From Wikipedia, the free encyclopedia
Den angelsaksiske krønike er en samling av annaler, skrevet på angelsaksisk, som dekker angelsaksernes historie i England og til dels i de britiske øyer. Det er en av de best bevarte tekstene fra angelsaksisk litteratur. Mye av materialet er basert på legender og fortellinger. Det er også noen førstehåndsskildringer av hendelser, og enkelte sider ved angelsaksisk historie er ikke belyst noe annet sted.
.png)
Det originale manuskriptet til Krøniken ble laget sent på 800-tallet, sannsynligvis i Wessex, under Alfred den stores regjeringstid (regjerte 871–899). Dens innhold, som har innlemmet kilder som nå ellers er tapt, datert fra så tidlig som 600-tallet, er kjent som Common Stock (den vanlige stammen) av Krøniken.[1] Flere kopier ble laget av denne ene originalen og deretter spredt til klostre over hele England, hvor de ble oppdatert, delvis uavhengig av hverandre. Disse manuskriptene er samlet kjent som Den angelsaksiske krønike. Nesten alt materialet i Krøniken er i form av annaler, etter år; den eldste er datert til 60 f.Kr. (annalens dato for Julius Cæsars invasjon av Britannia). I ett tilfelle ble Krøniken fortsatt aktivt oppdatert fram til 1154.
Ni manuskripter av Krøniken er helt eller delvis bevart, men ingen er selve originalen. Sju er oppbevart i British Library, ett i Bodleian Library i Oxford, og det eldste i Parker Library of Corpus Christi College ved Universitetet i Cambridge. Den eldste ser ut til å ha blitt påbegynt mot slutten av Alfreds regjeringstid, mens den siste ble kopiert ved klosteret i Peterborough etter en brann i dette klosteret i 1116. Noen senere middelalderkrøniker som stammer fra tapte manuskripter, inneholder antydninger om ytterligere krønikemateriale.
Mange opplysninger i Krøniken er ikke nedtegnet andre steder, og den gir en nokså klar kronologiske ramme for å forstå hendelser. Derfor er Krøniken blant de viktigste kildene til Englands historie fra Romerrikets fall på 400-tallet og tiårene etter den normanniske erobringen i siste halvdel av 1000-tallet.[2] Akademikeren Nicholas Howe karakteriserte Krøniken og Bedas Anglernes kirkes historie som «de to store angelsaksiske historieverkene».[3] Krønikens beretninger har en tendens til å være sterkt politiserte, men den opprinnelige Common Stock hadde først og fremst til hensikt å legitimere dynastiet og autoriteten til Alfred den store, foruten at kongen oppmuntret til manuskripter på morsmålet angelsaksisk framfor kun latin.[4] Sammenligning mellom Krønikens manuskripter og andre middelalderkilder viser at de skriftlærde som kopierte eller la til stoff, utelot hendelser eller fremstilte dem ensidig. Det har også gitt nyttig innsikt i engelsk politikk i tidlig middelalder.
Manuskriptene til Krøniken, særlig annaler fra 1131 og utover, er også viktige for å forstå den historiske utviklingen av det engelske språket.[2] Den senere Peterborough-teksten viser overgangen fra det standard angelsaksiske litterære språket til tidlig mellomengelsk, som inneholder noen av de eldste kjente mellomengelske tekstene.[5]
Historikere er enige om at Krønikens original, det første manuskriptet (Common Stock), noen ganger også omtalt som Early English Annals (de tidlige engelske annaler),[6] ble redigert til sin nåværende form mellom 890 og 892. Det skjedde før biskop Asser av Sherborne brukte en versjon av originalen i sin biografi Livet til kong Alfred, i 893.[7] Det er likevel usikkert nøyaktig hvilket år påfølgende fortsettelser begynte å bli lagt til.[8][9][10]
Orginalen ble skrevet/sammenredigert et sted i Wessex, uvisst hvor.[11][9][12][13] Redaktøren kan ha arbeidet på oppdrag fra, og under beskyttelse av kong Alfred selv. Frank Stenton mente at den måtte ha oppstått hos et sekulært herresete utenfor hoffet,[13] og Simon Keynes og Michael Lapidge kommenterte at vi burde «motstå fristelsen til å betrakte det som en form for vestsaksisk dynastisk propaganda».[7] Likevel er det ingen tvil om at originalen systematisk fremmer Alfreds dynasti og styre, så vel som hans entusiasme for læring og bruken av angelsaksisk som skriftspråk. Den ser delvis ut til å ha vært inspirert av de kongelige frankiske annaler, og dens vide utbredelse er også i samsvar med Alfreds politikk.[14][15] Arbeidet var kanskje foranlediget av stadig nye skandinaviske angrep på Wessex.[12]
Originalen innlemmer materiale fra flere kilder, blant annet annaler knyttet til Kent, Sussex, Mercia og spesielt vestsaksisk historie.[16] Det er uklart hvor langt dette materialet først ble trukket sammen av redaktøren(e) av originalen og hvor langt det allerede hadde blitt kombinert før slutten av 800-tallet: det er ingen åpenbare endringer i språktrekk i originalen som kan hjelpe å angi ulike kilder.[17] Der originalen trekker på andre kjente kilder, er dens hovedverdi for moderne historikere som en indeks over verkene og temaene som var viktige for kompilatorene; der det tilbyr unikt materiale er det av spesiell historisk interesse.
Fra den første annalen, for 60 f.Kr., fram til 449, presenterer originalen for det meste viktige hendelser fra utenfor England og de britiske øyer, et materiale som er kjent som «verdenshistoriske annaler». Disse hadde som forbilde Hieronymus’ De Viris Illustribus, Liber Pontificalis, oversettelsen av Eusebius’ Ekklesiastisk historie og Isidor av Sevillas Chronica.[18][19] Ved siden av disse, helt ned til det tidlige på 700-tallet, gjorde originalmanuskriptet utstrakt bruk av det kronologiske sammendraget fra slutten av Bedas kirkehistorie (og kanskje noen ganger selve historien).[20][19] Forskere har forstått disse annalenes hensikt å presentere England som en del av den romerske og kristne verden og dens historie.[3][21]
Fra 449 forsvinner stort sett dekningen av ikke-engelsk historie, og omfattende materiale om de delene som på 800-tallet var i Wessex, ofte unikt for Krøniken, fremkommer. Krøniken tilbyr en tilsynelatende sammenhengende beretning om den angelsaksiske bosetningen i sørlige England av sjøfolk som gjennom en rekke kamper etablerte kongedømmene Kent, Sussex og Wessex. Dette materialet ble en gang antatt av mange historikere å være pålitelig bevis, og dannet ryggraden i en grunnleggende fortelling om tidlig engelsk historie; men dens upålitelighet ble avslørt i 1980-årene.[22][23]
Det eldste materialet som ikke støttes av Beda den ærverdige ser ut til å være basert primært på kongelige slekter og lister over biskoper, som kanskje først ble skrevet rundt 600, da engelske konger konverterte til kristendommen, og mer sikkert ved slutten av Ine av Wessex’ regjeringstid fra 689 til 726.[24][25][26] Slike kilder er best representert av den anglianske kongelisten og den sannsynligvis avledede vestsaksiske slektslisten. Detaljert sammenligning av disse kildene med originalen har bidratt til å vise graden av oppfinnelse i originalens visjon om 400- og 500-tallet. For eksempel, kanskje på grunn av redigeringer i mellomliggende annaler, ser begynnelsen av regjeringen til Cerdic av Wessex, visstnok grunnleggeren av det vestsaksiske dynastiet, ut til å ha blitt skjøvet tilbake fra 538 e.Kr. i den tidligste rekonstruerbare versjonen av kongelisten til 500 e.Kr. i originalen.[25]
Til tider er det nyvinninger, vanligvis gjennom folkeetymologiske opphavsmyter basert på stedsnavn, enda mer åpenbart. For eksempel, mellom 514 og 544, refererer Krøniken til Wihtgar, som visstnok ble gravlagt på øya Isle of Wight ved Wihtgaræsbyrg (Wihtgars borg) og ga således navnet sitt til øya. Imidlertid stammer navnet på Isle of Wight fra det latinske Vectis, ikke fra Wihtgar.[27] Det faktiske navnet på festningen var sannsynligvis Wihtwarabyrg («borgen til innbyggerne i Wight»), og enten mistolket redaktøren(e) av originalmanuskriptet eller en tidligere kilde dette som å referere til Wihtgar.[28]
I tillegg til kildene som er oppført ovenfor, antas det at originalmanuskriptet lånte på samtidens annaler som begynte å bli oppbevart i Wessex i løpet av 600-tallet. Kanskje var det som merknader til påsketabeller, utarbeidet for å hjelpe presteskap med å bestemme datoene for kommende kristne høytider, og som kan være kommentert med korte notater om minneverdige hendelser for å skille ett år fra et annet.[29][30] Annalen for 648 kan markere punktet hvor samtidens hendelser begynner å dukke opp, og annalen for 661 nedtegner et slag utkjempet av Cenwalh som sies å ha blitt utkjempet «i påsken», en presisjon som innebærer en samtidig opptegnelse.[31][32][33] Lignende, men adskilte kilder ville forklare datoene og genealogiene for kongene i Northumbria og Mercia.[34]
Oppføringen for 755, som beskriver hvordan Cynewulf tok makten i kongedømmet Wessex fra Sigebehrt, er langt mer detaljert enn de omkringliggende oppføringene, og omfatter direkte talesitater fra deltakerne i disse hendelsene. Det virker sannsynlig at dette ble hentet av skriveren fra eksisterende tekstmateriale.[35][36]
Fra slutten av 800-tallet og utover, en periode som sammenfaller i teksten med begynnelsen av skandinaviske angrep på England, får Krøniken fart.[16] Etter hvert som Krøniken fortsetter, mister den sitt listelignende utseende, og annaler blir lengre og mer narrative i innholdet. Mange senere oppføringer inneholder mye historisk fortelling i hver annal.[37]
Etter at den originale Krøniken ble samlet, ble kopier laget og distribuert til forskjellige klostre. Ytterligere kopier ble laget for videre distribusjon eller for å erstatte tapte manuskripter, og noen kopier ble oppdatert uavhengig av hverandre. Det er kopier av denne typen som utgjør de bevarte manuskripter av Krøniken.
Manuskriptene ble produsert på forskjellige steder, og til tider gjenspeiler tilpasninger gjort til originalen i løpet av kopieringen skrivernes ulike agenda, men gir samtidig verdifulle alternative perspektiver for ettertiden. Disse fargelegger både beskrivelsen av samspillet mellom Wessex og andre riker, og beskrivelsene av vikingenes ødeleggelser. For eksempel beskriver originalens annal for 829 kong Egberts invasjon av Northumbria med kommentaren om at northumbrierne tilbød ham «underkastelse og fred». De northumbriske krønikene innlemmet i Roger av Wendovers historie fra 1200-tallet gir imidlertid et annet bilde: «Da Egbert hadde tatt alle de sørlige kongerikene, ledet han en stor hær inn i Northumbria, og la provinsen øde med alvorlig plyndring, og fikk kong Eanred til å betale tributt.»[38][39]
Lignende avvik er tydelige i hvordan forskjellige manuskripter kopierer fortsettelser av Krøniken etter originalen. For eksempel ble Ælfgar, jarl av East Anglia, og sønn av Leofric, jarlen av Mercia, forvist kortvarig i 1055. De tre manuskriptene som kalles [C], [D] og [E] sier følgende:[40][41]
[C]: «Ælfgar jarl, sønn av jarl Leofric, ble gjort fredløs uten noen skyld ...» [D]: «Ælfgar jarl, sønn av jarl Leofric, ble gjort fredløs nesten uten skyld ...» [E]: «Ælfgar jarl ble gjort fredløs ettersom det ble beskyldt mot ham at han var en forræder mot kongen og hele landets folk. Og han innrømmet dette for alle mennene som var samlet der, selv om ordene kom ut imot hans vilje.»
Skrivere kan også utelate materiale, noen ganger ved et uhell, men også av ideologiske grunner. Ælfgar var jarl av Mercia i 1058, og ble det året forvist igjen. Denne gangen har bare manuskript [D] noe å si: «Her ble Ælfgar jarl fordrevet, men han kom snart tilbake igjen, med vold, ved hjelp av Gruffydd. Og her kom en angripende skipshær fra Norge; det er trettende å fortelle hvordan det hele skjedde.»[40] I dette tilfellet finnes det andre kilder for å klargjøre bildet: det ble gjort et betydelig norsk forsøk på å erobre England, men [E] sier ingenting i det hele tatt, og [D] nevner det knapt. Det har noen ganger blitt hevdet at når Krøniken er taus, må andre kilder som rapporterer om store hendelser ta feil, men dette eksemplet viser at Krøniken utelater viktige hendelser.[41]
Prosessen med manuell kopiering førte til utilsiktede feil i datoer; slike feil ble noen ganger forsterket i overføringskjeden. Hele originalmanuskriptet har en kronologisk forskyvning på to år for perioden 756–845 på grunn av at to år mangler i originalen.[43] I [D]-manuskriptet utelater skriveren årstallet 1044 fra listen på venstre side. Annalene som er kopiert ned er derfor feil fra 1045 til 1052, som har to oppføringer.[42]
Et vanskeligere problem er spørsmålet om datoen når et nytt år begynte ettersom den moderne skikken med å starte året den 1. januar ikke var universell på denne tiden. Oppføringen for 1091 i [E] begynner ved jul og fortsetter hele året; det er tydelig at denne oppføringen følger den gamle skikken med å starte året ved jul. Noen andre oppføringer ser ut til å begynne året 25. mars, for eksempel året 1044 i [C]-manuskriptet, som slutter med Edvard Bekjennerens ekteskap den 23. januar, mens oppføringen for 22. april er registrert under 1045. Det er også årstall. som ser ut til å begynne i september.[42]
Av de ni bevarte manuskriptene er syv skrevet utelukkende på angelsaksisk (også kjent som gammelengelsk). Den ene, kjent som den tospråklige Canterbury Epitome, er på angelsaksisk med en oversettelse av hver annal til latin. En annen, Peterborough-krøniken, er på angelsaksisk, bortsett fra den siste oppføringen, som er på tidlig mellomengelsk. Den eldste (Corp. Chris. MS 173) er kjent som Winchester-krøniken eller Parker-krøniken (etter Matthew Parker, en erkebiskop av Canterbury som en gang eide den), og er skrevet på angelsaksisk fram til 1070, deretter latin til 1075. Seks av manuskriptene ble trykt i en 1861-utgave for Rolls Series av Benjamin Thorpe, med teksten lagt ut i spalter merket A til F. Han la også til de få lesbare levningene av et brent syvende manuskript, som han omtalte som [G], delvis ødelagt i en brann ved Ashburnham House i 1731. Etter denne konvensjonen kalles de to tilleggsmanuskriptene ofte [H] og [I].[5]
| Versjon | Krønikens navn | Lokalisering | Manuskript |
|---|---|---|---|
| A | Winchester-krøniken (eller Parker-krøniken) | Parker Library, Corpus Christi College | 173 |
| B | Abingdon-krøniken I | British Library | Cotton Tiberius A. vi |
| C | Abingdon-krøniken II | British Library | Cotton Tiberius B. i |
| D | Worcester-krøniken | British Library | Cotton Tiberius B. iv |
| E | Peterborough-krøniken (eller Laud-krøniken) | Bodleian Library | Laud misc. 636 |
| F | Bilingual Canterbury Epitome | British Library | Cotton Domitian A. viii |
| G or A2 or W | En kopi av Winchester-krøniken | British Library | Cotton Otho B. xi + Otho B. x |
| H | Cottonian Fragment | British Library | Cotton Domitian A. ix |
| I | Påsketabell-krøniken | British Library | Cotton Caligula A. xv |
Manuskriptene antas alle å stamme fra en felles original, men sammenhengene mellom tekstene er mer komplekse enn enkel arv via kopiering.[44] Diagrammet til høyre gir en oversikt over relasjonene mellom manuskriptene. Det følgende er en oppsummering av relasjonene som er kjent.[5]
Alle manuskriptene beskrevet ovenfor deler en kronologisk feil mellom årene 756 og 845, men det er tydelig at vedkommende som sammensatte Annalene til St Neots brukte en kopi som ikke hadde denne feilen, og som må ha gått foran dem. Æthelweards kopi hadde den kronologiske feilen, men den hadde ikke mistet en hel setning fra annal 885; alle de bevarte manuskriptene har mistet denne setningen. Derfor må feilen og den manglende setningen ha blitt introdusert i adskilte kopieringstrinn, noe som antyder at ingen av de overlevende manuskriptene er nærmere enn to koblinger fra originalversjonen.[47]
[A]: Winchester-krøniken (tidvis også omtalt som Parker-krøniken) er det eldste manuskriptet til Krøniken som har overlevd. Det ble påbegynt ved Old Minster i Winchester, mot slutten av Alfreds regjeringstid. Manuskriptet begynner med en genealogi av Alfred, og den første oppføringen i Krøniken er for år 60 f.Kr.[5] Manuskriptet består av mer enn selve Krøniken, og seksjonen som inneholder Krøniken består av folioene 1–32.[48] I motsetning til de andre manuskriptene, er [A] tidlig nok satt sammen til å vise oppføringer som dateres tilbake til slutten av 900-tallet i hendene på forskjellige skriftlærde etter hvert som oppføringene ble lagt til.
Den første skriftlærdes hånd kan dateres til slutten av 800-tallet eller veldig tidlig på 900-tallet; hans oppføringer opphører i slutten av 891, og følgende oppføringer ble gjort med intervaller gjennom 900-tallet av flere skriftlærde. Den åttende skriveren skrev annalene for årene 925–955, og var tydelig i Winchester da han skrev dem ettersom han legger til noe materiale relatert til hendelser der; han bruker også betegnelsen ceaster, «by», for å bety Winchester.[49] Manuskriptet blir uavhengig av de andre skrivere etter oppføringen for 975. Boken, som også hadde en kopi av Lovene til Alfred innbundet i manuskriptsamlingen etter oppføringen for 924, ble overført til Canterbury en gang på begynnelsen av 1000-tallet,[5] som det fremgår av en liste over bøker som erkebiskop Parker ga til Corpus Christi ved Universitetet i Cambridge.[48]
Mens det var på Canterbury ble det gjort noen innskudd; dette krevde noen slettinger i manuskriptet. De ekstra oppføringene ser ut til å være hentet fra en versjon av manuskriptet som [E] stammer fra.[49] Den siste oppføringen på angelsaksisk er for 1070. Etter dette kommer den latinske Acta Lanfranci, som dekker kirkelige begivenheter fra 1070 til 1093. Deretter følger en liste over paver og erkebiskopene av Canterbury som de sendte palliumet til. Manuskriptet ble anskaffet av Matthew Parker, erkebiskop av Canterbury (1559–1575) og er i samlingen til biblioteket Parker Library ved Corpus Christi College.[5]
[B] Abingdon-krøniken I ble skrevet av en enkelt skriftlærd i andre halvdel av 900-tallet. Krøniken opptar folioene 1–34.[50] Den begynner med en oppføring for 60 f.Kr. og slutter med oppføringen for 977. Et manuskript som nå er adskilt (British Library MS. Cotton Tiberius Aiii, f. 178) var opprinnelig introduksjonen til denne Krøniken; den inneholder en genealogi, det samme gjør [A], men utvider den til slutten av 900-tallet. [B] var i Abingdon på midten av 1000-tallet, ettersom den ble brukt i sammensetningen av [C]. Kort tid etter dette ble den fraktet til Canterbury, hvor det ble foretatt innskudd og korrigeringer. Som med [A], ender det med en liste over paver og erkebiskopene av Canterbury som de sendte palliumet til.[5]
[C] omfatter tilleggsmateriale fra lokale annaler i Abingdon, hvor teksten ble skrevet.[5] Seksjonen som inneholder Krøniken (folioene 115–64) er innledet av kong Alfreds angelsaksiske oversettelse av Orosius’ verdenshistorie, etterfulgt av et menologium, det vil si samling av informasjon ordnet etter dagene i en måned, og noen gnomiske vers[51] om naturens og menneskehetens lover.[52] Deretter følger en kopi av Krøniken, som begynner med 60 f.Kr.; den første skriveren kopierte opp til oppføringen for 490, og en annen skriver overtok opp til oppføringen for 1048. [B] og [C] er identiske mellom 491 og 652, men deretter er det forskjeller gjør det klart at den andre skriveren også var ved å bruke en annen kopi av Krøniken. Denne skriveren satte også inn, etter annalen for 915, Mercia-registeret, som dekker årene 902–924, og som fokuserer på Æthelflæd. Manuskriptet fortsetter til 1066 og stopper midt i beskrivelsen av slaget ved Stamford Bridge. På 1100-tallet ble det lagt til noen få linjer for å fullføre beretningen.[5]
[D] Worcester-krøniken ser ut til å ha blitt skrevet på midten av 1000-tallet. Etter 1033 er det lagt inn noen poster fra Worcester, slik at det er generelt antatt at den ble komponert der. Fem forskjellige skrivere kan identifiseres for oppføringene fram til 1054, hvoretter det ser ut til å ha blitt arbeidet med den i ulike mellomrom. Teksten består av materiale fra Bedas kirkehistorie og fra et sett med annaler fra Northumbria fra 800-tallet. Det antas at noen av oppføringene kan ha blitt komponert av erkebiskop Wulfstan. [D] inneholder mer informasjon enn andre manuskripter om det nordlige England og skotske forhold, og det har blitt spekulert i at det var en kopi beregnet på det anglifiserte skotske hoffet. Fra 972 til 1016 ble begge bispesetene i York og Worcester holdt av samme person — Oswald fra 972, Ealdwulf fra 992 og Wulfstan fra 1003, og dette kan forklare hvorfor en nordlig redaksjon ble funnet på Worcester. På 1500-tallet var deler av manuskriptet gått tapt og 18 sider ble satt inn som erstatning fra andre kilder,[5] blant annet fra [A], [B], [C] og [E]. Disse sidene ble skrevet av John Joscelyn, som var sekretær for Matthew Parker.[53]
[E] Peterborough-krøniken: I 1116 ødela en brann ved klosteret i Peterborough de fleste bygningene. Kopien av Krøniken som ble oppbevart der kan ha gått tapt på det tidspunktet eller senere, men i begge tilfeller kort tid etter ble det laget en ny kopi, tilsynelatende kopiert fra en versjon i Kent – mest sannsynlig å ha vært fra Canterbury.[5] Manuskriptet ble skrevet på en gang og av en enkelt skribent, ned til annalen for 1121.[54] Skribenten la til materiale knyttet til klosteret Peterborough Abbey som ikke er i andre versjoner. Canterbury-originalen som han kopierte var lik, men ikke identisk med [D]: Mercia-registeret vises ikke, og et dikt om slaget ved Brunanburh i 937, som vises i de fleste av de andre bevarte eksemplarene av Krøniken, er ikke registrert. Den samme skriveren fortsatte så annalene til 1131; disse oppføringene ble gjort med ulike mellomrom, og er derfor antagelig innlegg i samtiden. Til slutt skrev en annen skriver i 1154 en beretning om årene 1132–1154, selv om hans datering er kjent for å være upålitelig. Denne siste oppføringen er på mellomengelsk, i stedet for angelsaksisk.
[E] var en gang eid av William Laud, erkebiskop av Canterbury 1633–1645, og manuskriptet er således også kjent som Laud-krøniken.[5] Manuskriptet inneholder sporadiske gloser på latin, og omtales (som «the Saxon storye of Peterborowe Church») i en antikvarisk bok fra 1566.[54] Ifølge Joscelyn hadde Nowell en avskrift av manuskriptet. Tidligere eiere er William Camden[55] og William L'Isle; sistnevnte ga trolig manuskriptet videre til Laud.[56]
[F] Canterbury Bilingual Epitome, det vil si «Canterburys tospråklige sammendrag»: Omkring 1100 ble en kopi av Krøniken skrevet ved Canterburykatedralen,[57] sannsynligvis av en av de skriftlærde som gjorde notater i [A]. Denne versjonen er skrevet på både angelsaksisk og latin; hver oppføring på angelsaksisk ble fulgt av den latinske versjonen. Versjonen skriveren kopierte (på folioene 30–70)[58] ligner versjonen som ble brukt av skriveren i Peterborough som skrev [E], selv om den ser ut til å ha blitt forkortet. Den omfatter det samme introduksjonsmaterialet som [D] og er sammen med [E] en av de to krønikene som ikke har tatt med diktet «Slaget ved Brunanburh». Manuskriptet har mange merknader og mellomskrivninger, noen gjort av den originale skriveren og noen av senere skrivere,[5] blant annet Robert Talbot (død 1558).[58]
[A2]/[G] Kopi av Winchester-krøniken: [A2] ble kopiert fra [A] i Winchester på 1000-tallet og fulgte en kopi av en angelsaksisk oversettelse av Bedas kirkehistorie.[48] Den siste annalen som ble kopiert var 1001, således kan ikke kopien ha blitt laget tidligere enn det; en bispeliste vedlagt [A2] antyder at kopien ble laget innen 1013. Dette manuskriptet ble nesten fullstendig ødelagt i brannen i 1731 ved Ashburnham House i Westminster, hvor Cotton-biblioteket var lokalisert.[5] Av de opprinnelige 34 bladene gjenstår syv, ff. 39–47 i manuskriptet.[59] Imidlertid hadde en avskrift blitt gjort av Laurence Nowell, en oldtidsforsker fra 1500-tallet, som ble brukt av lingvisten Abraham Wheelocke i en utgave av Krøniken trykt i 1643.[5] På grunn av dette er den også noen ganger kjent som [W], etter Wheelocke. Nowells transkripsjon kopierte den genealogiske introduksjonen løsrevet fra [B] (siden nå British Library MS. Cotton Tiberius Aiii, f. 178), i stedet for den opprinnelige delen av dette dokumentet. Den opprinnelige [A2] introduksjonen ble fjernet før brannen, og overlever som British Library Add MS 34652, f. 2.[60] Betegnelsene [A], [A2] og [G] stammer fra henholdsvis Plummer, Smith og Thorpe.[59]
Cotton-fragmentet [H] består av et enkelt blad, som inneholder annaler for 1113 og 1114. I oppføringen for 1113 finnes uttrykket «han kom til Winchester»; derfor antas det sannsynlig at manuskriptet ble skrevet i Winchester. Det er ikke nok materiale av dette manuskriptbladet til at pålitelige forhold til andre manuskripter kan etableres.[5] Neil Ripley (1957) bemerket at oppføringene kan ha blitt skrevet av samtidige skrivere.[61]
[I] Påsketabell-krøniken: En liste over oppføringer av Krøniken følger med en tabell over år, funnet på folioene 133–137 i et hardt brent manuskript som inneholder diverse notater om trolldom, beregning av datoer for gudstjenester og annaler knyttet til Canterburykatedralen.[62] De fleste av oppføringer i Krøniken gjelder Canterburykatedralen. Fram til 1109 (da Anselm av Canterbury døde) er de på angelsaksisk; alle unntatt én av de følgende oppføringene er på latin.[63] En del av [I] ble skrevet av en skriver like etter 1073,[5] i samme hånd og blekk som resten av Caligula MS. Etter 1085 er annalene kommet fra ulike samtidige hender. Den opprinnelige annalistens bidrag til den normanniske erobringen er begrenset til «Her forðferde eadward kyng»; en senere hånd la til Vilhelm Erobrerens komme, «7 her com willelm».[63] På et tidspunkt var dette manuskriptet i klosteret St. Augustine’s Abbey i Canterbury.[5]
To manuskripter er nedtegnet i en gammel katalog over biblioteket i Durham; de beskrives som cronica-duoen Anglica. I satte Parker sammen et manuskript kalt Hist. Angliae Saxonica i sine gaver, men manuskriptet som omfattet dette, nå Cambridge University Library MS. Hh.1.10, har mistet 52 av bladene sine, blant annet hele denne kopien av Krøniken.[47][64]
De tre viktigste anglo-normanniske historikerne, John av Worcester, William av Malmesbury og Henry av Huntingdon, hadde hver en kopi av Krøniken, som de tilpasset for sine egne formål.[65] Symeon av Durham hadde også en kopi av Krøniken.[47] Noen senere historikere i middelalderen brukte også Krøniken, og andre tok materialet sitt fra de som hadde brukt den, og slik ble Krøniken «sentral i hovedstrømmen av engelsk historisk tradisjon».[65]
Henry av Huntingdon brukte en kopi av Krøniken som var veldig lik [E]. Det er ingen bevis i hans arbeid for noen av oppføringene i [E] etter 1121, så selv om manuskriptet hans faktisk kan ha vært [E], kan det også ha vært en kopi, — enten en tatt av [E] før oppføringene som han ikke gjorde bruk av, eller et manuskript som [E] ble kopiert fra, og kopieringen fant sted før datoen for den siste annalen han brukte. Henry brukte også [C]-manuskriptet.[47]
Waverley-annalene benyttet seg av et manuskript som lignet [E], selv om det ser ut til at det ikke inneholdt oppføringene fokusert på Peterborough-krøniken. Manuskriptet til Krøniken oversatt av Geoffrey Gaimar i 1130-årene kan ikke identifiseres nøyaktig, selv om det ifølge historikeren Dorothy Whitelock var «en heller bedre tekst enn ’E’ eller ’F’». Gaimar antyder at det fantes en kopi i Winchester på hans tid (midten av 1100-tallet); Whitelock antyder at det er bevis for at et manuskript som ikke har overlevd til i dag var i Winchester på midten av 900-tallet. Hvis det overlevde til Gaimars tid, ville det forklare hvorfor [A] ikke ble holdt oppdatert, og hvorfor [A] kunne bli gitt til klosteret i Canterbury.[47]
John av Worcesters Chronicon ex chronicis ser ut til å ha hatt et manuskript som enten var [A] eller liknet det; han bruker annaler som ikke vises i andre versjoner, for eksempel oppføringer om Edvard den eldres kampanjer og informasjon om Winchester mot slutten av Krøniken. Hans beretning ligner ofte på [D], selv om det er mindre oppmerksomhet på Margaret av Skottland, en identifiserende egenskap ved [D]. Han hadde Mercia-registeret, som bare vises i [C] og [D]; og han hadde også med materiale fra annaler 979–982 som bare vises i [C]. Det er mulig han hadde et manuskript som var opphavet til [D]. Han hadde også kilder som ikke er identifisert, og noen av hans uttalelser har ingen tidligere overlevende kilde.[47]
Et manuskript som ligner på [E] var tilgjengelig for William av Malmesbury, selv om det er usannsynlig å ha vært [E] da det er kjent at manuskriptet fortsatt har vært i Peterborough etter den tiden William jobbet, og han bruker ikke noen av oppføringene i [E] som er spesifikt relatert til Peterborough. Det er sannsynlig at han hadde enten originalen som [E] ble kopiert fra, eller en kopi av den originalen. Han nevner at Krøniken ikke gir noen informasjon om drapet på Alfred Ætheling (en av sønnene til Æthelred II av England), men ettersom dette er dekket i både [C] og [D] er det tydelig at han ikke hadde tilgang til disse manuskriptene. Noen ganger ser det ut til at han viser noe kunnskap om [D], men det er mulig at informasjonen hans ble hentet fra John av Worcesters beretning. Han utelater også enhver henvisning til et slag utkjempet av Cenwealh i 652; denne kampen er nevnt i [A], [B] og [C], men ikke i [E]. Han nevner et slag utkjempet av Cenwealh ved Wirtgernesburg, som ikke er med i noen av de eksisterende manuskriptene, så det er mulig han hadde en kopi som nå er tapt.[47]
En viktig tidlig trykt utgave av Krøniken ble utgitt i 1692, gjort av Edmund Gibson, en engelsk jurist og oldtidsforsker som senere (1716) ble biskop av Lincoln. Med tittelen Chronicon Saxonicum ble den angelsaksiske teksten trykket i parallelle spalter med Gibsons egen latinske versjon og ble standardutgaven frem til 1800-tallet. Gibson brukte tre manuskripter, hvor den fremste var Peterborough-krøniken.[66] Den ble erstattet i 1861 av Benjamin Thorpes Rolls Series-utgave, som trykte seks versjoner i spalter, merket A til F, og ga dermed manuskriptene bokstavene som fortsatt brukes til å referere til dem.
John Earle redigerte Two of the Saxon Chronicles Parallel (1865).[67] Charles Plummer reviderte denne utgaven, og oppretter noter, vedlegg og ordliste i to bind i 1892 og 1899.[68][69] Denne utgaven av A- og E-tekstene, med materiale fra andre versjoner, ble mye brukt; den ble trykt på nytt i 1952.[69]
Standard moderne engelske oversettelser er av Dorothy Whitelock, som produserte en oversettelse som viser alle de viktigste manuskriptvariantene,[70] og Michael Swanton.[71]
Fra og med 1980-årene har et sett med vitenskapelige og akademiske utgaver av teksten på angelsaksisk blitt trykt under serietittelen The Anglo-Saxon Chronicle: A Collaborative Edition. De er utgitt av forlaget Boydell & Brewer og hvor hovedredaktørene er David Dumville og Simon Keynes.[72]
Andre moderne vitenskapelige utgaver av forskjellige manuskripter av Krøniken er som følger: En faksimileutgave av [A], The Parker Chronicle and Laws, ble utgitt i 1941 fra Oxford University Press, redigert av Robin Flower og Hugh Smith.[69] [C]-manuskriptet er redigert av H. A. Rositzke som «The C-Text of the Old English Chronicles», i Beiträge zur Englischen Philologie, XXXIV, Bochum-Langendreer, 1940.[69] En vitenskapelig utgave av [D]-manuskriptet er i An Anglo-Saxon Chronicle fra British Museum Cotton MS., Tiberius B. iv, redigert av E. Classen og F. E. Harmer, Manchester, 1926. [66] Rositzke publiserte også en oversettelse av [E]-teksten i The Peterborough Chronicle (New York, 1951). [F]-teksten ble trykt i F. P. Magoun, Jr., Annales Domitiani Latini: en utgave «Mediaeval Studies of the Pontifical Institute of Mediaeval Studies», IX, 1947, s. 235–295.[69] Den første utgaven av [G] var Abraham Whelocks Venerabilis Bedae Historia Ecclesiastica fra 1644, trykt i Cambridge;[69] det er også en utgave av Angelica Lutz, Die Version G der angelsächsischen Chronik: Rekonstruktion und Edition (München, 1981).[5]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
