Den greske selvstendighetskrigen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den greske selvstendighetskrigen, også kalt den greske revolusjonen (gresk: Ελληνική Επανάσταση, Elliniki Epanastasi; osmantyrkisk: يونان عصياني Yunan İsyanı: «det greske opprør»), var en krig fra 1821 til 1829 hvor grekerne begynte for å få tilbake selvstendigheten for Hellas fra det muslimske osmanske rike (dagens Tyrkia). Krigen begynte i 1821 og varte fram til 1832, og fikk senere støtte fra Russland, Storbritannia, Frankrike og flere andre europeiske makter mot Det osmanske rike som selv fikk støtte fra sine vasaller, eyaleten Egypt og delvis av eyaleten Tunisia. Med Konstantinopeltraktaten fikk Hellas friheten og selvstendigheten tilbake og grekerne ble det første folket underlagt Det osmanske rike som ble frie.
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Epoker |
Egeisk kultur Mørke århundre
Hellenistisk tid Hellas under Roma Det bysantinske rike Det osmanske Hellas Selvstendighetskrigen Kongedømmet Borgerkrigen Militærjuntaen Den tredje republikk |
Som følge av Det bysantinske rike ble erobret av Det osmanske rike i 1453 da Konstantinopel falt, kom det meste av Hellas under osmansk styre. I løpet av denne tiden var det hyppige opprør fra grekerne mot osmansk undertrykkelse for å gjenvinne friheten og selvstendigheten.[1] I 1814 ble en hemmelig organisasjon kalt for Filiki Eteria opprettet med det mål å frigjøre Hellas. Filiki Eteria planla å utløse opprør på Peloponnes, i Donau-fyrstedømmene, og i Konstantinopel. De første av disse opprørene skjedde den 6. mars 1821 i Donau-fyrstedømmene, men ble raskt slått ned av osmanene. Hendelsene i nord fikk grekerne på Peloponnes til å handle og den 17. mars 1821 erklærte maniotene (grekerne på den midtre delen av Peloponnes, Manihalvøya) krig mot osmanene.
Ved slutten av måneden var Peloponnes i åpent opprør mot tyrkerne og ved oktober 1821 hadde grekerne ved deres leder Theodoros Kolokotronis erobret Tripolitsa. Opprøret på Peloponnes ble raskt fulgt av opprør på Kreta, Makedonia og i sentrale Hellas, men kom snart til å bli brutalt slått ned. I mellomtiden hadde den midlertidige greske marine oppnådd suksess mot den osmanske marine i Egeerhavet og forhindret osmanske forsterkninger via sjøvegen.
Spenningene utviklet seg snart mellom de ulike greske fraksjonene, noe som førte til to etterfølgende greske borgerkriger. I mellomtiden hadde den osmanske sultanen forhandlet med Muhammad Ali av Egypt som sa seg villig til å sende sin sønn Ibrahim Pasja til Hellas med en hær for å slå ned opprøret. Som gjenytelse skulle Egypt få territorial gevinster i Hellas. Ibrahim gikk i land på Peloponnes med en hær i februar 1825 og fikk straks framgang. Ved slutten av 1825 var det meste av Peloponnes under egyptisk kontroll, og byen Messolonghi, som hadde vært under tyrkisk beleiring siden april 1825, falt i april 1826. Selv om Ibrahim ble beseiret i Manihalvøya, hadde han lyktes å slå ned det mest av Peloponnes og Athen var blitt gjenerobret.
De følgende årene med forhandlinger besluttet de tre stormaktene Russland, Storbritannia og Frankrike å gå inn i konflikten, og hver av de tre statene sendte en marineflåte til Hellas. Som følge av nyheten om at en kombinert osmansk-egyptisk flåte var i ferd med å angripe den greske øya Hydra, avskar den allierte flåten den osmansk-egyptisk flåten ved Navarino (i dag Pylos). Etter en uke med stillingskrig begynte et sjøslag som endte med at den osmansk-egyptisk flåten ble ødelagt. Ved hjelp av en fransk styrke drev grekerne tyrkerne ut av Peloponnes og fortsatte med å frigjøre sentrale Hellas i 1828. Som et resultat av flere år med forhandlinger ble Hellas endelig anerkjent som en uavhengig stat i mai 1832. Selvstendighetsdagen, den 25. mars 1821, er nasjonaldagen til Hellas.