From Wikipedia, the free encyclopedia
Danilo Kiš[lower-alpha 1] (født Dániel Kiss; 1935–1989) var en serbisk og jugoslavisk forfatter, oversetter og akademiker.[10]
| Danilo Kiš | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. feb. 1935[1][2][3][4] Subotica (Kongeriket Jugoslavia) | ||
| Død | 15. okt. 1989[1][2][3][4] (54 år) 10. arrondissement (Frankrike) | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, romanforfatter, manusforfatter | ||
| Utdannet ved | University of Belgrade Faculty of Philology (–1958) (studieretning: sammenlignende litteratur) | ||
| Ektefelle | Mirjana Miočinović | ||
| Nasjonalitet | Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia Kongeriket Jugoslavia | ||
| Gravlagt | Alley of Distinguished Citizens[5] | ||
| Språk | Serbisk,[6][7] ungarsk, fransk, russisk | ||
| Medlem av | Serbias vitenskaps- og kunstakademi (1988–) (korresponderende medlem) | ||
| Utmerkelser | NIN Prize (1972) (for verk: Hourglass)[8][9] Andrić prize (1983) (for verk: The Encyclopedia of the Dead) Ridder av Ordre des Arts et des Lettres (1984) Prisen for SWRs toppliste (1988) | ||
| Debuterte | 1962 | ||
| Aktive år | 1962– | ||
| Nettsted | http://www.kis.org.rs/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Kiš jobbet som serbokroatisk lektor i Strasbourg, Bordeaux og Lille fra 1963 til 1976. Han var deltidsmedarbeider ved Institutt for litteratur og kunst i Beograd, og deltidsdramaturg ved teatret Atelje 212. Han var medlem av Serbias vitenskaps- og kunstakademi fra 15. desember 1988 frem til han døde.[11] Danilo Kiš regnes som en av de viktigste serbiskspråklige forfatterne i etterkrigstiden, på linje med Aleksandar Tišma, David Albahari og Filip David.[12] Kiš' verker er oversatt til flere språk.
Danilo Kiš ble født den 22. februar 1935 i Subotica, Vojvodina, Jugoslavia (nå Serbia) og var sønn av Eduardo Kiš, som var ungarsk jøde, og Milica Dragićević, som var ortodoks serber eller montenegriner fra Cetinje.[13]
Da Danilo Kiš ble født var farens etternavn Kohn, men faren ungariserte senere etternavnet til Kiš.
I 1939 ble en rekke anti-jødiske lover vedtatt i Ungarn. Foreldrene lot da sin fire år gamle sønn døpe til den ortodokse troen, noe som senere skulle redde livet hans.[14]
Fram til 1942 bodde han sammen med foreldrene i Novi Sad, hvor han gikk i første klasse på barneskolen. Etter Novi Sad-massakren i 1942 skjulte familien seg i det sørlige Ungarn. I 1944 arresterte nazistene hans jødiske far og han ble ført til Auschwitz.[15] Etter den andre verdens krigen, ble han repatriert sammen med resten av familien til Cetinje, morens hjemby. Kiš bodde der til slutten av skolegangen.
Kiš ble immatrikulert ved Det filosofiske fakultet i Beograd i 1954, og i september 1958 var han den første uteksaminerte ved det fornyede Instituttet for allmenn litteratur og litteraturteori.[16]
Danilo Kiš ble påvirket av blant andre James Joyce, Marcel Proust, Bruno Schulz, Vladimir Nabokov, Jorge Luis Borges, Boris Pilnyak, Ivo Andrić og Miroslav Krleža.[17]
Kiš var gift med Mirjana Miočinović fra 1962 til 1981; etter skilsmissen bodde han sammen med Pascal Delpeche resten av livet.
Han døde 15. oktober 1989 i Paris. Etter eget ønske ble han bisatt etter ortodokse ritualer og stedt til hvile i Beograd.
Hans første roman, Salme 44, ble skrevet i 1955, og etterfulgt av Loftsleiligheten i 1960. Hans første utgitte bok er en ettbindsutgave av romanene Salme 44 og Loftsleiligheten.
I 1962 ga han ut boken Loftsleiligheten. Forfatterskapet hans gjenspeiler hans bakgrunn og kan deles inn i to hovedretninger. Den første retningen er selvbiografisk og utgjør et monument over den sentraleuropeiske jødedommens undergang, gjennom trilogien Hage, aske (1965), Tidlig sorg (1969) og Timeglasset (1972). Den andre retningen er dokumentarisk og omfatter blant annet novellesamlingen Et gravmæle for Boris Davidovitsj (1976), som handler om Stalin-tiden.
Romanen Hage, ask er det første betydelige prosaverket til Danilo Kis, utgitt i 1965 i Beograd. Det ble skrevet mens forfatteren bodde i Strasbourg, hvor han jobbet som foreleser i det serbokroatiske språket fra 1962 til 1964. Boken Tidlig sorg ble utgitt i 1970 i Beograd.
Romanen Timeglass ble utgitt i 1972 og vant NIN-prisen, som Kis returnerte noen år senere. Samme år ga han ut en essaysamling med tittelen «Po-etikk». Som foreleser i det serbokroatiske språket jobbet Kis ved universitetet i Bordeaux i 1974, da den andre boken i samlingen «Po-etikk» (intervjuer) ble utgitt. Et gravmæle for Boris Davidovitsj består av syv kapitler av en felles historie, og ble utgitt i 1976 i Beograd og Zagreb.
Mot slutten av 1976 begynte flere å hevde at boken var et plagiat. Kritikken vedvarte gjennom flere måneder. Etter kortere polemiske svar i 1977, skrev Kis Anatomiklasse. Siden høsten 1979 bodde han i Paris og jobbet som foreleser ved universitetet i Lille i fire år.
Hans noveller og romaner er oversatt til mange språk, deriblant norsk. Et gravmæle for Boris Davidovitsj kom ut på norsk i 1984; den var oversatt av Svein Mønnesland, professor i slaviske språk ved Universitetet i Oslo. De dødes encyklopedi ble forfattet i 1983, og den norske oversettelsen ble utgitt i 1991. Verket er en sammensmelting av fiksjon og faktum, og består av ni fortellinger.
Kis er en av de mest oversatte serbiske forfatterne. Han vant en rekke anerkjente nasjonale og prestisjefylte internasjonale litterære priser.
I 1995 ble en litteraturpris oppkalt etter ham ved Institutt for generell litteratur og litteraturteori ved Det filologiske fakultet i Beograd. Prisen deles ut årlig til studenten med årets beste studentavhandling.[18]
I biblioteket til Det serbiske vitenskaps- og kunstakademiet oppbevares Danilo Kiš' etterlatte boksamling, samt en skrivepult, kunstmalerier og noen arvede gjenstander, i lesesalen som er dedikert til akademikere.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
