Dannet dagligtale

Dannet dagligtale betegner på norsk en dialekt- og sosiolektfri uttale av et landsomfattende mål, gjerne i overregionale media.^[1] Det tilsvarer normerte uttaler som gemäßigte Hochlautung og Standardhochdeutsch på tysk eller le français standard, le français normé, le français neutre i Frankrike. Det skiller seg på den ens side fra mer formale former, for eksempel sceneuttale, Hochdeutsch eller langue littéraire og spesielle geografisk, yrkesmessig eller sosialt påvirkede former på den annen, slik som regiolekter.

I Norge

I Norge fikk denne dagligtalen stadig større bruksområder utover 1800-tallet på bekostning av høytidsspråket, den skriftrette norske uttalen av dansk skrift, også kalt klokkerdansk. Samtidig tok dagligtalen opp i seg mer av høytidsspråket.^[2]

Den nedarvede østlandske formen av «dannet dagligtale», eller gjerne standard østnorsk, er å regne som de facto normaltalemål for skriftspråkene bokmål og riksmål.^[3]

Koiniseringen begynte med at vanlige dialekttalende nordmenn gradvis tilpasset sitt talemål til dansk på 1600-tallet.^{[omstridt ]} Utover på 1700-tallet fikk det såkalte koinéspråket en fastere form, og før oppløsningen av unionen med Danmark i 1814 hadde en god del nordmenn tatt den «dannede dagligtale» som sitt morsmål.^[2] Det har blitt anslått^{[av hvem?]} at dansk-norsk ble talt av omkring 1 % av befolkningen i 1814 og at dette hadde økt til 5 % i 1900.^[4] Dagligtalen var ikke et fullstendig fastlagt språksystem, men fra midten av 1800-tallet gir særlig Knud Knudsens arbeider et godt vitnemål om det «høiere talemaalet».

De gradvise reformene av skriftspråket i Norge, gjennomført ved rettskrivningsendringer i 1907 og 1917, til det som nå kalles bokmål eller riksmål, var basert på den «dannede dagligtale» slik Knud Knudsen hadde foreslått. Han mente at den «dannede dagligtale» var det beste forbildet for et norsk skriftspråk fordi den «dannede klasse» ikke hørte hjemme i noen spesiell landsdel, var tallrik og i besittelse av «dannelse» og kulturell makt.

Prosodi

Prosodien, det vil si språkmelodien, fulgte stort sett dialektene. Et unntak er fremmedord som latin, militær, sivil og prosti, som da som nå hadde trykket på siste stavelse også på Østlandet, i motsetning til østlandsdialektene som har trykket på første stavelse.

Fonologi

I fonologien eller lydsystemet er det større forskjeller. «Den tykke l [...] regnes for 'simpel' Udtale» påstod Knudsen i 1856, og i tillegg til skillet mellom monoftonger og diftonger, har den regelmessige bruken av tykk l mest markant skilt allmuespråket fra den «dannede dagligtalen» i Kristiania. Om diftongene ei og au (for e og ø i skriftspråket) skrev Knudsen at de «for Tiden udelukkende hører til Almuesproget». Det samme gjaldt uttale med g i ord som Have, lave, save, Skov og Plov: «Denne g findes stadig hos vor Almue,» men i «det norske Talesprog» er uttalen skriftrett v.^[5]

Ett spørsmål Knudsen var svært opptatt av, var uttalen av velarer (g og k) foran høye vokaler, og i konsonantgrupper som skj–. Et hovedpunkt i artikkelen «Om Norskhed i vor Tale og Skrift» fra 1850 var nettopp «hård» eller «blød» uttale av g og k. Her påstår han at «de Norske udtaler ikke ge– [...], men i Stedet derfor altid je– [...]». Han hevder videre at uttalen Skin, Sky, Ske, Kilde, Kys, gift, forgyldt, begynde hører til høytidsspråket, mens den «dannede dagligtalen» har Sjin, Sjy, Sje, Kjilde (Kjille), Kjys, jift, forjyldt, bejynne.^[6] Her er nok Knudsen mer normativ enn deskriptiv, og den store interessen hans for spørsmålet kom av at dagligtalen begynte å ta opp uttalen fra høytidsspråket.^[2] I Bergen i 1855 måtte man nesten regne det «som et Kriterium paa et dannet Menneske, at dette Menneske siger gylden istf. jylden, osv.» (Bergensposten).^[7] Jakob Løkke hevdet i 1855 at foran i og y «lyder i det høiere Foredrag Ganelyden (g og k) ren», som i kige, kind, kylling, kyndig, give, gydelig, gynge. Men der j var med i skriftbildet, skulle uttalen være «blød», som i kjær, kjende, gjøre, og ikke «hård» som i dansk tale.^[7]

Vingling var det også i uttalen av konsonantene b/p, d/t og g/k. Knudsen skrev at bløt (stemt) uttale var vanlig i høytidsspråket og hard (ustemt) var vanlig i dagligtalen. Eksemplene hans er tabe og løbe mot tape, løpe; liden og Rod mot liten og Rot, og Lagen og bruge mot Laken og bruke. Et annet viktig skille mellom dagligtale og høytidsspråk var uttalen av stumme konsonanter, både de etymologiske og de falske. Knudsen skriver at en nå ikke «i en Samtale [kan] sige sende, holde for senne, holle, uden at ansees for Pedant.» Man hører heller ikke skriftrett uttale av vidste, sidste, Bædste, lædske, selv ikke av «den mest loyale Bogtræl». Et annet skille var pronomen, der høytidsspråket hadde mig, dig, sig, mens dagligtalen hadde mej, dej, sej. Derimot var uttaleformer som Lidelse, Berider, Tilblivelse vanlige i dagligtalen selv om man ellers ser lie, rie, bli for skriftformene lide, ride, blive.^[6]

Morfologi

De største forskjellene mellom folkemålet og det «høyere talemålet» lå i morfologien eller bøyingsverket. Jonas Anton Hielm mente på 1800-tallet at tre kjønn var karakteristisk for «norsk Kjøbstedtale»^[7], mens P. A. Munch slo fast at «det platte, aldeles pøbelagtige a» ble brukt «konseqvent hos den laveste Pøbel i de mere fordærvede Egne»^[8] I 1887 skrev Knudsen han at «vår landsgyldige, 'dannede' uttale [...] ikke vedkjænner sig enten tvilyderne, a'erne, eller et særskilt hunkjøn». Flertallsformer av verb holdt seg i høytidsspråket, men var ikke i bruk i dagligtalen på 1800-tallet. -a i preteritum av svake verb har vært sjelden, om formen i det heile fantes, men dagligtalen hadde norsk uttale av danske bøyingsformer, som kastet og fisket for dansk kastede, fiskede.^[7]

Syntaks

Syntaktisk har dannet dagligtale i det store og hele rettet seg etter dialektene og ikke etter høytidsspråket eller skriftspråket på de punktene det var forskjell. Det het for eksempel den beste måten og midt på lyse dagen med overbestemt substantiv, båten min med etterstilt determinativ, og de tok stolene sine (dansk: deres).^{[7][omstridt ]}

Litteratur

• Selmer-Anderssen, Inger (1949). Korrekt dagligtale. Oslo: Fabritius.
• Bjerke, André (1967). Hva er godt riksmål?. Riksmålsforbundet.
• Abel, Georges (1962). Skikk og bruk i dagligtalen. Oslo: Dreyer.

Referanser

• Bjerke, André (1966). Dannet talesprog. Oslo: Riksmålsforbundet.

1. Andreas Gardt (2000). Nation und Sprache (på tysk). Berlin, Boston: De Gruyter. s. 517.
2. Oddmund Løkensgard Hoel (1996). Nasjonalisme i norsk målstrid 1848-1865. Oslo: Noregs Forskingsråd. ISBN 82-12-00695-6.
3. Gjert Kristoffersen (2000). The Phonology of Norwegian. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-823765-5. Arkivert fra originalen 29. september 2007. Besøkt 24. april 2008.
4. Kjell Venås (1998). «Dialekt og normaltalemålet». Apollon (1). ISSN 0803-6926. Arkivert fra originalen 24. juli 2011.
5. Knud Knudsen (1856). Haandbog i dansk-norsk Sproglære. Kristiania: Abelsted.
6. Knud Knudsen (1850). «Om Norskhed i vor Tale og Skrift.». Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur.
7. Finn-Erik Vinje (1984). «'Damer sier kjød.' Dannet dagligtale den gang og nå.». I Bernt Fossestøl m. fl. Festskrift til Einar Lundeby 3. oktober 1984. Oslo: Novus. s. 211-235.
8. P. A. Munch (1990). «Norsk Sprogreformation». I Eskil Hanssen. Om norsk språkhistorie. Oslo, Bergen, Tromsø: Universitetsforlaget. s. 180-191. [Først trykt i Vidar, 1832]