personalunion fra 1524 til 1814 From Wikipedia, the free encyclopedia
Danmark-Norge var en personalunion av de to forenede, og i utgangspunktet likestilte middelalderkongerikene, Danmark og Norge, som ble ett rike under felles konge fra 1380. Senere i unionstiden ble helstaten omtalt som Danmark, den danske krone (kron zu Dennemarck) eller Tvillingrigerne.[3] Begrepet Danmark-Norge eller populært dansketiden er kun brukt i moderne tid.
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
De to skandinaviske kongerikene var på ulikt vis forent mellom 1380 og 1814, hvilket gjorde at unionen mellom Danmark og Norge ytre sett bestod over en periode på 434 år. Forfatningsmessig var det imidlertid en mangeartet epoke med hensyn til styresett og Norges formelle og reelle posisjon i riksfellesskapet med partneren Danmark.
Ved Håkon VI Magnusson død i 1380 regnes det som slutten på det gammelnorske kongedømmet, som hadde regjert Norge mer eller mindre uavbrutt siden borgerkrigstiden. Håkon var gift med Margrete, datter av Valdemar Atterdag, som var konge av Danmark. Deres eneste barn, Olav (1370-87), ble valgt til dansk konge i 1376, og han arvet Norge etter faren i 1380. Olav var i navnet den første unionskongen og innledet derved en personalunion mellom Norge og Danmark, som skulle vare i 434 år. Olav var imidlertid umyndig regent og det var i virkeligheten hans mor, Margrethe I, som i spissen av formynderrådet regjerte de to rikene.
Den meget ambisiøse dronning Margrete maktet i 1397 å samle de tre nordiske rikene under en felles regent, først seg selv og senere i praksis den danske kongen. Sveriges deltagelse i unionen var preget av mange stridigheter og gjentatte opprør mot danskekongen, mens Norge på den annen side var en mer stabil partner for Danmark i unionen. Sverige gikk etter flere forsøk på bryte ut, og brøt til slutt ut av Kalmarunionen i 1523, og skulle siden bli arvefienden til Tvillingrigerne Danmark-Norge.
Etter et mislykket forsøk på å fornye unionen mellom alle tre rikene i 1450 ble en bilateral unionsavtale, den senere omtalte Bergenstraktaten, inngått mellom Norge og Danmark samme år, og den første valgte konge var Christiern I. Ifølge unionsavtalen skulle rikene være likestilte og selvstyrte. Det siste betød at det norske riksrådet fortsatte sitt virke med å styre landet, slik at Norge beholdt en stor grad av selvstendighet. I ettertiden var de fleste (danske) unionskongene lite opptatt av norske anliggender, så Norge ble etter hvert den svake og avhengige part i unionen - og fra 1660 redusert til en provins under Danmark.
Noe som kompliserte statsanliggender ytterligere, var at Danmark-Norge også var i personalunion med hertugdømmene Slesvig (tysk Schleswig) (som dansk len) og Holsten (tysk Holstein) (som tysk len), og de tre hovedområdene ble kalt henholdsvis de «kongelige» delene (Danmark-Norge) og den «hertuglige» delen (Slesvig-Holstein), og kan derfor beskrives som en trippel-personalunion bestående av dansker, nordmenn og tyskere (slesvig-holstenere), foruten islendinger, færinger og grønlendere (samt orknøyinger og shetlendinger til 1468-9)
Utdypende artikkel: Reformasjonen i Norge
Hendelser i tilknytning til reformasjonen skulle bety en dramatisk endring for Norges stilling innenfor unionen. I 1536 ble det norske riksrådet avskaffet under Christian III, som måtte love den danske adelen at Norge skulle opphøre å fungere som eget rike og i stedet bli en dansk provins.[4] Således ble det norske riksstyret med et pennestrøk opphevet og underlagt det danske riksrådet. Denne prosessen ble styrket av reformasjonen, selv om Norge besto som en separat enhet innenfor det tette unionsriket, med egne lover og enkelte separate institusjoner.[klargjør] Norge ble klart tydeligere en underordnet part i unionen og kongene utviste stort sett liten interesse for den nordlige riksdelen Norge. Et unntak var imidlertid Christian IVs sjøreise til Finnmark i 1599, som ble avgjørende for å stagge svenske pretensjoner om en arktisk kyst for sitt rike. Uten denne ekspedisjonen er det trolig at Norge ville hatt sin nordgrense ved Lyngenfjorden.[5]
Frederik III innførte eneveldet ved et statskupp[6] i 1660, og en ny administrasjon som skulle gjelde hele den såkalte Helstaten. Ved dette ble Norge og dets besittelser underlagt Danmark som ordinære provinser, og alt styre foregikk fra København.
Christian V innførte også et nytt lovverk i 1687; Norge og Danmark fikk da hver sin lov, Norske Lov og Danske Lov (andre kongelige besittelser (dvs. bortsett fra hertugdømmene) var underlagt enten Norske Lov eller Danske Lov). Inntil denne tid hadde Magnus Lagabøtes landslov vært gjeldende grunnlov i Norge. Gjennom hele unionstiden titulerte kongene seg «konge av Danmark og Norge».
Utad ble helstaten ofte oppfattet som dansk,[av hvem?] og begrepet «Kongeriket Danmark» bruktes derfor upresist for hele området den oldenburgske kongen hersket over. Dette inkluderte de «kongelige» delene av hans besittelser, Danmark og Norge, men ekskluderte den «hertuglige» delen i Slesvig-Holstein.
Unionen Danmark-Norge vedvarte til Frederik VI ved Kielerfreden i 1814 måtte gi avkall på den delen av sitt rike som omfattet det historiske kongeriket Norge, i realiteten provinsen Norge, ettersom han var på den tapende siden under Napoleonskrigene. Det vi kan kalle Fastlands-Norge ble ved denne freden avstått til Sverige, mens danskekongen på kløktig vis klarte å beholde de gjenværende norske skattlandene i Vesterhavet, det vil si Grønland, Island og Færøyene.
I en protokoll fra Kielfreden ble det også enighet om at Laurvig Grevskab skulle forbli den danske kronens eiendom, også etter Sveriges maktovertakelse. Det som i dag er Larvik, Sandefjord og Tjøme ble dermed ikke med i unionen med Sverige slik som resten av Fastlands-Norge med det første, men fortsatte å være en del av Danmark. Som følge av dette kunne man lese i lokalavisene at det var særlig uro i det lokale næringslivet, da det ble en maktkamp om hvem som skulle eie og drive hjørnesteinsbedrifter i grevskapet. I 1817, etter tre år med dansk uro, fulgte grevskapet til slutt resten av Norge inn i unionen med Sverige. Det skjedde ved at fire lokale kjøpmenn i Larvik gikk sammen og kjøpte grevskapet fra Danmark.[7]
Kielerfreden utgjorde slutten på et dansk-norsk riksfellesskap som hadde vedvart i 434 år, og som har satt varige kulturelle og språklige spor i Norge.
Unionen mellom Danmark og Norge bestod gjennom ulike perioder fra 1380 til 1814, altså 434 år. Dette gav i ettertiden grobunn for begrepet 400-årsnatten, som stammer fra Henrik Ibsens Peer Gynt: mens Peer oppholder seg i dårekisten i Kairo uttaler Huhu, «en Maalstræver fra Malebarkysten»: «Firehundredaarig Natten/ruged over Abekatten».[8]
Det er omstridt om hvorvidt foreningstiden med Danmark stod for en ren utbytting av Norge til fordel for den sterkere partneren Danmark.[9] Enkelte historikere omtaler Norge som en dansk koloni, og det er et faktum at unionen med Danmark medførte at store verdier i form av tømmer, jern, kobber og sølv ble brakt fra riksdelen Norge til Danmark, og bidro bl.a. til å finansiere de mange krigene mot arvefienden Sverige. Denne råvareeksporten fra Norge ble til en viss grad balansert av kornimport fra Danmark, hvilket brødfødte den norske befolkning spesielt i hjemlige uår.
På den annen side er det en vanlig oppfatning at om Norge hadde blitt et selvstendig rike, gjerne ved Kalmarunionens oppløsning 1523, så hadde det vært et tidsspørsmål før Norge hadde blitt underlagt det etter hvert sterkere og ekspansive Sverige i løpet av 16- eller 1700-tallet.[10] For å forstå hvilken skjebne Norge antakelig hadde lidt,[trenger referanse] så kan man se til følgene for de av svenskene erobrede landskapene Jemtland, Herjedalen og Båhuslen, samt Skåneland tatt fra Danmark led: innlemmelse i Sverige og så intens svenskifisering. Spesielt i Skåne ble dette gjennomført særdeles brutalt, svenskekongen vurderte sågar å omplassere hele befolkningen til Baltikum. Det er således en rimelig antakelse at Norge, om det ikke hadde vært for foreningstiden med Danmark, ikke hadde vært et selvstendig land, men vært hvilken som helst landsdel i Sverige.
I stedet maktet unionen Danmark-Norge i hovedsak å holde begge unionsdelene utenfor Sveriges grep. Dette muliggjorde at en danske provinsen Norge etter Riksforsamlingen i 1814 ble et relativt selvstendig kongerike i personalunionen med Sverige,[11][2] noe som under hundre år senere la grunnlaget for et helt selvstendig Norge i 1905. En annen viktig del av arven fra foreningstiden med Danmark er at det norske skriftspråket bokmål er basert på dansk skriftspråk. Denne situasjonen danner grunnlaget for den norske språkstriden som kom i kjølvannet av oppbruddet av unionen med Danmark.
Den lange unionstiden innebar store endringer i hvilke områder som inngikk i unionskongenes riker, og ble etter hvert preget av unionens tap av de østlige landsdeler til Sverige.
Norge brakte med seg inn i Kalmarunionen de fleste besittelser fra Norgesveldet som hadde bestått uendret siden 1266, og omfattet i tillegg til det som i dag er Norge, de følgende landskapene Båhuslen, Jemtland, Herjedalen og finnebygdene Idre og Særna, samt såkalte skattland i Vesterhavet: Island, Grønland, Shetlandsøyene, Orknøyene og Færøyene.
Danmark på sin side hadde gjennomlevd en tidsepoke hvor store deler av landet var pantsatt, men i årene 1340-65 var Valdemar Atterdag (1321-75) i stand til å innløse pantene og samle det som tilsvarer dagens Danmark, og de neste årene erobret han tilbake Skåne, Halland og Blekinge fra den svenske kongen Magnus Eriksson. I tillegg også besittelsene i Slesvig-Holstein, samt Øland og Gotland, men disse områdene gikk igjen tapt mot slutten av hans regjeringstid.
Under Kalmarunionen 1397-1523 ble hele Norden underlagt unionskongenes herredømme, og hverken før eller siden har et større territorium i Norden vært samlet under samme konge (eller dronning), men alle tre landene var selvstendige riker. Christiern I arvet i 1460 Slesvig-Holstein og ble henholdsvis greve og hertug over disse områdene, som også bestod som uavhengige enheter inntil 1864, da prøysserne påførte danskene et nådeløst nederlag i den annen slesvigske krig og de sydlige riksdelene gikk tapt.
De første dansk-norske besittelsene som gikk tapt, var imidlertid Orknøyene og Shetland, som ble pantsatt av Christiern I i 1468-9 som medgift da hans datter prinsesse Margrete ble bortgiftet til Jakob III av Skottland. Dette pantet ble senere aldri innfridd til tross for iherdige forsøk på innløsning. Sverige brøt ut av unionen i 1523, mens Danmark-Norge beholdt alle besittelser fra før Kalmarunionen. Gjennom utallige kriger de neste par hundrede årene skulle dette endre seg ved at Sverige styrket sin territorielle posisjon på bekostning av Danmark-Norge. Det var særlig etter freden i Roskilde i 1658 at grensene på Skandinaviakartet ble forflyttet. I nord ble imidlertid Danmark-Norges stilling styrket ved freden i Knærød i 1613, hvor de svenske krav over Nord-Norge og en atlanterhavskyst for alltid ble oppgitt.
Grensen mellom Norge og Sverige mellom Kornsjø i Østfold og Nesseby i Finnmark ble ikke endelig fastlagt før ved grensetraktaten av 1751.
Økonomisk var Danmark og Norge likeverdige; Norge hadde betydelige ressurser takket være gruvedrift og omfattende trelasteksport. Med nasjonalismens frembrudd i årene frem mot 1814 ble det utgitt en rekke pamfletter fra norsk hold med anklager om utbytting av Norge til fordel for Danmark. Nicolai Wergeland utga i 1816 skriftet Sandferdige Beretninger om Danmarks Forbrydelser mod Kongeriget Norge. Denne bitterheten satt i hos mange nordmenn langt opp i unionstiden med Sverige, og foreningstiden med Danmark har senere blitt omtalt som 400-årsnatten.
Nyere forskning [trenger referanse] har nyansert bildet av epoken. Riksdelen Danmark (dvs. hovedstaden i imperiet, København) tjente trolig godt på råvarene fra Norge i hele perioden. Dette gjelder for eksempel sølvverket på Kongsberg, hvor det var statuert at alt sølv som ble utvunnet, skulle gå til (kongen i) Danmark. Unionen med Danmark var stort sett en økonomisk oppgangstid for Norge, samtidig var det Danmark som tjente mest på den. Dette ble oppfattet som såpass mye av en urettferdighet at den norske grunnloven nedfelte en passus om hjemfallsrett til den norske stat angående norsk ressursforvaltning.
|
Det gamle norske (norrøne) språket var ikke spesielt truet i den første delen av unionstiden, men etter reformasjonen i 1537 ble det gamle norske språket ganske raskt fortrengt som skriftspråk til fordel for dansk.[omstridt ] Dette skjedde først i kirkene, og etter hvert ble dansk benyttet også i landets administrasjon. Dette medførte etter hvert at det norske talemålet ble sterkt påvirket av dansk.[omstridt ] Det er betegnende at den første Bibelen på norsk[klargjør] ble utgitt i 1858. Den norske språkstriden har sitt opphav i dansketiden.[omstridt ]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
