med de overlevende fra de tidligere angrep, som var stoppet opp av forsvarernes ild, og ble stanset i forvirring. Det ble umulig å gjøre et vellykket bajonettangrep.[11]
| Årsaker | Før 1850 | Etter 1860 |
|---|---|---|
| Artilleriild | 40-50 % | 8-10 % |
| Geværild | 30-40 % | 85-90 % |
| Blankvåpen | 15-20 % | 4-6 % |
| Kilde: [12] | ||
Artilleriet fant at det ikke kunne manøvrere like fritt til kardeskavstand som under den meksikanske krigen, fordi den riflede musketten var for nøyaktig på denne avstanden. På avstander utenfor infanteriets rekkevidd var artilleriild med kanonkuler og granater mye mindre effektivt enn kardeskene. Riflede kanoner gav ikke den samme fordelen for artilleriet som de riflede muskettene gjorde for infanteriet, ettersom den kuperte og skogkledde terrenget hvor de fleste slagene ble utkjempet umuliggjorte ildgivning pa lange avstander. Kavaleriet fant også ut at gammeldagse sabelangrep var ineffektive mot forsvarere utstyrt med riflede musketter.[13]
Til tross for fordelene med defensiven, fortsatte mange generaler å bruke en offensiv taktikk under de tidlige delene av borgerkrigen fordi de trodde det var tross alt den beste taktikken. Det var det de hadde blitt lært på West Point og fått bekreftet i Mexico. Det var også taktikken de trodde ville oppnå de raske seirene som utålmodige politikere og en utålmodig presse forventet i både nord og sør.[13] For de mange politiske generalene hadde det vært politisk selvmord å ikke gå til offensiven.[14] Den som tok til offensiven avga heller ikke initiativet til motstanderen. En defensiv stilling var vanskelig å velge og for å lykkes med en defensiv taktikk måtte fienden gjentatte ganger angripe godt beskyttede posisjoner.[13]
Noen generaler prøvde å unngå store tap ved å angripe motstanderens flanke eller kø, men de lyktes sjelden. Det krevde koordinerte angrep fra flere styrker, en eller flere for å holde motstanderen nede og en for å gå rundt dens flanke. Det var operasjoner som krevde kommando og kontroll utover evnen til de fleste borgerkrigsgeneraler og deres staber. Dette er grunnen til at hærene fra borgerkrigen gjentatte ganger gjorde frontalangrep mot hverandre med påfølgende store tap. Det var den enkleste måten å føre krig på![15]
Troppenes mangel på øving kan ha bidratt til de store tapene i begynnelsen av borgerkrigen, men tapene fortsatte selv etter at befal og soldater hadde fått mye krigserfaring, da generalene fortsatte med den offensive taktikken. Noen generaler prøvde taktiske innovasjoner som møttes med varierende suksess. Angrep i åpen orden reduserte tapene, men manglet den kraft som krevdes for å storme og ta forberedte forsvarsstillinger. Mot slutten av krigen ble masseangrep fra brigader og divisjoner utført ved å storme i lukket formasjon mot forskanste motstandere. Sjelden fremgangsrikt mot våkne og forberedte motstandere ble disse angrepene generelt ledsaget av enorme tap på en måte som varslet om masseangrepene fra første verdenskrig.[16]
Etter hvert som krigen fortsatte, ble de taktiske manøvrene overført fra regimentene til høyere forband, brigader, divisjoner og korps. I de fleste større slag etter 1861 var brigaden den grunnleggende manøverformasjonen. Men brigademanøvrer var den øvre grensen for kommando og kontroll for de fleste generaler under borgerkrigen. Brigader kunne være i stand til å gjennomføre sammenhengende manøvrer hvis terrenget var passende åpent, men oftest utartet brigadeangrep seg til en rekke dårlig koordinerte regimentfremstøter gjennom kupert og skogkledd terreng. Brigadesjefene sto da ofte i kamplinjen og prøvde å koordinere regimentenes fremstøter. De forsvarende brigadene sto i kamplinje og skutt mot angriperne så raskt som mulig. Ofte samarbeidet to soldater slik at en skjøt og en ladede. Forsvarende brigader var generelt usårbare for angrep på sine fronter og flanker hvis forbandene til venstre og høyre holdt stand.[17]
En divisjon besto av to eller flere brigader. To eller flere divisjoner dannet et korps som var i stand til å utføre et angrep under kommando av feltarmésjefen. Men oftere ble angrep utført av grupper av divisjoner under en korpssjef. Divisjons- og korpssjefer holdt seg vanligvis bak kamplinjen for å koordinere strømmen av forsterkninger, men de red ofte opp til frontlinjen for å prøve å personlig lede kampen.
Artilleriet kunne legge sin ildkraft til forsvarernes infanteriild og tippe balansen enda mer i defensivens retning, men de var ikke lengre herrer over slagmarken og kunne ikke lengre drive offensive manøvrer. Artilleriets manglende evne til indirekte ild var en stor bidragsyter til dens relative ineffektivitet. Kavaleriet var den våpenart som hadde de største tilpasningene under krigen. Det lærte å bruke hestene sine for mobilitet, og steg deretter av for å kjempe til fots som infanteriet. Når de ble utstyrt med baklade- og repetervåpen, var de i stand til å gjennomføre fremgangsrike kamper mot infanteristyrker.[18]
Den mest betydningsfulle taktiske nyvinningen under borgerkrigen var bruken av feltfestninger etter at soldater og generaler innså den tunge prisen for den taktiske offensiven. Det tok ikke lang tid å overbevise soldatene om å forskanse seg hver gang de stanset. Til slutt gravde hærene komplette skyttergraver en time etter å ha stoppet i en stilling. Innen ett døgn kunne en borgerkrigshær lage forsvarsverk som var nesten uinntagelige for frontalangrep.[19]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
