From Wikipedia, the free encyclopedia
Cream var et britisk bluesrock-band som var aktive i 1960-årene. Cream besto av bassist/vokalist Jack Bruce, gitarist/vokalist Eric Clapton, og trommeslager Ginger Baker. Kjennetegnet ved lydbildet deres av en krysning av blues, hardrock og psykedelisk rock.[2] I ettertid er Cream blitt kalt «den første supergruppen»,[3][4] hvor Claptons bluesgitar-spilling ble kombinert med den kraftige stemmen og de intense basslinjene til Jack Bruce og den jazz-influerte trommingen til Ginger Baker. De har solgt over 15 millioner album over hele verden.[5] Wheels of Fire var verdens første platina-selgende dobbelt-album.[6]
| Cream | |||
|---|---|---|---|
 Ginger Baker, Jack Bruce og Eric Clapton | |||
| Utmerkelser | Rock and Roll Hall of Fame (1993)[1] Grammy Lifetime Achievement Award (2006) | ||
| Opphav | London, England | ||
| Periode | 1966–1969 1993 2005 | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Blues-rock, psychedelic rock, hard rock, acid rock, acid blues | ||
| Aktive år | 1966–1968 | ||
| Plateselskap | Reaction, Polydor, Atco | ||
| Innflytelse | The Jimi Hendrix Experience | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Tidligere medlemmer | |||
| Jack Bruce Eric Clapton Ginger Baker | |||
| Logo | |||
 | |||
I Creams repertoar inngikk både sanger basert på tradisjonell blues, som for eksempel «Crossroads» og «Spoonful», og moderne blues, som på «Born Under a Bad Sign», og mer eksentriske sanger som «Strange Brew», «Tales of Brave Ulysses» og «Toad». Creams største hits var «I Feel Free» (11. plass i Storbritannia),[7] «Sunshine of Your Love» (5. plass i USA),[8] «White Room» (6. plass i USA),[8] «Crossroads» (28. plass i USA)[8] og «Badge» (skrevet sammen med George Harrison).
Sammen med The Jimi Hendrix Experience, hadde Cream stor betydning for populærmusikken på den tiden, og sammen med Hendrix populariserte de wah-wah-pedalen. De sørget for et tungt og teknisk dyktig musikalsk tema som bebudet ankomsten av andre engelske band, slike som Led Zeppelin, Deep Purple og The Jeff Beck Group sent i 1960-årene. Bandets konsertopptredener påvirket progressive rockeband som Rush,[9] såkalte jam-band som The Allman Brothers Band, Grateful Dead og Phish, og heavy metalband, eksempelvis Black Sabbath.[10]
Cream ble rangert nummer 16. plass på VH1s «100 største hardrockmusikere».[11]
Cream spilte blues og rock blandet med psykedelisk musikk, de regnes som grunnleggere av formatet «powertrio» (kun tre musikere) og slo igjennom i 1967 med «I Feel Free».
Eric Clapton var blant de første som skaffet seg wah-wah-pedal. Han brukte den effektfullt og med presisjon på låta «Tales of Brave Ulysses», og snart var wah-wah-pedalen fast utstyr for enhver sologitarist med ambisjoner om å bli kjent som dyktig gitarist.
Trioen var aktiv i bare to år, men i denne tiden var de umåtelig populært. Cream viste også veien for den framtidige hardrocken med låter som «Sunshine of your Love», (med et riff som bare ventet på å bli oppdaget), og med «Strange Brew».
De tre bandmedlemmene var utpregede individualister som utfordret hverandre og som spilte briljant sammen. De var alle enere på sine respektive instrumenter. Utenom musikken hadde de det vanskelig med å omgås hverandre. I 1968 bli de enige om å gå hvert til sitt og oppløse Cream. Da nyheten om oppbruddet ble kjent vakte det stor vantro og forundring at et band som var så vellykket musikalsk sett valgte å avslutte samarbeidet.[trenger referanse]
Den 2. mai 2005 ga de sin første av tre gjenforeningskonserter. Den fant sted i Royal Albert Hall, hvor de også 36 år tidligere hadde holdt sin avskjedskonsert.
Bandmedlemmer
Bidragende musikere
Studioalbum
Livealbum
Singler
Samlingsalbum
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
