![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/40/La_masacre_de_San_Bartolom%25C3%25A9%252C_por_Fran%25C3%25A7ois_Dubois.jpg/640px-La_masacre_de_San_Bartolom%25C3%25A9%252C_por_Fran%25C3%25A7ois_Dubois.jpg&w=640&q=50)
Bartolomeusnatten
From Wikipedia, the free encyclopedia
Bartolomeusnatten, eller blodbryllupet i Paris, (fransk: Massacre de la Saint-Barthélemy) kalles natten til 24. august 1572 da hugenottene (franske kalvinistiske protestanter) i Paris ble myrdet i en massakre, begått av en målrettet katolsk voldsbølge under de franske religionskrigene.[1]
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/4/40/La_masacre_de_San_Bartolom%C3%A9%2C_por_Fran%C3%A7ois_Dubois.jpg/640px-La_masacre_de_San_Bartolom%C3%A9%2C_por_Fran%C3%A7ois_Dubois.jpg)
Tradisjonelt er det antatt at massakren ble anstiftet av Katharina de' Medici, mor til Karl IX, da massakren skjedde fem dager etter bryllupet til kongens søster Margrete av Valois med den protestantiske Henrik av Navarra (den senere Henrik IV av Frankrike). Dette ekteskapet var en anledning hvor mange av de rikeste og mest framtredende hugenottene samlet seg i det hovedsakelig katolske Paris.[2]
Blodbadet begynte om natten til 23.–24. august 1572 (om kvelden før festen for apostelen Bartolomeus), to dager etter et forsøk på å myrde admiral Gaspard de Coligny, den militære og politiske lederen for hugenottene. Kongen beordret drapet på en gruppe hugenottledere, inkludert Coligny, og drapene spredte seg gjennom Paris. Det varte i flere uker, massakren spredte seg utover til andre byer og på landet. Moderne beregninger for antallet døde varierer, fra mellom 5 000 og opp til 30 000. De som ikke ble drept, ble fengslet, og mange av disse ble sendt som slaver på kongens skip, men en del greide å flykte til andre land.[3]
Massakren markerte også et vendepunkt i de franske religionskrigene. Den politiske hugenottbevegelsen ble forkrøplet ved tapet av sine mange framstående ledere, og de som ble igjen, ble i økt grad radikalisert. Selv om blodbadet på ingen måte var enestående, var det «det verste av århundrets religiøse massakrer».[4] Over hele Europa ble protestantiske sinn preget av «den uutslettelige overbevisning om at katolisismen var en blodig og forrædersk religion.»[5] Da nyheten om massakren nådde Vatikanet, ble det jublet. Kanonene fyrte salutt, kirkeklokkene ringte, og en særskilt minnemedalje ble preget. Paven bestilte et veggmaleri av massakren som befinner seg i Vatikanet.[3]